Blant konsertbillettene en bemektiget seg ved ankomsten til Las Palmas, lå det ikke mindre enn to recitals for sopran, den ene i Operaen med fullt philharmonisk orkester, og den andre med flygelakkompagnement i storsalen i Konserthuset. Det skulle vise seg at det var ikke hvem som helst: Mariella Devia fra Nord-Italia fikk tildelt The International Opera Award 2016 i London i mai som verdens beste kvinnelige sanger, og Ainhoa Arteta fra Baskerland måtte utsette konserten fordi hun måtte dra til Madrid for å ta imot den spanske kulturorden av kongeparets hånd.
Mariella Devias konsert var hommage XIV til den store tenoren Alfredo Kraus som var fra Gran Canaria. Mariella Devias sang arier fra operaer som Kraus hadde sunget, og rollebilde av ham fra operaene hun sang fra, var projisert på bakveggen. Perlene trillet ut av Gounod, Bizet, Massenet og Donizetti. Dirigenten var en ung energibunt som gikk helt opp i dramaet: José Miguel Pérez-Sierra. Madrilenjeren anses i dag som en av de viktigste dirigentene i sin generasjon, med videreutdanning fra Chigiana-akademiet i Siena, og fra Royal Academy i London. Orkesteret fyllte scenen til trengsel. Det var en svir, selvfølgelig. Men-men: Det var noe overraskende at den høyt beprisede sopranen var såpass trang i klangen i høyden. Men rett skal være rett: Operaen i Las Palmas er opprinnelig bygd som teater, så akustikken er beregnet på å bære det talte ord ut i rommet, ikke sang og musikk. Så der treffer nok alle sangere på en utfordring.
Konserten i Auditorio Alfredo Kraus – konserthuset, hadde tittelen «Stemmen og Poeten» – og var «Lorca’s store aften» som det stod i avisen etterpå. Avisen skrev også at akkompagnatøren, Rubén Fernández Aguirre, regnes som den fremste klaverakkompagnatøren i sin samtid. Toppteam altså! Men mangelen på program var sjenerende. Program ble sikkert ansett som overflødig, for sangerinnen holdt stadig små forelesninger om Lorca’s tekster, noe som fikk publikum til å hygge seg, le – og til og med skratte. Sangere liker vanligvis ikke å veksle mellom tale og sang, men det var ikke noe problem for denne damen, hun la til og med i vei med tale når pianisten allerede hadde hevet hendene for å slå an første akkord! Mangelen på program gjorde dessverre at publikum begynte å klappe mellom sangene i første sangsyklus, inntil de forstod at det burde de ikke gjøre, for ingen på scenen ville ta applaus…..I første avdeling gikk de to på scenen ut et par ganger, så Lorca fikk tale til oss ut av det store intet, helt uforstyrret. Den som ikke kunne spansk, ble ganske satt utenfor det hele da.
Sangerinnen sang i knallrød kaftan i første avdeling, og kom inn i svart lang kjole med en lang og en kort arm – etter pausen. Når hun brøt ut i sang, var det en stor opplevelse av en stemme med et stort, fleksibelt og vakkert klangrom, helt fra det dypeste leiet og helt opp i høyden. En gang bygde hun stemmen sin opp på nytt, fra grunnen av – hos en stemmepedagog, stod det på internet. Det må ha vært svært vellykket. Jeg ville nok stemt henne frem foran italienerinnen i London. Stemmen hennes var rett og slett en vakker opplevelse.
I avisen som jeg fant på tannlegens venteværelse uken etterpå, stod det også hva hun hadde sunget, musikk av hvilke komponister. All den vidunderlige musikken var fullstendig ukjent for meg. Jeg kjente ingen av komponistene heller. Det viser vel bare hvor ukjent spansk kvalitetsmusikk er i Norge. Publikum var over seg av begeistring, så det ble hele tre encores. Den siste var faktisk White Christmas. Aldri har den vært sunget vakrere! Herved anbefales disse to til norske festivaler!
Las Palmas 15.des.2016.
Dordi Skuggevik
