Jeg kan ikke huske at noen – noen gang, har hentet meg for å gi meg en hyggelig dag ut i det blå. Man blir hentet, og ut bærer det, uten kjennskap til noe program. Lørdagen i Rouen ble en slik dag. Journalisten, og etterhvert venninnen, hentet meg på hotellet kl. 9.30, og satte meg av igjen utenfor ved midnatt. Jeg kom ned i resepsjonen 5 min. før avtalen, og der satt hun og smilte. Jeg traff henne på pressekonferansen i Den norske ambassade i Paris, som Operaen i Rouen hadde tatt initiativ til før det store Olavsoratoriet skulle oppreises i Katedralen. Ansiktet til denne damen dukket opp av folkemengden stadig vekk under Olavsdagene i Rouen 15. – 19.okt. 2014, og gjennom 2 år har hun stadig sendt hyggelige mailer, og spør hvordan det går. Hennes venninne S. har også sendt mailer av hyggelig karakter. Jeg forstod etterhvert, at journalisten er av gammelt Normandie-aristokrati, at to forfedre var med Vilhelm Erobreren ved Hastings, hvorav den ene var i slekt med Vilhelm. En tråd går også tilbake til Olav den Hellige gjennom datteren Ulvhild, hertuginne av Sachsen, Journalisten C. har lite til overs for republikanernes snobbete svermeri for nobilitet, og forteller håndfritt at farfar til den danske prinsgemal tjente seg rik på salg av spiker og kasseroller, og kjøpte den adelstittelen prinsgemal Henrik har smykket seg med. Se det – der fikk vi vite det. Men Henrik er nå kjekk han.
Jeg har alltid vært imponert av franske sjåfører i loslitte, små biler som ikke senker farten i svingene, og som likevel unngår å velte ut i veigrøfta. Slik farer vi i full fart gjennom skogen den grønne, forbi rundkjøringer og veikanter hvor villsvina nettopp er ferdige med høstpløyinga. Her er man like redd for å kjøre inn i et massivt villsvin i mørket, som vi er for å kjøre inn i en elg. – Hvorfor jakter dere ikke hardere på villsvinene, sier jeg til C. – Det er jo et vidunderlig kjøtt. Det har hun ikke noe svar på. Jeg tror hele tiden vi kjører mot øst, men vi kjører vestover, visstnok, mot Dieppe. Det er deilig ikke å ha oversikten og ansvaret!
Vi kommer ut av skogen den grønne, som er så høy, at en skulle tro en satt inne i Rouenkatedralen. Vi skal treffe S. på et museum for brannmenn og brannvesen, har C. sagt flere ganger. Vi stanser inne i en landsby, C. ruller ned vinduet, og vi hilser på en hyggelig fyr i moden alder, som bærer en cello på ryggen. – Mannen til S. sier C. når vi kjører videre. Jeg forstår ikke dette med brannmannsmuseum her ute på bygda, for hun har også sagt vi skal delta på siste dagen her – for feiringen av slaget ved Hastings for 950 år siden. Men, vi ankommer et stort hus, der S. står i sitt mest strålende smil, og jammen har ikke cellisten rukket å komme frem! – Jeg er administrerende direktør her, sier C. – Hva, sier jeg, – er du ikke journalist? – Begge deler, smiler hun, – dette er frivillig arbeid, men museet vårt er verdenskjent. De kommer hit fra New York, fra Japan, og andre steder i verden. Vi låner ut utstillingsobjekter og får objekter i gave. – Alle bilene her er kjørbare, sier hun, – og når skoleklassene kommer, kan de klatre på alt, sitte i bilene og ha det kjekt. – Vi bytter regelmessig om på utstillingen, så utstillingen er aldri den samme. Jeg tar bilde av de tre ved verdens eldste brannpumpe. Den er det de som har! Personlig faller jeg for samlingene av gamle brannmannshjelmer fra 1800-tallet. Håndtverket er utrolig vakkert gjort, med ornamenter og fjærdusker. Det må ha vært rene festen i gamle dager når det brant. Hornorkester hadde de også, brannmennene. Skal si jeg fikk revidert min oppfatning av brannvesenet! De har bare ett problem med utstillingslokalet, forteller C. og det er at det er det offentlige som eier huset, og de vil ikke forstå at det må utvides, så nå er de 50 som driver dette museet frivillig, i gang med å finansiere kjøpet.
