ARTIKKEL/SKREVET FOREDRAG: Artikkelen her erstatter en tidligere tekst som er fjernet, fordi det er kommet nye opplysninger. Denne artikkelen er primært stilet til lesere i Den katolske kirken i Norden, men kan også interessere ikke-katolske lesere.
26.sept. 2015, da avtroppende erkebiskop av Rouen, primas av Normandie, Mgr. Jean-Charles Descubes, holdt sin avskjedsmesse i domkirken Notre Dame de Rouen, erklærte domkirkearkitekten på vegne av eieren, den franske stat, plasseringen av Olavsrelikvien i katedralens ene nisjekapell ferdigstilt. Arbeidet ble påbegynt 7. mai.
Datoen på kirkekalenderen for Olav den Helliges dåp i Rouen er 16.oktober, men søndag 11.oktober 2015, ble den nye erkebiskopen av Rouen innsatt med festmesse i katedralen, med alt det fører med seg, så Mgr. Descubes valgte å markere ferdigstillelsen av dette arbeidet, den dagen han selv gikk av, etter å ha hatt hånden på roret for arbeidet med 1000-årsmarkeringene av Olavs dåp, helt siden første brevet fra Norge kom i 2006. Dette brevet ble sendt i forbindelse med Nidaros Domkors turné til Paris og Rouen, en turné som Nidaros biskop, Finn Wagle, erklærte som åpningen av arbeidet med Olavsjubileet i 2014. Nidaros domprost fulgte med på turnéen.
I 2014 ble 1000-årsjubileet feiret i Rouen i 5 dager. Minneplakett i krypten ble avduket av Den norske lutherske kirkes preses og Norges ambassadør til Frankrike, i forbindelse med en økumenisk festmesse i katedralen 18. okt. 2014, og søndag 19 okt. – om ettermiddagen, ble Olavsrelikvien båret inn i prosesjon i en stort anlagt pontifikal messe i katedralen, hvor biskop Eidsvig av Oslo/Trondheim holdt prekenen på norsk. Relikvien har nå funnet sin plass i St.Severs kapell i katedralen. Relikvien er et stykke av skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo. (Dominikaner-søster Anne Bente Hadland reiste med den i sin håndbagasje, og hadde svært interessante passeringer gjennom flyplassenes security-sluser…)
Avtroppende erkebiskop Mgr. Descubes meldte at innsettelsen av relikvien i kapellet ble innrettet innen de mulighetene de økonomiske rammebetingelsene satte, i en tid hvor flere ting skulle ferdigstilles.
Olavsmesser i nedre Normandie:
Sommeren 2014 forrettet erkebiskop Mgr. Descubes Olavsmessen på 29. juli i l’Abbaye de Lucerne i nedre Normandie for første gang. Under restaureringen av dette anlegget deltok det også norske studenter, og etter at det stod ferdig restaurert, er det blitt feiret Olavsmesse her på Olsòk de siste 40 årene. Stedet ligger rett inn for Mont Saint Michel – inne skogen. Siste påske delte Choeur Grégorien de Paris seg i to, og begynte en ny tradisjon med å synge Påske i l’Abbaye de Lucerne. Initiatoren er l’Abbé Antoine Guillaume i Normandie. Han sang i det gregorianske koret i Olavsoratoriet – alle tre konserter. Den som legger påskeferien til Normandie med leiebil, kan huske på denne muligheten til å høre Vikingtidens kirkesang fra 1000-tallet, og man vil alltid bære med seg den magnifike lyden av kirkeklokkene støpt i St-Lô, når en går ut i skogen og mørket etter completorium.
Normandies Olavsfane:
L’Abbé Antoine Guillaume er også en forkjemper for at Normandie skal slutte å bruke den engelske «standard» (fane) med 3 leoparder på, som hittil har delt plassen som Normandies offisielle flagg med Olavs-standarden – og gå helt over til bare å bruke Normandies Olavsfane – som er et rødt flagg med gult kors, og et rødt kors inne i det gule korset. Ved Olavsmessen i l’Abbaye de Lucerne i 2014, stod Olavsstandarden på ene siden av kordøren, og det norske flagget på andre siden.
