Måned: desember 2016

For en del år siden opplevde jeg Den spanske nasjonalballett fra Madrid – i Las Palmas. De lot et besøkende ballettensemble fra USA få scenen først. Amerikanerne gav samme opplevelse som et ballettensemble jeg for ganske mange år siden opplevde på deres hjemmebane i USA: Enda de danset Romeo og Julie til musikk av Prokofiev, så ble forestillingen en kjedelig volleyballkamp. Ren gymnastikk. Sjelløst. De formidlet ingen ting om det å være menneske. Helt «slick».

Det samme skjedde altså med de gjestende amerikanerne i Las Palmas. De var bare flinke, plastifiserte, pene dukker uten indre liv. Trolig har det å gjøre med at amerikanerne bruker bare sentraldelen av det menneskelige følelsesregister. Det er ikke sosialt akseptert å la raseriet få utløp, eller å ha en deppa dag i USA. Nice & Easy! Slik skal det være i USA hvis du vil telles med i den sosiale sammenhengen. Er du ikke Nice & Easy, så blir du ekskludert. Etter å ha vært gjest i 300 amerikanske hjem, og etter å ha overnattet i 100 i løpet av 7 måneder, vet jeg at det er slik. Jeg følte sterkere og sterkere at jeg måtte hjem til Europa, så jeg kunne få leve ut hele følelsesregisteret mitt – der hvor det er akseptert.

Av og til lurer jeg på om alle drapene i USA blir begått fordi amerikanerne stenger hverandre inne i et for trangt følelsesregister til hverdags. I Frankrike er til og med det å være deppa, «blå» og drittlei betegnet med en egen sykdomsbetegnelse: Le Cafard. Å si at en har Le Cafard er akseptert som årsak til både å legge seg ned et par dager, og å bli borte fra jobben. Ingen spør om årsaken heller.

Det trange følelsesregisteret i USA er historisk betinget, for det er ikke så lenge siden folk flyttet vestover dette kontinentet og stadig kom til nye steder på The frontier, og hvem ville ha med deg å gjøre om du ikke var Nice & Easy?

Tilbake til dette første møte med Madrid-balletten, så ble det en annen dans, bokstavelig talt, da spanjolene overtok scenen og danset to balletter med bibelske motiver, der de i siste scene danset oppstandelsen, og det slik at det satt i ryggraden i lange tider etterpå. Få, om noen  kultur – er båret oppe av mennesker med så stor scala i følelsesregisteret som den spanske. Og ingen annen befolkning har klart – etter å ha vært okkupert av Islam i 800 år, å kaste Islam ut av landet sitt og samtidig ha klart å bevart Kristendommen intakt. Langt ned i dypet av nasjonens sjel.

Men, rett skal være rett: Da man kom hjem og leste programmet, viste det seg at koreografen, en aldrende mann i arbeidsklær, som kom frem og tok applaus, hadde vært elev av den store Béjart, som på 1960-tallet revolusjonerte balletten i Frankrike og sendte alle ut i natten etter sine forestillinger – med ståpels. Undertegnede hadde den store opplevelsen å bivåne Béjarts Vårofferet til musikk med samme tittel av Stravinskij, fremført på den gamle Paris-Operaen, på selveste julaften 1968. Min gravide slektning som hadde spandert billetten, utbrøt ved teppefall: «Åh – nå føder jeg!» (Hun fødte ikke før 11. april.)

Det var derfor med stor forventning nå før jul – i Las Palmas, at jeg skulle få oppleve Madrid-balletten nok en gang. Nasjonalballetten fra Madrid hadde satt opp en forestilling bygd opp omkring den spanske nasjonaldansen – Flamencoen. Jeg hadde problemer med plassen jeg satt på, så jeg ble vist til forreste benk, der jeg fikk hele støvskyen fra scenen over meg, og så ballettforestillingen i fiskeperspektiv – nedenfra. En ny opplevelse.