Mannen med celloen går på øving, og vi tre damene fortsetter. Vi kjører inn på et nedlagt industriområde, der det renner en munter bekk som tidligere sikkert drev både sag, mølle og omsider et kraftverk. – Du lurer vel på hva vi skal her, sier C. Her har vi kjøpt et par falleferdige hus som vi nå restaurerer. Vi går inn i det ene som er restaureringsverkstedet. Flere muntre menn holder på, og en eldre dame forbereder formiddagens kaffepause. Ellers er hun ansvarlig for restaurering og reparasjon av gamle uniformer og andre tekstiler. En professor i matematikk kommer og slår av en prat. En annen vil fortelle alt om da han var plattformarbeider for Elf utenfor Stavanger. Det siste har jeg virkelig greie på, som har en bror som jobbet lenge med det samme. Den gamle oljearbeider er sterkt oppløftet etter samtalen, før overkroppen forsvinner inn i bilkroppen igjen. Å nei, du må ikke tro at det var alt! Jeg skal også se det store lageret av innsamlet materiell som står i sin forfalne misære og venter på å bli oppløftet til sin gamle verdighet. – Vi slipper heldigvis ikke opp for arbeid, sier C. Kommer du forbi her, så heter kommunen her Montville, og ligger et par mil nordvest for Rouen. Museet er åpent hele året: Musée des Sapeurs-Pompiers de France. www.musee-sapeurs-pompiers.org musee@mairie-montville.fr Tlf.: 0033.(0)2.35.33.13.51
Vi tre damer tar igjen landeveien fatt. C. stopper i en aldeles fortryllende liten landsby med en liten bekk som klukker seg igjennom bebyggelsen, omkranset av mye vakker blomsterbeplantning: Clères. Vi skal besøke et slott hvor slottsherren var den første i Europa som begynte med frittgående dyr i vandrepark. Han begynte med det samme i Los Angeles, og der satte de mye mere pris på ham, sier C. – og der ble han begravet med pomp og prakt og æresbevisninger, mens man her enda ikke har forstått hans betydning. (Men, hvem blir vel profet på sitt eget hjemsted, sa jo Jesus.) Vi tar fatt på runden, og i billettluken forstår jeg at C. har skaffet meg invitasjon fra stedet, som nå er offentlig eid av kommunen eller fylket. Vi vandrer i en vidunderlig park, forbi en flokk kenguruer som sover middag på plenen, utstrakt og utspredd. Et surrealistisk syn. Diverse antiloper og hjort spaserer elegant bortover de grønne bakkene, og interesserer seg ikke det minste for oss. Jeg ser dyr og fugler jeg aldri har sett før, eller hørt om – de fleste fra Madagaskar, enda jeg har interessert meg for zoologi all min dag. En tjukk bepelset krysning av rødrev, vaskebjørn og panda er det mest oppsiktsvekkende for meg. Rød panda fra Madagaskar. Utrolig! Bli så gammel (71) og ikke engang ha sett bilde av dette fantastiske dyret. Parc de Clères, hetter dette vakre stedet, og her er det åpent hele året. (www.parcdecleres.net)
Lunsjen nede ved bekken i landsbyen for tre dames var erhebet, for å si det mildt. S. hadde fylt 71 dagen før, C. spanderte og vi startet med rosa champagne med nogo oppi. S. fikk et fødselsdagslys oppi desserten.
