Biskop Singsaas sin avgang har av mange vært antatt som tidspunktet hvor Norges lutherske kirke, tidligere statskirke, ville gi sjefsbiskopen/ledende biskop/ preses – tittelen erkebiskop, med fast sete i Nidaros, sannsynligvis med en hjelpebiskop ved siden av – med ansvar for bispedømmet Nidaros. Det ville tydeliggjøre bruddet med staten. Kirken ville fremstå som mer uavhengig og selvstendig.
Slik ser det ikke ut til å bli, selv om lutheranerne i Finland og i Sverige har erkebiskop som øverste leder av sine kirker.
Hvorfor er Norge annerledes?
Er todelingen av kirken i høykirkelig og lavkirkelig sterkere markert i Norge enn i våre naboland? Er man redd for å miste de lavkirkelige ut av kirken, selv om de nå selger sine bedehus og blir pott og panne rundt i kirkens menigheter? Dessuten lukter det selvfølgelig høykirkelig av tittelen erkebiskop, ja – det lukter til og med katolsk! Er det det som er problemet? Eller er problemet det at man vil illudere å ha en flat styringsstruktur i kirken, selv om det ikke er tilfellet – i realiteten?
Alle tre som er kandidater til å etterfølge biskop Singsaas, er proster i Nidaros bispedømme, ja – den ene til og med i selveste Nidarosdomen. Hvorfor det? Det burde være en fordel å hente inn noen som er fullstendig utenfra. Men, det ser ut til å være vanskelig å tenke nytt, selv om alle forstår at det av og til er helsesamt med en utlufting hvis ikke miljøet skal implodere.
Glærum, 24.april – 2017.
Dordi Skuggevik
