Syklene skal fram denne søndagen, og taxien står og står i omkjøringene, men etter 1.lesning er ferdig, arriverer man til Katedralen. Man har satset på å få med preludiet på det fine gamle spanske orgelet fra ca.1870, men det lar seg også høre under offertoriet og i postludiet. Den gamle hvithårete presten som spiller det også i dag, er som sammenvokst med alle disse gamle, vakre fløytene i orgelet, og med liturgiens gang. Jeg går bort og takker ham i hånden når messen er ferdig.
Kvelden før har jeg avsluttet min lesning av «Islam – den 11.landeplage» av den eminente journalisten Hege Storhaug, hvor hun lister opp fakta på fakta til vi til slutt ser mønsteret: hvordan Islam overtar Vesten – og også Norge – innenfra, og at dette går fort. Jeg ser utover de glisne benkeradene i Sankta Anna-katedralen, hvor alle hodene er grå denne morgenen. Bare besteforeldregenerasjonen er gått til messen. Også presten er i 80-årene, ser det ut til. Ja, det blir ikke mange som står opp for Kristendommen – mot Islam, her i landet heller, kan en nok trygt slå fast. Har de glemt hvordan det var da Islam okkuperte landet i 800 år? Har de glemt at spanjolene mot alle odds klarte å kaste Islam ut av landet etter 800 år? Men, det var da Islam kom utenfra, hærtok landet og var okkupanter. Nå skjer det på en annen måte: det skjer innefra, og det vil bli sluttført ved hjelp av demokratiet.
Noget tung i hugen forlater jeg Sankta Anna-katedralen, der Marias mor Anna sitter i den skulpturale altertavlen og Maria står og lener seg inn i morens fang – i en samtale med moren. Litt opp til venstre for alteret ser vi samme scene i glassmaleriet. Samtalen mellom Maria og moren Anna, mellom datteren og oppdrageren. Samtalene med moren Anna skulle i tidens fylde gjøre Maria i stand til å si ja, den dagen Gud spurte henne om å være hans dør inn til verden, føde ham inn i verden som menneske. Kanskje er Sankta Anna helgenen for foreldrene? Oppdragerne? Pedagogene? Sankta Anna er merkelig fraværende ellers i den kirkelige pedagogikk og kunst, forekommer det meg.
Jeg setter kursen nedover mot stamkaféen Café Madrid, men der jeg har tenkt å skrå over den store avenyen som går oppover mot Sankta Brigida, der renner jeg meg rett inn i en stor folkemengde. Jeg hadde allerede lagt merke til festkledde menn med guitaren hengende på skrå bakpå ryggen, med gripebrettet pekende på skrå nedover, og damer i bunader med piperynker i skjørtet med rød skoning – akkurat som på Nordmørsbunaden! Plutselig står jeg midt i et kav og et hav av store høyvogner som denne dagen er pyntet med store mengder av jordens frukter og høstens fold, og mellom de digre vognene og store hjulene, er man i ferd med å snøre sammen to og to okser og to og to kyr under nakkeåkene. For første gang får jeg se det canariske bufeet som sammen med geitene leverer melken som blir til verdens fineste osteproduksjon, ifølge The Guild of Fine Food i London. Det er imponerende dyr: rødbrune over hele kroppen, 170 cm opp til ryggen over skulderbladene, kraftige vakre hoder, korte horn – men selv om alt er kraftig på disse dyrene, er de samtidig merkelig smekre. Og de ser koselige ut, rett og slett! Spenene er så store at jeg ville ikke ha klart å håndmelke dem. Brukes det melkemaskin på disse, da må de ha spesiallagete spenekopper i alle fall. Nå er jurene helt tomme. Trolig er det rett før kalvinga, slik at de er tørre for melk. Oksene er særdeles vakre. I Norge får en jo aldri sett en okse mer. Disse er veldig flotte. Alle disse dyrene er holdt i age med ring i nesen, men samtidig ser en et gripende hengivent forhold mellom dyr og eier. Og – de er vant til å få surret nakkeåket på hodet, tett sammen med det andre dyret i tospannet. Det ser en. Mennene tar spenntak mot hodet på dyret og drar til. De legger en slags parykk med krøller på dyrets hode for å skåne det mot reipene. Det er bare ei skåk som går fra den store vogna, mellom de to dyrene og til nakkeåket. Vogna er trolig balansert slik at det ikke blir noen tyngde fra skåka under nakkeåket, men det ser ganske tøft ut. Alle vognene har bremser, slik at ikke tyngden av vogna skal renne mot punktet midt på nakkeåket. Veldig interessant. Det er bare ei budeie, ei ung ei, som deltar i tospannkjøringen. Resten er menn.
