Etter det store og komplekse prosjektet Olavsoratoriet-2014, driver jeg «flekkvis» på med etterarbeid enda. Jeg vil gjerne presisere – at uten en lokal sparebank som kjenner sine kunder på nært hold, og uten en lokalt plassert profesjonell mediabedrift som Media+ ville det vært ganske umulig å få et prosjekt som Olavsoratoriet opp å stå – organisert fra «bygde-Norge».
Surnadal Sparebank: Første gang jeg tok et lån var i 1966 – for å kunne dra på et utvekslingsopphold i Siena i Italia. Ola Ranes, som da var styreformann/banksjef, reiste seg, gikk bort til veggen med bildene av sine forgjengere, pekte på et par av dem og sa: «Her e’n oldefar din. Her e’n bessfar din. Ka mykkjy ska du ha?» Sist sommer besøkte jeg vertsfamilien i Siena – og feiret 50-årsjubileet for sommeren i Siena med dem. Det slo meg plutselig at jeg hadde kjent 5 generasjoner i den familien, og at jeg derfor nå måtte være en gammel dame, og at livet er både kort og langt… Generasjon 4 hadde en representant her i Surnadal for noen år siden, da hennes klasse var på utveksling i Trondheim, og den bedårende Federica og hennes klassevenninne kom ned til Surnadal og ble med meg på Ungdomsskolen, hvor de gav to av mine klasser en lyninnføring i det italienske språk. Sønnen min tok dem dessuten med på fest i Folkets Hus inni Syltmoa… Federica er nå jordmor og mor til to bedårende gutter. Alt med Siena begynte med et lån på 2000 kr. i Surnadal Sparebank.
Ingen storbank med avstandsforhold til kunden, ville ha åpnet en kassakreditt i en størrelsesorden av verdien av et hus for å rulle i gang et så luftig prosjekt som Olavsoratoriet, selv ikke med pant i huset til idéskaperen og prosjektlederen. Det er derfor viktig å få presisert at de lokale sparebankene absolutt bør overleve og ikke druknes i fusjoner. Surnadal Sparebank ordnet dessuten med prosjektforsikring, samme type forsikring som Rosenborg tar før en storkamp. Uten dette fotfestet i Surnadal Sparebank ville det ikke ha blitt noe Olavoratorium, og heller ikke noe Olavsjubileum, selv om erkebiskopen i Rouen, primas av Normandie, hadde åpnet dørene til Notre Dame de Rouen, hvor Henning Sommerro er «Invité d’Honneur» i Palmehelgen 2017, og korene ved katedralen denne helgen vil synge religiøse folketoner fra Nordmøre – på norsk! Det forekommer meg at også jeg burde holdt et foredrag med powerpoint på Næringslivsdagen i Surnadal Sparebank dette året.
Så var det Media+ og deres vakre plakater og programhefter – beregnet på to land med svært forskjellige språk – og et verk som synges på nynorsk, fransk, islandsk og latin. Media+ sin store forse er deres høyt kompetente grafiker Marie Farstad, kombinert med et mannskap med differensierte oppgaver som sammen utgjør et effektivt arbeidslag, profesjonelt ledet av Eva Holten. For meg, som opp gjennom et langt liv med mange kulturprosjekter, har strevet med plakat- og programproduksjon i steinalderen med lettraset-bokstaver og kopimaskiner, så var det en fantastisk opplevelse å arbeide så nært innpå en moderne utstyrt mediabedrift av i dag, og se en så profesjonell grafiker som Marie i aksjon. Det var et spennende arbeid, også for Media+ forstod jeg. Programmet på 36 sider er en trykksak man tar med hjem og setter i bokhyllen, for det inneholder bl.a. hele teksten med oversettelser som var nødvendig mellom to land der det synges på fire språk, og det inneholder nødvendig historikk. Det er dessuten en av de mest elegante og delikate trykksaker jeg har holdt i hånden. Plakaten ble veldig flott, og den ble brukt som helsides annonser i Adresseavisen. Marie Farstad fikk mine mobiltelefonbilder av viking-gruppen på broen nedenfor Rouen-katedralen og utsiktsbildene utover Stangvikfjorden fra fergekaien på Røkkum til å se ut som kunstfoto. Det er bare én feil på trykksakene: Media+ har ikke signert sitt vakre arbeid synlig nok! Det burde stått: Grafisk utforming: Marie Farstad/Media+ og med større typer på et mer synlig sted! Kunstnerens signatur er viktig. Jeg vet ikke om folk på indre Nordmøre er klar over hva de fem kommunene har fått istand på Media+ men uten Media+ ville det ha vært veldig vanskelig å få til disse trykksakene som skulle fungere i to land. Til og med papir og overflatefinish kunne en være stolt av når en stod og delte dem ut i Stavanger konserthus, og når en kunne se nedover 1200 mennesker i Rouen-katedralen og 400 i Sainte Clotilde i Paris – der de satt og bladde i programmene for konsertstart. Made in Surnadal!
Folk oppfatter det som skrives og det som sies forskjellig, og det er derfor en risikofylt sport å uttale seg. Det er kommet meg for øre at min orientering om hvordan Olavsoratoriet genererte inntekter til næringslivet, av noen ble oppfattet som en kritikk av dem som tjente penger på Olavsoratoriet, men det mente jeg selvfølgelig ikke. Kulturprosjekter blir nesten alltid fremstilt som utgiftsposter. Det var derfor interessant da jeg oppdaget at dette prosjektet genererte over 4 mill. til næringslivet i to land. Til og med innvandrerbutikker på Grønland i Oslo tjente penger på å selge fløyel og silke til Olavs antrekk. Og for mange i vårt område ville det være en overraskelse at et kulturprosjekt som gikk av stabelen i Stavanger, Rouen og Paris skulle medføre inntekter til næringslivet i Surnadal og i Trondheim. Det syntes jeg var såpass interessant at jeg skrev om det her hjemme. Det var slett ingen kritikk av at næringslivet tjener penger på kulturen. Det viser tvert imot at kulturen er en del av næringslivet – og omvendt.
Glærum, «Palmelørdag» 2017.
Dordi Skuggevik