Tilbake til slottet. Nå begynte En ettermiddag i Middelalderen, hvor jeg også hadde offentlig invitasjon, besørget av C. Annethvert år har kommunen en Middelalderfestival, og årene innimellom en mindre feiring, slik som denne dagen. De aktive er delt i grupper: middelaldermat, instrumentalmusikk fra Middelalderen, sang, dans, klær, keramikk etc.
Folk fra kommunen som teller 1300 innbyggere, hadde kledd seg opp i middelalderantrekk. De sang, spilte middelalderinstrumenter og danset langdans med turer og diverse variasjoner. Så ble det foredrag. Det skulle være avslutningen på 950-årsjubileet for slaget ved Hastings, etter hva C. hadde forstått, men mannen med pondus og alder og powerpoint kjørte i gang en langvarig, men interessant innføring i 100-årskrigen, som egentlig skulle ha vært holdt i fjor. For meg var det jo bra, for 100-årskrigen visste jeg mindre om enn Hastings, men C. ble litt paff. Søvnen overfalt meg, og jeg flyttet meg hele tiden på stolen og kløp meg selv diverse steder for ikke å falle i uvett av tretthet, enda det var interessant. Foredragsholderen så hele tiden på æresgjesten, så jeg MÅTTE IKKE SOVNE! (C. hadde rykket inn i avisen at jeg skulle ankomme Rouen…) Jeg klarte meg, og stilte også et par intelligente spørsmål – som den eneste, etterpå: – Hvorfor dro franskmennene stadig ut i sluttet kolonne med disse tungt rustningsbekledde ridderne og ditto hester i firkantige tette fylkinger, og ble gang på gang desimert av de engelske langbueskytterne? Hvorfor i huleste tok de ikke lærdom? En håndfull engelske langbueskyttere falt i slaget ved Azincourt (25.okt.1415), et totalt tap på 13 riddere og 100 fotsoldater for engelskmennene, mens 6000 franske riddere med hester mistet livet, derav overhodene for de fleste adelsfamiliene i Frankrike, mest fordi de hadde valgt et slagsted hvor de sank ned i myra, druknet, og kom aldri meir oppatt. Hele natten før slaget var det et voldsomt regn som gjorde at søla gikk til knes på dem. Det hindret ikke de engelske langbuene i å drepe på lang avstand, dem som stod fast i myr og søle. Engelskmennene massakrerte i tillegg alle fanger og sårede etter slaget. Uten nåde. Dette ble kavaleriets endeligt før skytevåpnenes æra. Sånn holdt de altså på i 100 år. Foredragsholderen forklarte at det var en definert sosial klasse som tok seg av krigingen i samfunnet, og slik hadde de vedtatt og lært at krig skulle føres, så slik ble det gjort! Helt til Burgunderne fanget den ville Jeanne d’Arc, solgte henne til engelskmennene – som så brente henne offentlig på torget i Rouen. Det skulle gå 500 år før hun ble helgen, og enda lenger til de bygde kirke over bålstedet.
Etter denne prøvelsen måtte jeg ha en hvil, for jeg forstod at den middelalderske ettermiddagen ville fortsette med mye mat og dans til midnatt. Jeg hadde også etterhvert forstått at C. hadde oppnådd offentlig invitasjon for meg, men ikke for seg selv – og dermed risikerte jeg å stå langt ute i skogen den grønne med villsvinene ved midnatt – uten sjåfør for å komme meg hjem til hotellet. Jeg kløftet bort til sjefen, som hadde dekorert seg med bunter av minkskinn, ekornskinn, reveskinn etc. – og jo, hun fikk ingen invitasjon, men hun skulle få spise med oss. Vi kjørte sporenstreks til C. sin livsledsager i deres hus, og tok oss en blund. Han sprang rett bort i platehylla og tok fram både CD og program for Olavsoratoriet-2014 og lovet og priste Oratoriet og Olavsdagene for to år siden.