Første del, før pausen – viste de den klassiske Flamencoen med levende sang og musikk hvor de fantastiske, ekte Flamenco-sangerne og guitaristene hadde plass på scenen. Der var det virkelig et både bredt og dypt følelsesregister som gikk langt ned i verdenssmerten når disse prøvede menn utleverte livets gjenvordigheter i sine stemmeutladninger. Dette er Fastlands-Spanias stemme og temperament som er ganske fremmed for canarierne som var publikum. Hit til Canariøyene kom aldri, hverken Flamencoen eller den spanske borgerkrigen.

De topputdannede klassiske ballettdanserne formidlet selvfølgelig Flamencoen helt flott, selv om det ble litt «skolete» og ikke helt matchet smerten i de mannlige sangernes eruptive «de profundis clamavi ad te Domine!» (Fra dypet roper jeg til deg Herre!)

Etter pausen ville madrilenjerne vise hvordan elementer fra Flamencoen kan brukes i moderne ballett av idag. En kvinnelig engel i hvite fjær ble senket ned fra taket i en huske, og slukøret vred hun seg langs gulvet og løftet sine maktesløse armer mot Himmelen og klapret tafatt med sin slappe kastanjetter i sorgen over Flamencoens død. Men trøsten var nær: hele ballettkompaniet på 30 dansere feide inn og tok henne med i den nye dansen – hvor hun kunne hive av seg engledrakten og bli med der de inkorporerte den gamle folkedansens elementer. Hun var trøstet, og den gamle dans gjenoppstod i den nye, syntes de å tro. Men etter det var det stort sett «West Side Story». Hele truppen på 30 spanske toppdansere feide frem og tilbake som en spurveflokk over scenen mens de samtidig – on the beat – kastet høyre eller venstre arm opp i været i samme retning, og bena likedan. Det var sørgelig å se 30 spanske topp ballettdansere nedverdige seg til volleyballkampen fra Hollywood. Selv om det ble avbrudd i dette, med bl.a. en vakker pas-de-deux hvor tekstilene ble hovedrolleinnehaveren mens de ble gjennomskinnet av lys på de mest fantasifulle måter, så ble også det uten sjel, uten glede, uten smerte – ble bare gymnastikk, lys og tekstiler. Vakkert, men uten skjønnhet.

Da koreografen kom opp og tok applaus, viste han seg å være en svært ung mann. Han hadde nok aldri så godt som hørt om Béjart. Sic transit gloria mundi. Hvilket er utlagt: Slik forgår Verdens herlighet!

Glærum, Romjulen 2016

Dordi Skuggevik

Sporaner – Sopraner & arm – erme. Akkja. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal korrigere trykkfeil når teksten er publisert. Jeg må innrømme at jeg alltid skriver fort og publiserer Pang! Klakk! Det er dessuten en anerkjent sannhet at det er umulig å lese korrektur på seg selv, så når en i ettertid oppdager trykkfeil som en ikke får til å korrigere, så er det jammen ergelig! Mine lesere får ta det med godt humør. Så får dere ha Løkk’ me’ jul’n – og alle gode ønsker om godt nytt år følger med.

Hilsen Dordi

Blant konsertbillettene en bemektiget seg ved ankomsten til Las Palmas, lå det ikke mindre enn to recitals for sopran, den ene i Operaen med fullt philharmonisk orkester, og den andre med flygelakkompagnement i storsalen i Konserthuset. Det skulle vise seg at det var ikke hvem som helst: Mariella Devia fra Nord-Italia fikk tildelt The International Opera Award 2016 i London i mai som verdens beste kvinnelige sanger, og Ainhoa Arteta fra Baskerland måtte utsette konserten fordi hun måtte dra til Madrid for å ta imot den spanske kulturorden av kongeparets hånd.

Mariella Devias konsert var hommage XIV til den store tenoren Alfredo Kraus som var fra Gran Canaria. Mariella Devias sang arier fra operaer som Kraus hadde sunget, og rollebilde av ham fra operaene hun sang fra, var projisert på bakveggen. Perlene trillet ut av Gounod, Bizet, Massenet og Donizetti. Dirigenten var en ung energibunt som gikk helt opp i dramaet: José Miguel Pérez-Sierra. Madrilenjeren anses i dag som en av de viktigste dirigentene i sin generasjon, med videreutdanning fra Chigiana-akademiet i Siena, og fra Royal Academy i London. Orkesteret fyllte scenen til trengsel. Det var en svir, selvfølgelig. Men-men: Det var noe overraskende at den høyt beprisede sopranen var såpass trang i klangen i høyden. Men rett skal være rett: Operaen i Las Palmas er opprinnelig bygd som teater, så akustikken er beregnet på å bære det talte ord ut i rommet, ikke sang og musikk. Så der treffer nok alle sangere på en utfordring.