Ny Olavsklokke i Rouen-katedralens klokkespill:
Restaureringen av klokkespillet (le Carillon) kom også igang før Mgr. Descubes avgang, og er kostet av den franske stat. Alle klokkene ble støpt på nytt ved restaureringen, fordi de var i svært dårlig stand etter lang tids bruk. Det ble dessuten samtidig støpt 16 nye klokker. En av disse er den nye Olavsklokken. Olavsklokken bærer innskriften: OLAF – EVÊQUE DE NORVÈGE – BAPTISÉ EN 1015 (Olav. Biskop av Norge, døpt i 1015.) Alle de 16 nye klokkene henger i nordre tårn, Saint Romain-tårnet, sammen med den store bourdonen Jeanne d’Arc som veier 9.600 kg. Den opprinnelige Jeanne d’Arc som ble opphengt i 1920 i anledning kanoniseringen av Jeanne d’Arc, veide 18 tonn, men den ble skadet 18.april 1944 i de alliertes bombing. Olavsklokken veier 180 kg, og er stemt i RE#4, og er en av de 16 tyngste klokkene i klokkespillet.
Historikere har ikke helt kommet frem til samme år for Olavs dåp, men franske historikere mener idag å være sikre på at Olav kom til Rouen med sin store flåte tidlig på høsten 1013, og dro derfra etter dåpen senhøstes 1014. Man bygger denne kunnskapen på klostrenes årbøker. På Olavsklokken skrives Olav – Olaf med f, som var vanlig i tidligere tider, og når årstallet er satt til 1015, trodde jeg lenge at Olavsklokken var et av initiativene til den norske toppdiplomaten, den 6. Fredrik (Fritz) Wedel Jarlsberg på Jarlsberg (1855-1942), men så er altså Olavsklokken resultatet av min egen masing siden 2006 om å feire de 1000 år siden Olavs dåp. Surprise! Rouenkatedralens nye intendant, som kan Olavsoratoriet utenat enda, sendte idag, på Allehelgensaften, bilde av Olavsklokken med sin gudfar, Guillaume Gohon, tatt 3.april 2016, da erkebiskop Mgr. Lebrun velsignet de 16 nye klokkene. Før ble kirkeklokkene døpt, og hadde faddere, nå blir de velsignet, men har fremdeles faddere. Velsignelsen av de nye klokkene var en meget vakker og festiv anledning, ser en på bildene.
Klokkespillet i Rouen-katedralen spilles av en meget høyt anskrevet klokkenist. På hjemmesiden for «le Carillon» kan en høre klokkespillet. Klokkespillet dekker 5 ½ oktav. Det er det nest største i Frankrike, med 64 klokker, 35 ½ tonn bronse. Det største befinner seg i Chambéry.
Bjørnson, Wedel Jarlsberg-ene og St.Olav.
Fritz Wedel Jarlsberg, tjente som minister for Sverige/Norge, senere Norge i Paris. Samme mann donerte sitt hjem Skaugum til Kronprins Olav i sin tid. Denne Wedel Jarlsberg var svært opptatt av Olav den Hellige. Bjørnstjerne Bjørnson, som var en 23 år eldre samtidig av diplomat/minister Wedel Jarlsberg, og som bodde i Paris i 5 år, og som døde i Paris i 1910, han var også svært opptatt av Olav den Hellige, og han arbeidet for å gjenopplive Olsòk-feiringen. Etter at 1000-årsfeiringen i Rouen var over, leste jeg Bjørnsons tale på Olavsdagen i 1897, da han stod ute på Ilevollen i Trondheim og holdt er stor tale om Olav den Hellige – i friluft, fordi han ikke fikk adgang til å holde talen i Nidarosdomen. Bjørnsons tale gav fasiten til Olavsjubileet i Rouen. Talen finnes i Lars Roar Langslets bok om Olav den Hellige. (Langslet var selvfølgelig tilstede i Rouen under feiringen.) Bjørnson må ha vært en viktig idéleverandør til – og inspirator for, minister Wedel Jarlsberg i dennes initiativer i Rouen. Når familien Bjørnson ankommer Paris rett før jul 1882 for å bosette seg der i flere år, da avslutter attaché Wedel Jarlsberg sin første periode i Paris: 1879 – 1882. Bjørnson må ha konferert med Wedel Jarlsberg før han gikk til det skritt å flytte hele familien til Paris. Familien Bjørnson ferierer i Tyrol rett før Wedel Jarlsberg tiltrer som legasjonssekretær i Wien i 1885.
