Livet er ofte fortellingen om det uventede. Slik også en lørdagskveld på «Den glade galte» ved strandpromenaden i Las Palmas, der Oddlaug Holden fra Eidet/Sunndalsøra pleier å innta middag med norske venner om lørdagskveldene. Denne lørdagskvelden, rett før jul, reiser det seg opp en mann ved nabobordet og sier han hører stammespråket sitt fra Nordmøre. Det er Kjell Haugen fra Staumsnes – som bor i Alfas del Pi i Spania, men som jobber i Las Palmas og har hytte på Grønlia i Rindalen. Han gjenkjenner undertegnede fra en Surnadalsrevy i 1979, hvor han så damen sammen med Holger og Eivind på scena, sier han. (Kunne man blitt flatere!)
Når han er ferdig med å passe på teigen sin av glitrende «juletre» ute på reden i Las Palmas, d.v.s. alle boretårn og boretårnbåtene i opplag som glitrer som gigantiske juletre ute på vannet om kveldene, og julekvelden er unnagjort, og så noen dager til, så flyr han til Alfas del Pi, henter sin kone Anita, og lander kort tid etter på Værnes, og så bærer det til hytta i Rindalen – på Grønlia. Straks nyåret er unnagjort, blir det slektstreff i Miami. Ja, slik er livet for noen i våre dager. 52 år er Kjell Haugen blitt, og har både barn og barnebarn i Norge. Det bør ungdommen ta lærdom av: Bli en ung og spretten bessfar!
Kjell Haugen plukker opp den gamle revystjernen fra gamle dager, og utover havna bærer det i bil. Her har det vært transitthavn siden før Colombus dro over havet i 1492. Sin første, andre og fjerde (og siste!) tur la Colombus turen herom og bunkret før han gav seg passaten i vold vestover. Det er enorme vidder og uventet størrelse på havneområdet. Vi kjører utover Dronning Sofias Pir. Parallelt ut mot havet går en ny pir – Nelson Mandelas Pir. Massen har de fått fra all tunellbyggingen på øya, sier Kjell.
Kjell har ansvaret for Transoceans 4 borerigger som ligger inne her. Irsk-canadieren som har ansvaret for flere slike felt i verden hvor boreriggene og borebåtene ligger mellom øktene og oppdragene, han bor også i byen, og ringer for å planlegge julefeiringen for folkene sine mens vi kjører utover havna, og passerer den enorme container-havna med alle de store kranene. Las Palmas er ikke bare et sted båter bunkrer olje, mat og vann, men Las Palmas er en enorm transitthavn. Sjefen snakker om jula i telefonen. Vi må stå parkert mens det pågår, og dagslyset svinner.
De er åtte ansatte som passer på de fire riggene og jobber med vedlikeholdet. To pr. borerigg. Kjell er sjefen for dem. De har vanlig arbeidsdag som begynner kl. 7 og slutter henimot kl.18. Dessuten har riggene spansk døgnvakt i vaktbu på kaien. Vi er inne i bua og hilser på. Her er det også avansert digitalt utstyr som følger med på tingenes tilstand. Denne dagen har det vært spansk inspeksjon av brannslukningssystemene ombord. Når riggene ligger slik, er så mye nedstengt ombord at folk kan ikke bo ombord, men de kjøper seg brød, smør etc. og lager seg midt-på-dagen-mat sammen ombord, så de slipper å gå i land.
Turnusen er på 5 uker. 5 uker her, og 5 uker hjemme. Kjell har jobbet for Transocean siden 2001. Dette var et norsk selskap, men er nå internasjonalisert. Han gikk til sjøs som svært ung, og begynte som smører. – Så får man jobber og oppdrag da, sier han, og så ser neste arbeidsgiver hva en har gjort, hva en har hatt ansvaret for, spør seg for om vedkommende – og man blir vurdert opp mot det ansvaret man blir gitt.
Vi står ved den ene kolossen som ligger inntil kaien, og selv om det er stille i sjøen i havnebassenget, så syder det og koker nede i vannet av strømmen, for her blir det brådypt ned til 45 meter tvert. De lårtjukke fibertrossene gnikser og skriker med en stemme som er annerledes enn alt annet en har hørt før. Fortøyningene må følges med på og justeres hele tiden, for forholdene med flo og fjære og strømmen er en stadig skiftende situasjon når noe så stort er fortøyd i kaien. Ankrene kjører vi forbi på en lagerplass de har i havna – med alt de ikke har bruk for mens de ligger ved kai. 8 anker for hver rigg. Det er en sterk opplevelse å være kommet innpå disse store konstruksjonene. Kjell tilbød egentlig å gå ombord, og en kan da se at det ville være overkommelig, men med natten som faller på, og ikke lenger så ung i skrotten, så avstår jeg. Men, det skal innrømmes at man angrer på det etterpå!
Vi går bortover kaien. Der ligger det gamle hvalskipet med nederlandsk flagg og naturvernerne om bord. Videre ligger et enormt boretårnskip som overgår alt en har forestilt seg av størrelse fra der en har sett det fra bussen på landsida av havna. Her ombord er det nå full rulle med å utruste seg for oppdrag nede i Afrika et sted. 200 mann skal inn og bemanne skipet. Det er litt overraskende at det er plass til så mange ombord, og oppdrag til alle. Jeg spør Kjell om det tar lang tid å lære opp et mannskap som nå skal inn og bemanne skipet, slik at hver enkelt vet hva han skal gjøre. – Ja, det er en stor oppgave, sier han. Jeg ser jo det, når vi står ved ene riggen Kjell har ansvaret for, at dette er kolosser som gjør hva de vil, hvis en ikke vet hvordan de skal dresseres, temmes og turneres. Det virker ganske overveldende selv her ved kai. En kan tenke seg hvordan det er på åpent hav når orkanen tar i. Jeg blir overmannet av en veldig ærefrykt for hva menn på havet har utført opp gjennom historien, og som de stadig utfører idag.
Da kommer jo samtalen lett over på hvor skarpseileren vikingskipet kom fra. Hva som var opphavet til disse havets korsarer som også gikk elvene innover. Kjell forteller da at de har begynt å ta i bruk baugen av vikingskipet igjen. Mens NRK lager tullebukkerier om vikingtiden, har mange utland latt seg fascinere av vikingskipet og har forsket meget seriøst på denne geniale konstruksjonen – og nå tar de altså baugen av vikingskipet i bruk igjen i moderne skip!
Driva-turen neste gang kan jo gå til Las Palmas, med omvisning på havets giganter med hytte-rindalingen Kjell Haugen. Det kunne være noe det, for landkrabbene i Rindala!
God jul!
Fra oss i den uvanlige juletreskogen i Las Palmas:
Kjell Haugen og Dordi Skuggevik
Denne teksten blir publisert i Driva med fotos. Følg med!