Konserten i Auditorio Alfredo Kraus – konserthuset, hadde tittelen «Stemmen og Poeten» – og var «Lorca’s store aften» som det stod i avisen etterpå. Avisen skrev også at akkompagnatøren, Rubén Fernández Aguirre, regnes som den fremste klaverakkompagnatøren i sin samtid. Toppteam altså! Men mangelen på program var sjenerende. Program ble sikkert ansett som overflødig, for sangerinnen holdt stadig små forelesninger om Lorca’s tekster, noe som fikk publikum til å hygge seg, le – og til og med skratte. Sangere liker vanligvis ikke å veksle mellom tale og sang, men det var ikke noe problem for denne damen, hun la til og med i vei med tale når pianisten allerede hadde hevet hendene for å slå an første akkord! Mangelen på program gjorde dessverre at publikum begynte å klappe mellom sangene i første sangsyklus, inntil de forstod at det burde de ikke gjøre, for ingen på scenen ville ta applaus…..I første avdeling gikk de to på scenen ut et par ganger, så Lorca fikk tale til oss ut av det store intet, helt uforstyrret. Den som ikke kunne spansk, ble ganske satt utenfor det hele da.

Sangerinnen sang i knallrød kaftan i første avdeling, og kom inn i svart lang kjole med en lang og en kort arm – etter pausen. Når hun brøt ut i sang, var det en stor opplevelse av en stemme med et stort, fleksibelt og vakkert klangrom, helt fra det dypeste leiet og helt opp i høyden. En gang bygde hun stemmen sin opp på nytt, fra grunnen av – hos en stemmepedagog, stod det på internet. Det må ha vært svært vellykket. Jeg ville nok stemt henne frem foran italienerinnen i London. Stemmen hennes var rett og slett en vakker opplevelse.

I avisen som jeg fant på tannlegens venteværelse uken etterpå, stod det også hva hun hadde sunget, musikk av hvilke komponister. All den vidunderlige musikken var fullstendig ukjent for meg. Jeg kjente ingen av komponistene heller. Det viser vel bare hvor ukjent spansk kvalitetsmusikk er i Norge. Publikum var over seg av begeistring, så det ble hele tre encores. Den siste var faktisk White Christmas. Aldri har den vært sunget vakrere! Herved anbefales disse to til norske festivaler!

Las Palmas 15.des.2016.

Dordi Skuggevik

Folk er ikke imot flyktninger, immigranter eller migranter. Folk er imot Islam! Folk er imot at Islam flytter inn i landet med disse menneskene. Dette vet alle: politikerne, journalistene, radio- og TV-folkene, men alle later de som om de ikke vet det. Dette holder ikke bare på å bli patetisk. Det er forlengst blitt direkte latterlig – inntil det tragiske.

Folk vil ikke ha fascisme i landet. Folk vil ikke ha nazisme i landet. Folk vil ikke ha kommunisme i landet. Folk vil ikke ha Islam i landet. De vil ikke ha noen av disse totalitære menneskeundertrykkende ideologiene i landet, fordi disse ideologiene er ikke kompatible med vestlig, kristent demokrati. Så enkelt er det.

Glærum, 21.des.2016.

Dordi Skuggevik

I 1969, da jeg var au-pair i Paris på etterjulsvinteren, dukket det opp en kompis fra Bergen. Han ville bli scenograf, og lette etter en tegneskole i byen. Det ble slutt på pengene hans, og jeg hadde heller ingen penger, så løsningen ble at han tok toget til Amsterdam, hvor en kompis studerte scenografi. Jeg kjøpte en stor pose bananer som nødproviant for ham på reisen, og vinket til ham der han hang ut av togvinduet da toget gikk ut fra Gare du Nord. Det var med stor lettelse jeg så ham forsvinne inn i natten med nattoget. «Du minner meg om Anna Karenina!» ropte han, idet han forsvant ut i mørket.

