«Innlandet» har i de siste par årene dukket opp som navn på et ukjent geografisk område i Norge, etterhvert tatt i bruk av alle media. For meg som bor på Nordmøre er dette et kjent sted, riktignok, for den ene av øyene som Kristiansund by ligger på, heter Innlandet. Men, ettersom media også forteller oss om «Innlandet politidistrikt» og «Innlandet sykehus» – forstår jeg jo at de ikke mener Innlandet i Kristiansund. Jeg har nå etterhvert forstått at navnet Østlandet er byttet ut av «noen» – og at Østlandet nå kalles Innlandet. Østlandet har alltid vært benevnelsen av området syd for Dovre og øst for Langfjellene, d.v.s. – stor sett Hedmark og Oppland fylker. Denne «noen» – hvem er det, og med hvilken myndighet kan de bare endre et gammelt navn som er innarbeidet?
Linda Eide tok forleden opp de nye firmanavnene som dukker opp, og som er helt informasjonstomme. Det begynte med Bravida, If, Mesta o.s.v. – og nå har vi fått ditt og datt Nord – Sør – Øst – Vest – Midt. Vi har jo hatt Nordland, Østlandet, Sørlandet, Vestlandet – men vi har visst at det er navn som er kongruente med fylkesnavn. Slik er ikke de nye navnene som svever rundt uten feste i noen fylkesgrenser. Eks.: Universitet Nord – hvor Fanden er det hen? Hvorfor ikke si Bodø Universitet? Vi forstår jo at et universitet i Bodø har et visst oppland, men vi vil vite hvor selve universitetet ligger, eller i alle fall hvor sentraladministrasjonen holder til – i tilfelle Bodø universitet har en filial på hver melkeramp.
Individet som skal leve i disse diffuse, svevende, antydende, ikke-informative betegnelsene uten eksakt informasjonsinnhold – det individet blir fremmedgjort. Vi finner samme tendensen i skoleverket, der de små menneskene nå ikke skal få ha noen fast klassetilhørighet, ingen klasseforstander, men samles i storklasser med et lærerTEAM, og hvor de små menneskene blir delt inn i skiftende grupper etter hvordan vinden blåser i lærerteamet, hvor en riktignok finner noen såkalte kontakt-lærere.
Den gamle betegnelsen Klasseforstander innebærer at ett menneske har ansvaret for deg og klassen din, ett bestemt menneske du kan søke tilknytning til. Kontakt – er et diffust ord som ikke gir noen klar indikasjon på type eller grad av tilknytning til dette mennesket. Det lille mennesket på skolen, som skal finne frem til en identitet, sin egen person – i forhold til andre personer, det får ikke utviklet noe fast holdepunkt som det kan navigere etter. Det blir ikke noe å holde fast i. Foreldrene deres driver på i samme trend: løse forhold uten fast forpliktelse. Følgene av denne fremmedgjøringen behøver man ikke være psykolog for å forstå følgene av.
Nå har altså våre geografiske navn blitt gjenstand for denne fremmedgjøringen, uten at jeg har hørt et grynt fra våre stadnavnforskere. Hvor er dere? Har «noen» tatt knekken på dere? Har dere gitt opp å få gjennomslag for den ekspertisen dere sitter med – eller er dere erstattet av en neste generasjon av noen-er og noksagter? Har dere kanskje kjøpt billett på den nye Bane Nord (GRØSS!) – og er reist Nord og Ned?
Andre navn lider samme skjebne: Norges Landbrukshøgskole har skiftet navn to ganger etter at det opprinnelige, meget informative navnet ble vraket av «noen». Man må kanskje sende inn sitt avgangsvitemål og få påført det siste navnet for å vite hvor en ble utdannet?
Hvem er disse ansiktsløse, uidentifiserbare «noen-er» som driver oss inn i en Kafka-verden der mennesket mister sine holdepunkter i både geografi og i menneskelige relasjoner? Vi kan begynne kampen mot dem med å kreve navnet «Innlandet» fjernet overalt – unntatt på frimerket for «innland», og at vi igjen tar i bruk det gamle navnet Østlandet!
Glærum, 6.mars – 2017,
Dordi Skuggevik
Filolog.