Vi vendte tilbake til forsamlingshuset i kommunen med de 1300 innbyggerne, hvorav 95 var samlet til fest. Borgermesterinnen var også i middelalderantrekk, mens hennes husbond, apotekeren, var i sivil. Da fikk jeg vite hva invitasjonen min hadde kostet: C. hadde lovet dem en tale som jeg skulle holde. Som sagt så gjort! Den ble visst litt annerledes enn de hadde tenkt, men forandring frydet – håper jeg. Jeg snakket om jubileet dagen før – 14.okt. da det var 950 år siden Vilhelm Erobreren vant England i slaget ved Hastings, og Normannerne etterpå styrte England i 400 år. Men, sa jeg – halvbror til Olav som vi feiret i Rouen i 2014, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York, slik at Vilhelm rolig og uforstyrret kunne gå i land syd i England. Dette kostet Norges konge, Harald Sigurdson Hardråde, livet: en pil fra en engelsk langbue traff ham i halsen 25. sept. Dette vakte ikke den forventede åtgaum i forsamlingen, for det tok liksom glansen av den store Erobrer Vilhelm. Jeg prøvde å få dem til å forstå at dette var «a joint venture» – en avtalt knipetangsmanøver av Vilhelm og Harald Hardråde, og at Harald må ha arvet kontaktene i Normandie fra sin bror Olav den Hellige. Blikkene i mitt publikum var litt tomme. Det gikk liksom ikke helt inn. Det var nok et for nytt syn på saken.
Det var MYE mat. Først et kjempestykke med kjøttpai, som jeg trodde var hovedretten, men etter at jeg hadde knasket i meg paiskorpen som var sprø av svinefett (villsvin?) – så kom hovedretten: Man pøste på med stekt svineribbe (uten svor) og lammeskanker. Det var stygt å se alt kjøttet de samlet opp for å kastes etterpå. Jeg håper noen av dyrene i dyreparken fikk det. I Frankrike steker de ribba som min mor gjorde det: oppdelt i stykker uten svor. Veldig godt. Men til slutt satt jeg bare der og så på siste halvdelen av andre ribbestykket – og klarte ikke mer. Så kom det en veldig stor vaffel til dessert, som skulle overøses med en saus av honning blandet med kastanjemos. Veldig godt, men halvparten måtte bare ligge igjen på tallerkenen. Det var som om jeg hadde hatt en lykkestund på barndommens juletrefest, syntes jeg.
Ferden hjem gikk gjennom skogen den mørke. Jeg speidet årvåkent, sammen med sjåføsen, for at vi ikke skulle ende dagen i enda mere svinekjøtt, denne gang av det ville slaget. Ved hotellet løftet jeg opp bæreposen med alle gavene som C. hadde kjøpt til meg i en ny matbutikk i Clères – kortreiste og spennende saker. Jeg sa at jeg aldri hadde fått en slik gave av noen – som denne dagen hun hadde gitt meg, og at det store jeg ville sitte igjen med, var opplevelsen jeg hadde hatt to ganger denne dagen, av det store i at folk i vår tid går sammen i grupper og gjør noe sammen, og det som da oppstår av mening med livet, både for de aktive i gruppen dem imellom, og for oss andre som får komme og nyte fruktene av deres fellesskap. Jeg sa også at jeg ville formidle hjem til Norge at folk i Clères var sjokkert over sammenslåingen av kommuner som nå foregår i Norge, for de sa at da ville individets tilhørighet, fellesskapet i lokalsamfunnet, og identiteten forsvinne. Jeg takket igjen C. for dagen, og da sa hun: – Du kom her og gav oss noe stort for to år siden med dette Olavsjubileet og Olavoratoriet. Det er vi som skal takke, og jeg ville gi deg min personlige takk med denne dagen. I ettertid har jeg tenkt en del på at hun sa det. Det viser at det fremdeles er referanser i folk her som gjør at de forstår historien, at de forstår – at uten at en vet hvor en kommer fra, så vet en ikke i hvilken retning en skal gå. Der står det idag dårligere til i Norge, dessverre.
20.okt. 2016. Oppe i luften et sted – mellom Paris og Amsterdam.
Dordi Skuggevik