Neste kveld banket det på døren til mitt takværelse, og da jeg åpnet døren – så var sjokket stort: Der stod han – i sin lange blå frakk med sine teatrale Gøsta Ekmann-øyne. Hva var historien?

Jo, ved grensekontrollen til Holland ble han og en håndfull mennesker til på toget arrestert av fremmedpolitiet, fordi de ikke kunne garantere for sitt opphold i Holland med en sum gylden som tilsvarte 40.000 norske kroner, en voldsom sum den gangen. Sammen med de andre arresterte ble han deportert tilbake til Frankrike med politieskorte frem til den franske grensen.

Den unge mann kom fra et meget velmøblert hjem i Fana. Faren hadde til og med tegnet lærerskolen jeg hadde gått på i Bergen. Han kunne oppføre seg, så velsoignert ut og var kultivert til fingerspissene. Men, deportert ble han – uten knussel.

Jeg har tenkt på denne historien når jeg har sett prosesjonen av fremmede komme gående opp Balkan, der de har gått rett gjennom grensene til Europas stater idag, tenkt på flokkene som er kommet syklende over den norske grensen mot Russland, hvor jeg en gang en sommernatt i Sovjet-tiden gikk over grensen med et fransk kor og Henning Sommerro – og ble gjennomkontrollert på den sovjetiske grensestasjonen i den grad at håret stod rett opp i nakken. Jeg spør meg: Hva er skjedd? Hvordan kan horder av utlendinger idag bare gå rett over grensene?

Glærum, 20.des.2016

Dordi Skuggevik

Livet er ofte fortellingen om det uventede. Slik også en lørdagskveld på «Den glade galte» ved strandpromenaden i Las Palmas, der Oddlaug Holden fra Eidet/Sunndalsøra pleier å innta middag med norske venner om lørdagskveldene. Denne lørdagskvelden, rett før jul, reiser det seg opp en mann ved nabobordet og sier han hører stammespråket sitt fra Nordmøre. Det er Kjell Haugen fra Staumsnes – som bor i Alfas del Pi i Spania, men som jobber i Las Palmas og har hytte på Grønlia i Rindalen. Han gjenkjenner undertegnede fra en Surnadalsrevy i 1979, hvor han så damen sammen med Holger og Eivind på scena, sier han. (Kunne man blitt flatere!)

Når han er ferdig med å passe på teigen sin av glitrende «juletre» ute på reden i Las Palmas, d.v.s. alle boretårn og boretårnbåtene i opplag som glitrer som gigantiske juletre ute på vannet om kveldene, og julekvelden er unnagjort, og så noen dager til, så flyr han til Alfas del Pi, henter sin kone Anita, og lander kort tid etter på Værnes, og så bærer det til hytta i Rindalen – på Grønlia. Straks nyåret er unnagjort, blir det slektstreff i Miami. Ja, slik er livet for noen i våre dager. 52 år er Kjell  Haugen blitt, og har både barn og barnebarn i Norge. Det bør ungdommen ta lærdom av: Bli en ung og spretten bessfar!

Kjell Haugen plukker opp den gamle revystjernen fra gamle dager, og utover havna bærer det i bil. Her har det vært transitthavn siden før Colombus dro over havet i 1492. Sin første, andre og fjerde (og siste!) tur la Colombus turen herom og bunkret før han gav seg passaten i vold vestover. Det er enorme vidder og uventet størrelse på havneområdet. Vi kjører utover Dronning Sofias Pir. Parallelt ut mot havet går en ny pir – Nelson Mandelas Pir. Massen har de fått fra all tunellbyggingen på øya, sier Kjell.

