Utøya – hvor mange begravelser?

Hvor mange ganger skal vi begrave ofrene på Utøya?

(De som ble drept i Regjeringskvartalet nevnes jo nesten ikke lenger.)

«Legg ikke hånden på plogen og se deg tilbake!» står det i livsvisdommens bok, Bibelen.

Det står også: «La de døde begrave sine døde!»

Dette betyr at livet går i én retning – fremover. Vi må legge ting bak oss. Det blir for tungt å leve, hvis vi skal dra sekken med sorger med oss videre i de neste livskapitlene. Vi må ha en avslutning og åpne for livet som går videre. Vi kan ikke dyrke døden, og samtidig leve livet videre.

NRK har nå i flere dager revet opp gamle sår og stukket fingeren i dem. Det må være forferdelig for de pårørende, aldri å få fred. NRK går i spissen for en stadig pågående sentimentalisering av sorgen og tragedien, uten å ta dette opp på et mer intellektuelt plan, hvor fortrøstningen for de pårørende og oss andre nettopp er å sette tragedien intellektuelt inn i en større sammenheng. Nei, NRK rører og rører med fingeren rundt i såret. Jo flere tårer de kan presse ut av dem de snakker med, jo bedre. Det nærmer seg nå en situasjon av ren sosialporno. Det holder på å bli ekkelt, rett og slett.

På Utøya er det satt opp et vakkert minnesmerke, en sylindrisk ring med navnene på ofrene. Noen pårørende ville ikke ha sin slektnings navn der. Det forteller oss at de pårørende vil ha en avslutning, med graven på sin egen lokale kirkegård. Videre er det satt opp et slags mausoleum i form av et abstrahert gresk tempel, hvor den gamle kaféen er integrert i dette. Mausoleet som konstruksjon, legger til rette for en videre, ikke helt uttalt, dyrking av de døde. Og til tross for at mange fikk oppleve evakueringsproblemene på Utøya, stappes igjen Utøya full av hundrevis av mennesker, selv om det om sommeren kan oppstå skogbrann på øya – og hva da?

Hvorfor borer norske media rundt i sårene på Utøya, og utvider minnedagen til en minneuke? Til tross for at vi bare dette siste året har opplevd de forferdeligste massakre andre steder, blant annet –  to ganger i Paris, én gang i EU’s hovedstad Brüssel, nå sist i Nice, så kjører norske media på som om Utøya er det eneste stedet som har opplevd en massakre. En fryktelig tanke melder seg: Arbeiderpartiet utnytter tragedien politisk, for alt hva den er verdt.

For hva er forskjellen på terroraksjonene vi har opplevd siden Utøya, og det som skjedde på Utøya? Forskjellen er at Utøya var ingen terroraksjon. Utøya var et politisk attentat, en politisk ytring, et politisk «statement». Det som skjedde hadde en begrunnelse og en adresse: Utklekningsanstalten for Arbeiderpartiets unge broilere. Arbeiderpartiet fikk sine «martyrer». Derfor ser vi tempelets og mausoleets trekk i den nye arkitekturen på Utøya. De nye kullene som Arbeiderpartiet tar inn på Utøya for opplæring i Arbeiderpartiets ideologi, vil heretter skoleres med en sterk overpolitisk linje med religiøst anstrøk – og det viser historien – er ingen sunn politikk.

I tillegg ser vi at Jens Stoltenberg skal rehabiliteres, for å hele Arbeiderpartiets selvbilde. Han skulle vært stilt for riksrett, men det ble for mye for folk, og han ble derfor felt ved det følgende valget. Til alles store forbauselse ble han forfremmet «opp og bort» – som de sier i England: Han, som ikke klarte å stenge Gruppegata, ble NATO’s løpegutt. Nå i dag taler han i Oslo Domkirke, et tydelig tegn på en viss politisk «kanonisering» – med et anstrøk av det sakrale. Arbeiderpartiet bør ta rev i seglene i dette de nå driver med i forhold til Utøya, før det tragiske går over i det kvalmende. Det ville være en umoralsk utnyttelse av de dødes tragedie.

Stopp herjingen med de døde.

La dem nå hvile i fred.

Amen.

Glærum 22.juli – 2016

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *