Prof. Suzuki med pappnese i Domen

Ser at prof. Suzuki fra Japan skal dirigere Haydns Skapelsen som åpningskonsert på Olavsfestdagene neste år. Etter å ha tungt kritisert den angloamerikanske popkonsertbølgen fra gammelraddisenes storhetstid, som skyllet over Olavsfestdagene dette året, var det tegn på stor forbedring med lekasjen om Suzuki neste år.

Da jeg var info-sekretær for TSO i 1986/87 oversatte jeg hele teksten til norsk for programheftet før deres konsert med dette verket, så jeg kjenner verket godt. Dessuten overvar jeg Ole Karsten Sundlisæters versjon med sitt kor – Stavanger Oratoriekor, i 2013 – en eminent fremføring. Helge Birkeland reiste seg opp og sa – at han aldri hadde opplevd Skapelsen så sterk og flott noen gang før. Dessuten vil Peder Rensvik dirigere verket i Stangvik kirke 17.Sept.  kl.17 – som del av KKKK-festivalen i Kristiansund.

Men, jeg ser dessverre at fremføringen med Suzuki skal settes pappnese på. Det vil si, teksten og musikken skal ikke få leve seg ut på egne premisser, men man skal «hjelpe» publikum frem til opplevelsen av verket med iscenesetting av noen sort.

Det er som Bach-spesialist med Japan Bach Ensemble jeg har opplevd Suzuki – i konserthuset i Las Palmas, med Johannespasjonen. Da Jon Pål Indreberg reiste seg opp ved siden av undertegnede, sa han: «Slik kan det altså gjøres!» Musikken trengte ingen pappnese for å nå frem til publikum.

Sist påske overvar jeg Johannespasjonen av Bach igjen, samme sted, på Bach-festivalen som gikk både i Amsterdam og i Las Palmas – et samarbeid. Denne gangen var ikke Suzuki eller hans Bach Ensemble der, og musikken ble ledsaget av en plattføtt, uelegant og svært «hollandsk» iscenesettelse. Om den kan man lese på bloggen www.dordis.no – artikkelen: Musikk-Påske i Las Palmas.

I mange år irriterte jeg meg grassat som musikklærer hver gang vi fikk en skolekonsert med regionmusikerne i vårt fylke. De satte alltid pappnese på musikken, ett eller annet som skulle holde på interessen til elevene, fordi de tiltrodde ikke musikken å gjøre det.

Når endelig den store Suzuki kommer til Nidarosdomen, hvorfor skal man da prakke på ham pappnese? Er det våre dagers «finn-på-makeri», som en streng kritiker i Kristiansund pleier å si? Jeg kan ikke tenke meg at det er Suzuki som har funnet på dette med ledsagende dramatisering, for det stenger for musikkopplevelsen, i stedet for å utdype den.

Glærum, 25.aug. 2016

Dordi Skuggevik