Kjell har ansvaret for Transoceans 4 borerigger som ligger inne her. Irsk-canadieren som har ansvaret for flere slike felt i verden hvor boreriggene og borebåtene ligger mellom øktene og oppdragene, han bor også i byen, og ringer for å planlegge julefeiringen for folkene sine mens vi kjører utover havna, og passerer den enorme container-havna med alle de store kranene. Las Palmas er ikke bare et sted båter bunkrer olje, mat og vann, men Las Palmas er en enorm transitthavn. Sjefen snakker om jula i telefonen. Vi må stå parkert mens det pågår, og dagslyset svinner.

De er åtte ansatte som passer på de fire riggene og jobber med vedlikeholdet. To pr. borerigg. Kjell er sjefen for dem. De har vanlig arbeidsdag som begynner kl. 7 og slutter henimot kl.18. Dessuten har riggene spansk døgnvakt i vaktbu på kaien. Vi er inne i bua og hilser på. Her er det også avansert digitalt utstyr som følger med på tingenes tilstand. Denne dagen har det vært spansk inspeksjon av brannslukningssystemene ombord. Når riggene ligger slik, er så mye nedstengt ombord at folk kan ikke bo ombord, men de kjøper seg brød, smør etc. og lager seg midt-på-dagen-mat sammen ombord, så de slipper å gå i land.

Turnusen er på 5 uker. 5 uker her, og 5 uker hjemme. Kjell har jobbet for Transocean siden 2001. Dette var et norsk selskap, men er nå internasjonalisert. Han gikk til sjøs som svært ung, og begynte som smører. – Så får man jobber og oppdrag da, sier han, og så ser neste arbeidsgiver hva en har gjort, hva en har hatt ansvaret for, spør seg for om vedkommende – og man blir vurdert opp mot det ansvaret man blir gitt.

Vi står ved den ene kolossen som ligger inntil kaien, og selv om det er stille i sjøen i havnebassenget, så syder det og koker nede i vannet av strømmen, for her blir det brådypt ned til 45 meter tvert. De lårtjukke fibertrossene gnikser og skriker med en stemme som er annerledes enn alt annet en har hørt før. Fortøyningene må følges med på og justeres hele tiden, for forholdene med flo og fjære og strømmen er en stadig skiftende situasjon når noe så stort er fortøyd i kaien. Ankrene kjører vi forbi på en lagerplass de har i havna – med alt de ikke har bruk for mens de ligger ved kai. 8 anker for hver rigg. Det er en sterk opplevelse å være kommet innpå disse store konstruksjonene. Kjell tilbød egentlig å gå ombord, og en kan da se at det ville være overkommelig, men med natten som faller på, og ikke lenger så ung i skrotten, så avstår jeg. Men, det skal innrømmes at man angrer på det etterpå!

Vi går bortover kaien. Der ligger det gamle hvalskipet med nederlandsk flagg og naturvernerne om bord. Videre ligger et enormt boretårnskip som overgår alt en har forestilt seg av størrelse fra der en har sett det fra bussen på landsida av havna. Her ombord er det nå full rulle med å utruste seg for oppdrag nede i Afrika et sted. 200 mann skal inn og bemanne skipet. Det er litt overraskende at det er plass til så mange ombord, og oppdrag til alle.  Jeg spør Kjell om det tar lang tid å lære opp et mannskap som nå skal inn og bemanne skipet, slik at hver enkelt vet hva han skal gjøre. – Ja, det er en stor oppgave, sier han. Jeg ser jo det, når vi står ved ene riggen Kjell har ansvaret for, at dette er kolosser som gjør hva de vil, hvis en ikke vet hvordan de skal dresseres, temmes og turneres.  Det virker ganske overveldende selv her ved kai. En kan tenke seg hvordan det er på åpent hav når orkanen tar i. Jeg blir overmannet av en veldig ærefrykt for hva menn på havet har utført opp gjennom historien, og som de stadig utfører idag.

Da kommer jo samtalen lett over på hvor skarpseileren vikingskipet kom fra. Hva som var opphavet til disse havets korsarer som også gikk elvene innover. Kjell forteller da at de har begynt å ta i bruk baugen av vikingskipet igjen. Mens NRK lager tullebukkerier om vikingtiden, har mange utland latt seg fascinere av vikingskipet og har forsket meget seriøst på denne geniale konstruksjonen – og nå tar de altså baugen av vikingskipet i bruk igjen i moderne skip!