På en faksimile i Aftenposten, for et års tid siden, så jeg Bjørnsons adresse i Paris på et brev til Bjørnson fra Strindberg: rue Faraday 15, Ternes. I okt. 2016 skrittet jeg opp avstanden fra Bjørnsons dør til døren hvor jeg bodde som au-pair i 1968/69. Det var 620 skritt. Bjørnson bodde i siste 1800-talls husrekke ut mot Bologneskogen i bydelen Ternes. Herfra er det heller ikke langt å gå ut til Île de Jatte, hvor impresjonistene har malt seg selv i sine frokoster i det grønne. Rett ved ligger det en park med navnet Square Olave et Robert Baden-Powell, men parken har ikke noe med Olav den Hellige og Bjørnson å gjøre, noe jeg trodde da jeg oppdaget parken – før jeg fikk lest plaketten på parkens port. Olave i parken – var kona til Baden-Powell. Sammen stiftet de speiderbevegelsen. Bjørnsons brev på internet plasserer familien her fra januar 1884 til februar 1885, men de har to andre adresser før de kommer hit. De forlot Aulestad i oktober 1882, og de feirer jul i rue de Pasquier 10 bak Madeleine-kirken, sannsynligvis et midlertidig hotell, men i september 1883 finner vi dem i Avenue Niel 96, ved Place Pereire. 22.des.-83 inviterer Bjørnson Strindberg på middag på Avenue Wagram «kl.6 presis». Trolig i en restaurant. I september er Bjørnson-ene i Tyrol, og i oktober-84 er de kommet til rue Faraday. Fra disse adressene etter jul 1882 har nok Karoline gått og kjøpt maten på markedet i rue Poncelet/rue Bayen ved Place de Ternes, rett nord for Triumfbuen, hvor jeg handlet hver dag for familien jeg var au-pair hos i 1968/69, men det skulle gå 50 år før jeg oppdaget at jeg bodde i samme strøket som Bjørnson, enda jeg lurte den gangen svært på hvor Bjørnson hadde bodd. Alt dette kan synes unødvendig å fortelle, men det viser at Bjørnson var svært integrert i Frankrike, og var «hjemme» i Paris, og må nødvendigvis ha hatt mye med minister Wedel Jarlsberg å gjøre – og må også ha vært svært opptatt av Norges og Olav den Helliges historie i Normandie.
Hvis jeg er rett informert, var Fritz Wedel Jarlsberg den som også tok initiativ til Olavskapellet/Sjømannskirken i Rouen, som Den norske kirke dessverre avsakraliserte rett før Olavsjubileet i 2014. Alteret ble fjernet, og orgelet ble flyttet til sjømannskirken i Torrevieja. Han var det vel også som tok initiativ til norske gymnasklasser på Lycée Corneille i byen. Men Bjørnson står nok hele veien bak ham med sine referansekunnskaper. Wedel Jarlsberg var norsk minister i Paris, Madrid og Lisboa fra 1906, fra 1921-30 bare i Paris, så Wedel Jarlsberg var altså den øverste norske representant i Frankrike da Bjørnson døde i Paris i 1910, og ble bragt til København med den franske presidents togsett. Minister Wedel Jarlsberg i Paris sin slektning – Wilhelm Wedel Jarlsberg fra Bogstad-grenen, var Norges ambassadør til Vatikanet på denne tiden. Han stod bak etableringen av Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma. Ellers var den katolske biskop Falize fra Luxembourg, i tiden 1887 – 1923, svært aktiv med gjenoppbyggingen av Den katolske kirkens infrastruktur i Norge, og knyttet Norge nærmere til kontinentet. Fra 1843 var det ikke lenger ulovlig å være katolikk i Norge – takket være en fransk dronning av Sverige/Norge, og den norske åndseliten og kunsteliten i Norge satt spredt utover Europa og bygde opp mot det nye selvstendige Norge som skulle komme i 1905. De oppholdt seg i Düsseldorf, i Dresden, i Berlin, Paris og Roma. I Roma satt historikeren P.A. Munch og skrev Norges historie ut av Vatikanets arkiver. Disse menneskene visste veldig godt