I Tidens Krav lørdag 1.april står det et hovedoppslag – i God Helg om frontkjemperen Paul Jørgenvåg fra Tusna. Det henvises til hans dagbøker. Dagbøker bør alltid gis ut i sin opprinnelige og sin usensurerte form. Det oppdaget jeg da et par gamle surnadalinger – den ene stortingsmann, den andre trygdesjef – skrev om sine dagbøker til fortellinger i tilbakeblikkets kranke lys. Dagbokens samtidige og direkte form ble fullstendig kastrert. En spennende og levende dagboktekst ble direkte kjedelig. Jeg leste nemlig dagbøkene før de kom ut som fortellinger.
Paul Jørgenvågs dagbøker bør komme ut i fullstendig og usensurert form. Han var en topputdannet norsk soldat i 1940, med en helt usedvanlig militær løpebane og et usedvanlig livsløp, først i trefninger mot tyskerne i 1940 på norsk jord, deretter som forsvarer av Europa og Kristendommen mot Marxismen og Ateismen satt i system: Sovjetstaten. Ja, det var slik han og de andre norske frivillige så det fra sitt ståsted. De kunne ikke lese historien på forskudd, slik tørrskodde norske journalister, forfattere og historikere idag forlanger at de skulle ha kunnet. De visste ikke hvordan ledelsen i Tyskland gikk av sporet. Propagandaen var et nytt og ukjent våpen, de kunne ikke stole på hva som var virkelig informasjon og hva som var desinformasjon. Det er derfor det er så viktig at et så unikt dokument som dagbøkene til Paul Jørgenvåg blir utgitt – usensurert! Jeg skulle ønske at barnebarnet, Olav Jørgenvåg, hadde publisert dem slik. For når han lar en profesjonell forfatter «krigsforfatteren» Geir Brende behandle dette stoffet, og forlagsredaktører uten særlig kunnskap om stoffet – i tillegg blander seg oppi det hele, så tror jeg ikke vi finner igjen så mye av den virkelige frontkjemperen Paul Jørgenvåg. Jeg håper derfor det kommer en ny bok, med de nakne, ukommenterte tekstene fra dagboken.
Når dette er sagt, vil jeg også kommentere oppslaget i Tidens Krav. Vi er nå i en tid da unge historikere går i arkivene og skriver ut fra kildeskriftene – som forskere, ikke som politikere – og 72 år etter krigens slutt slår etterkrigsfortellingen sprekker, bildet endrer seg, også fortellingen om frontkjemperne og de andre som ble hardt håndtert her i landet etter krigen. Men, samtidig er det en fraksjon i landet som går hardt på for at bildet av krigen, slik som det ble etablert av de seirende – det skal bevares uendret, uavhengig av hva de unge historikerne finner i de åpnede arkivene. Oppslaget i tidens Krav bærer veldig preg av denne overgangsperioden vi er inne i, for samtidig med at ny informasjon fra arkivene tilflyter oss fra artikkelen i TK, samtidig plugger avisen inn noen gamle sjablonger vi har hørt om igjen og om igjen i disse 72 årene etter krigen. Kroneksemplet ligger allerede i overskriften med krigstyper: LANDSSVIKET. Hvorfor kunne ikke TK sette følgende overskrift: FRONTKJEMPEREN. For det er frontkjemperen med hederlige motiver i sin samtid som boken og artikkelen handler om, ikke straffen han fikk etterpå.
Samtidig ser en igjen det som er vanlig når et barn eller et barnebarn av frontkjempere eller av medlemmer i Nasjonal Samling tar til orde for å bidra med utfyllende opplysninger om far eller bestefar: Jo, de skal få komme til orde – hvis de samtidig er villige til å være med og sparke far/bestefar som har ligget nede for telling i 72 år. Sønnesønnen Olav Jørgenvåg, toppsoldat fra Bosnia-krigen, er nødt til å si at han «ikke kan forsvare» farfarens valg, og at «Det ble feil uansett.»
Her er også ordvalget avgjørende. Ord gir forskjellig semantikk. Deri ligger «Fanden begravet». Det vet jeg som har studert semantikk/tekstinnhold og tekstanalyse på universitetet i 7 år. I stedet for å skrive enkelt og greit at frontkjemperen Paul Jørgenvåg meldte seg frivillig til forsvaret av Europa på Østfronten (slik han så det) – så skrives det: «…overgav seg til okkupantene.» Dette er tendensiøs språkbruk, styrt av gamle, nedarvede politiske floskler og talemåter. «Det var en kortslutning» – skrives det om dem som ville forsvare landet mot kommunismen. Ja, var det det? Det blir for dumt idag å si det. Så hvorfor skriver TK dette – fremdeles? Har avisen enda ikke oppdaget Kommunismens sanne natur? Stalin stod ikke tilbake for Hitler i den dramatiske ideologiske kampen folk måtte forholde seg til på 1900-tallet.
Og hvorfor får vi ikke vite hvem som angav Shetlands-Larsen og Halsa-presten? Det står i arkivene! Det skriver TK. Men TK vil ikke fortelle oss hvem disse «gode nordmenn» som angav dem var. Hvorfor skal brødrene Jørgenvåg fremdeles bære skylden for et angiveri de ikke begikk?
Jeg ser frem til å få Paul Jørgenvåg direkte på tråden: Gi ut dagbøkene hans – usensurert!
Glærum, 9.april – 2017
Dordi Skuggevik