Oppe på hver vogn er det en stor pyntegjenstand. På den fremste, et gammeldags strykejern i format ca. 4 x 3 meter. På en annen vogn er det en gigantutgave av en gammel Singer symaskin med trøpedal. På siste vogna finner vi fruktbarhetsgudinnen de fant i en guanche-utgraving – etter urinnvånerne. I hennes skjød er det satt en stor blomsteroppsats, og foran der ligger det et stort kveitebrød som er spisst i begge ender, og med et kutt fra ende til ende, slik at når det er ferdig stekt, så ser alle at dette er en skulptural utforming av inngangen til de kvinnelige fødselsveier. Og det er nettopp det man feirer idag – at en gang kom selveste Gud som Kristus ut av Marias fødselsveier – man feirer nemlig Maria av Rosenkransen idag, sier mannen jeg spør om hva Romeriaen – prosesjonen – er for. Det er for at Maria sa ja til å la Gud gå gjennom seg og inn i verden – gjennom sine fødselsveier. Så selvfølgelig, så naturlig, så enkelt, så sterkt og så vakkert. En helt fundamental og klar symbolikk som forteller det åpenbare.
Prosesjonen setter seg ikke i bevegelse helt tilfeldig – nei, presis kl.12, når Anna-katedralens klokker slår 12. Da har søndagens andre messe i katedralen pågått en halvtime, og nattverdsfeiringen begynner. Når prosesjonen er kommet på høyde med de åpne dørene i Katedralen, er det presten hever brød og vin og sier de vakre setningene: «Dette brød, en frukt av Jorden og av menneskers arbeid» – og likeledes vinen: «Denne vin, en frukt av Jorden og menneskers arbeid.» Jeg går inn gjennom en av de åpne dørene for å se hvor synkront det hele er, og jeg rekker å stå bak menigheten som på denne messen fyller kirken – og synge med på Sanctus: Hellig, Hellig, Hellig – er Herren Sebaot. Himmlene og Jorden er fulle av din herlighet. Hosanna i det høyeste.
Ute kjører Romeriaen for fullt med alle sine strengeinstrumenter, knokkelbrett og trommer. De synger og de danser – og den gamle mannen på nærmere 90, antar jeg, han trenger ikke stokken mer, der han vrikker på stussen og fører an og vifter med stokken i lufta. Der danser de videre nedover forbi langveggen av katedralen, og etter kjører det en ambulanse, og så kommer et syngende og dansende feiekorps som sprer sagmugg og koster opp kuskiten, og deretter kommer den kommunale spylebilen. I det hele: Oksene og kyrnes fjerne evighetsblikk og store ro, slik de har fulgt mennesket i uminnelige tider og laget melk og fløte og ost og smør og kjøtt av gras og busker! Kanskje stod de opp i 4-tiden og gikk til byen med sine eiere idag? De kommer sikkert fra oppe i liene bak Las Palmas. Jeg håper UNESCO har fredet denne kurasen også, slik de har fredet de gigantiske, kvite Montalcino-krøtterne i Toscana.
Ganske lamslått av den eruptive folkelige manifestasjon av blomsten av Marias skjød, Kristus, og markens grøde og herligheter i festen for Maria av Rosenkransen, forstår jeg at jeg har gått meg på folkedypets mysteriøse forståelse av vår eksistens som igjen avstedkommer denne voldsomme livsgleden som bryter ut og bryter ut.
Men, ungdommen var fraværende. Og det var heller ikke mange barn. De lå nok hjemme og glodde på dataskiva si, pæden, mens livet og gleden gikk hus forbi for dem. Dem blir det en lett sak for Islam å ta fra innsiden.
Las Palmas, 25.sept. – 2017
Dordi Skuggevik
