For en del år siden opplevde jeg Den spanske nasjonalballett fra Madrid – i Las Palmas. De lot et besøkende ballettensemble fra USA få scenen først. Amerikanerne gav samme opplevelse som et ballettensemble jeg for ganske mange år siden opplevde på deres hjemmebane i USA: Enda de danset Romeo og Julie til musikk av Prokofiev, så ble forestillingen en kjedelig volleyballkamp. Ren gymnastikk. Sjelløst. De formidlet ingen ting om det å være menneske. Helt «slick».
Det samme skjedde altså med de gjestende amerikanerne i Las Palmas. De var bare flinke, plastifiserte, pene dukker uten indre liv. Trolig har det å gjøre med at amerikanerne bruker bare sentraldelen av det menneskelige følelsesregister. Det er ikke sosialt akseptert å la raseriet få utløp, eller å ha en deppa dag i USA. Nice & Easy! Slik skal det være i USA hvis du vil telles med i den sosiale sammenhengen. Er du ikke Nice & Easy, så blir du ekskludert. Etter å ha vært gjest i 300 amerikanske hjem, og etter å ha overnattet i 100 i løpet av 7 måneder, vet jeg at det er slik. Jeg følte sterkere og sterkere at jeg måtte hjem til Europa, så jeg kunne få leve ut hele følelsesregisteret mitt – der hvor det er akseptert.
Av og til lurer jeg på om alle drapene i USA blir begått fordi amerikanerne stenger hverandre inne i et for trangt følelsesregister til hverdags. I Frankrike er til og med det å være deppa, «blå» og drittlei betegnet med en egen sykdomsbetegnelse: Le Cafard. Å si at en har Le Cafard er akseptert som årsak til både å legge seg ned et par dager, og å bli borte fra jobben. Ingen spør om årsaken heller.
Det trange følelsesregisteret i USA er historisk betinget, for det er ikke så lenge siden folk flyttet vestover dette kontinentet og stadig kom til nye steder på The frontier, og hvem ville ha med deg å gjøre om du ikke var Nice & Easy?
Tilbake til dette første møte med Madrid-balletten, så ble det en annen dans, bokstavelig talt, da spanjolene overtok scenen og danset to balletter med bibelske motiver, der de i siste scene danset oppstandelsen, og det slik at det satt i ryggraden i lange tider etterpå. Få, om noen kultur – er båret oppe av mennesker med så stor scala i følelsesregisteret som den spanske. Og ingen annen befolkning har klart – etter å ha vært okkupert av Islam i 800 år, å kaste Islam ut av landet sitt og samtidig ha klart å bevart Kristendommen intakt. Langt ned i dypet av nasjonens sjel.
Men, rett skal være rett: Da man kom hjem og leste programmet, viste det seg at koreografen, en aldrende mann i arbeidsklær, som kom frem og tok applaus, hadde vært elev av den store Béjart, som på 1960-tallet revolusjonerte balletten i Frankrike og sendte alle ut i natten etter sine forestillinger – med ståpels. Undertegnede hadde den store opplevelsen å bivåne Béjarts Vårofferet til musikk med samme tittel av Stravinskij, fremført på den gamle Paris-Operaen, på selveste julaften 1968. Min gravide slektning som hadde spandert billetten, utbrøt ved teppefall: «Åh – nå føder jeg!» (Hun fødte ikke før 11. april.)
Det var derfor med stor forventning nå før jul – i Las Palmas, at jeg skulle få oppleve Madrid-balletten nok en gang. Nasjonalballetten fra Madrid hadde satt opp en forestilling bygd opp omkring den spanske nasjonaldansen – Flamencoen. Jeg hadde problemer med plassen jeg satt på, så jeg ble vist til forreste benk, der jeg fikk hele støvskyen fra scenen over meg, og så ballettforestillingen i fiskeperspektiv – nedenfra. En ny opplevelse.
Første del, før pausen – viste de den klassiske Flamencoen med levende sang og musikk hvor de fantastiske, ekte Flamenco-sangerne og guitaristene hadde plass på scenen. Der var det virkelig et både bredt og dypt følelsesregister som gikk langt ned i verdenssmerten når disse prøvede menn utleverte livets gjenvordigheter i sine stemmeutladninger. Dette er Fastlands-Spanias stemme og temperament som er ganske fremmed for canarierne som var publikum. Hit til Canariøyene kom aldri, hverken Flamencoen eller den spanske borgerkrigen.
De topputdannede klassiske ballettdanserne formidlet selvfølgelig Flamencoen helt flott, selv om det ble litt «skolete» og ikke helt matchet smerten i de mannlige sangernes eruptive «de profundis clamavi ad te Domine!» (Fra dypet roper jeg til deg Herre!)
Etter pausen ville madrilenjerne vise hvordan elementer fra Flamencoen kan brukes i moderne ballett av idag. En kvinnelig engel i hvite fjær ble senket ned fra taket i en huske, og slukøret vred hun seg langs gulvet og løftet sine maktesløse armer mot Himmelen og klapret tafatt med sin slappe kastanjetter i sorgen over Flamencoens død. Men trøsten var nær: hele ballettkompaniet på 30 dansere feide inn og tok henne med i den nye dansen – hvor hun kunne hive av seg engledrakten og bli med der de inkorporerte den gamle folkedansens elementer. Hun var trøstet, og den gamle dans gjenoppstod i den nye, syntes de å tro. Men etter det var det stort sett «West Side Story». Hele truppen på 30 spanske toppdansere feide frem og tilbake som en spurveflokk over scenen mens de samtidig – on the beat – kastet høyre eller venstre arm opp i været i samme retning, og bena likedan. Det var sørgelig å se 30 spanske topp ballettdansere nedverdige seg til volleyballkampen fra Hollywood. Selv om det ble avbrudd i dette, med bl.a. en vakker pas-de-deux hvor tekstilene ble hovedrolleinnehaveren mens de ble gjennomskinnet av lys på de mest fantasifulle måter, så ble også det uten sjel, uten glede, uten smerte – ble bare gymnastikk, lys og tekstiler. Vakkert, men uten skjønnhet.
Da koreografen kom opp og tok applaus, viste han seg å være en svært ung mann. Han hadde nok aldri så godt som hørt om Béjart. Sic transit gloria mundi. Hvilket er utlagt: Slik forgår Verdens herlighet!
Glærum, Romjulen 2016
Dordi Skuggevik
