‘Teaterviteren’ Julie Rognved Amundsen går ut med særdeles høy neseføring og sabler ned alle som driver med «spel» her i landet. Rammer dem midt i hjertet, midt i selvfølelsen og midt i innsatsgleden. Damens synsfelt er meget smalt. Hennes kunnskap meget grunn. Damen har tydeligvis et stort markeringsbehov og trenger spotlight og oppmerksomhet. Hun er ikke alene i sin klasse. Vi kjenner dem – disse kunstkritikerne som sabler ned det andre driver med, for å opphøye seg selv. Det er like trist hver gang. For alle parter.
Amundsen har ikke sett hva som foregår i stor stil i vår rotløse tid: Folk går sammen og spiller historien – for å leve seg inn i hvor de kommer fra, hva som skjedde en gang, og hva det førte til. Folk hanker seg nedover ankerkjettingen for å finne festepunktet. De trenger noe fast å holde i – i vår tid når alt fragmenteres og alt løser seg opp rundt dem – i veldig fart, på store og små skjermer. Stiklestad er viktigere enn noen gang, fordi Norge nå kler av seg sin 1000-årige kristendom i veldig fart, og vi må vite hvorfor. Da er det viktig å hanke seg ned til historiens startpunkt, i dette tilfellet – på Stiklestad. Amundsen kan ikke sammenligne det å spille historien, slik folk gjør – med å sitte i en teatersalong med fokus på ett lite aspekt ved det menneskelige liv som forfatteren og teateret legger under lupen. Det er noe helt annet. Det bør Amundsen kunne forstå, hvis hun kan bemødige seg på å komme ut av sitt hovedfagskollokvierom.
Glærum, Olsòk – 2017.
Dordi Skuggevik
Cand.Philol, – hovedfag i fransk teater.