Driva-turen neste gang kan jo gå til Las Palmas, med omvisning på havets giganter med hytte-rindalingen Kjell Haugen. Det kunne være noe det, for landkrabbene i Rindala!

God jul!

Fra oss i den uvanlige juletreskogen i Las Palmas:

Kjell Haugen og Dordi Skuggevik

Denne teksten blir publisert i Driva med fotos. Følg med!

Norske media har fått med seg at det har vært demonstrasjoner i Las Palmas. De trodde visst det var alvorlige saker på gang her, men jeg som har sett to av demonstrasjonene,  kan si det var mer merkelig enn alvorlig.

Først så jeg, for noen dager siden, et tyvetalls kommunister med røde flagg og en stor plakat som de bar foran seg og  som sperret hele bredden av den store gå- og handlegaten Triana. Da de kom til kjedebutikken Sara, gjorde de 90 graders vending og stod der ganske lenge og gølla opp butikken med megafon, tromme og kauking og gjorde livet surt for alle både inne i butikken og utenfor. Sara sørger jo for noen arbeidsplasser for canariske kvinner, så det så litt dumt ut å stå der og gølle dem opp.

Lørdag lå jeg ute i vannet og svømte på Canteras-stranden, da jeg igjen så de røde faner komme, nå langs strandpromenaden. Nå var det flere faner og et lengre tog. De gjorde 90 graders vending og gølla opp restauranten «Den lykkelig hane», og flyttet seg så til naborestauranten «Den glade galte» og gølla der med to megafoner, tromme og kauking. Disse to restaurantene er drevet av sønderjyden Hartvig og hans svenske kone Ingegerd. Hartvig er midt i 70-årene og hans Ingegerd er visst 80. De har drevet opp restaurantene gjennom et helt livsverk, og etterhvert kjøpt opp 40 små studioleiligheter som de leier ut til stort sett norske pensjonister. De har vasketjeneste og eget vaskeri – og alt dette representerer ganske mange jobber for lokale canariere som har jobbet for dem i svært mange år.

Jeg kom omsider opp av havet, og var kommet meg opp på benken min hvor jeg tørker føtter og tar på sandaler etter badene mine, da kom toget forbi. Jeg stilte meg opp for å se hvem dette var. Jo, først kom De grønne, deretter kommunistene, så fulgte Attac, de homoseksuelle med flagget sitt – og: Islam! Islam hadde jaggu kakket seg med med en stor transparent med rød månesigd og stjerne. En mildt sagt oppsiktsvekkende sammenslutning med diverse hjertesaker. Ingen vanlige politiske partier deltok. Ingen kristne sammenslutninger.

Disse menneskene så ut til å rope på gamle dager da alt visstnok, etter deres begreper, var «bærekraftig» «sustainable». Jeg vet ikke hvorfor de trakasserte arbeidsplasser hvor øybeboerne her får arbeide og skaffe seg penger til føda for seg og sine. Det forekom meg at alle i toget måtte være både historieløse, lide av mangel på innsikt i verdien av at folk kommer ned hit og investerer sine penger i arbeidsplasser for dem – og å være uten forstand på hva turistene legger igjen på denne øya som helt manglet livsgrunnlag etter at hollenderne ødela tomatbusinessen her, og greven av Gran Canaria satset på turisme med svenskene. Greven deltar fremdeles i utviklingen av turistnæringen.

Jeg tillater meg å si at i dette folketoget var deltakerne temmelig flate i hodet som ikke forstår disse enkle sammenhengene. Men én ting er jeg sikker på: De flathodete kommer til å øke i antall, turistene bryr seg ikke om å komme hit hvor de blir utsatt for denne gøllingen, og de som har investert pengene sine i arbeidsplasser for canarierne, de vil ta med seg pengene sine og flytte til et annet sted på kloden. Så kan de gammelromantiske kommunistene og de andre gøllerne sitte på svabergene sine og rope i vinden uten å få svar. Til de sulter ihjel.

Las Palmas, Advent 2016.

Dordi Skuggevik