at det moderne Norge ble født i Rouen, høsten 1014 – da Olav og hans store flokk avsluttet sitt dannelsesopphold med å la seg døpe – for så å reise hjem og føre Norge inn i deres tids modernitet. Norges åndselite som en finner spredt ut over Europa i siste halvdel av 1800-tallet, reiste hjem og gav det fornyede selvstendige Norge i 1905 – en historie, en kunst, en kultur, et åndsliv, en tilbakeføring av den gamle katolske kirken – alt dette som de hadde hentet ute i Europa, slik som Olav Haraldson gjorde det da han kom hjem fra kontinentet i 1015. Det kontinentale Europa hadde da vært stengt for Norge helt fra Reformasjonen i oktober 1536, men disse menneskene åpnet Norge igjen – for Europa. Bare den norske handelsflåten hadde holdt kontakten med omverdenen etter Reformasjonen. Dette bakteppet er viktig å ha klart for seg, og dessuten se aksen 1014 – 1905: Olavs dåp – Norges nye selvstendighet.
Bayeux-teppet: Brodert i «Ringerike-stil».
Olav den Hellige er nå markert tre steder i selve katedralen og ett sted ellers i byen, for entusiastiske rouanesere driver sin egen «sjømannskirke» i det gamle Olavskapellet litt nedenfor katedralen, og de hadde sin egen feiring av Olavsjubileet. Kirkerommet der er jo nå dessverre – og som nevnt, mer en forsamlingssal etter Den norske kirkes avsakralisering av det gamle kirkerommet rett før jubileet som skulle markere Kristendommens gjennombrudd i Norge.
Det har vært stor begeistring i Rouen og Normandie for gjenåpningen av denne delen av også deres historie, så regionguvernøren har bestemt at det nå skal bygges museum og forskningssenter for vikinghistorien i Rouen og Normandie. Norge vil nok få en stor plass her, for nå opplyses det at Bayeux-teppet som fremstiller slaget ved Hastings i 1066, er brodert i «Ringerike-stil». Olav vokste opp på Ringerike, og dette må bety at det har vært kvinner derfra som fulgte den store flåten Olav lå i Seinen med i halvannet år. Disse kvinnene må ha lært fra seg til normanniske kvinner – hvordan de broderte sin «Ringerike-stil». Over så lang periode borte fra hjemtraktene er det også rimelig å anta at det var en god del trafikk mellom hjemlandet og den store flåten ved Rouen. For en skarpseiler tok det bare et par døgn å seile fra Jylland og ned til Normandie-kysten, så det må nødvendigvis ha vært en god del trafikk mellom Olavs flåte i Rouen og hjemlandet – over så lang tid. Opplysningen om den nye måten å brodere på som franske damer fikk lære seg, kan tyde på at vikingflåtene hadde med kvinner som sannsynligvis tok seg av matlaging, klær, klesvask m.m. Kvinnene i Vikingtiden var selvstendige damer som tok seg av alt hjemme hvert sommerhalvår når mennene var ute på sine ferder over hav og opp gjennom fjerne lands elver. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at kvinner også fulgte med på vikingferdene. Jeg har ofte skrevet at Olav og hans «menn» ble døpt – men nå skriver jeg Olav og hans «flokk», for det må ha vært broderende kvinner blant dem som bemannet den store flåten til Olav Haraldson, og som også fulgte høvdingen i dåpen.
Olavsjubileets initiatorer:
Feiringen av 1000-årsjubileet for dåpen av Olav den Hellige og hans flokk, kom konkret i gang med assistanse av hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre i Paris, Gabriel Marghieri. Undertegnede har arbeidet med ham og kjent ham siden 1983, og han gikk til sin kollega, domorganisten i Rouen, Lionel Coulon, og Coulon gikk til erkebiskopen. På møtet med de ansatte som ble holdt ved erkebiskopens bord, ble det enstemmig vedtatt den 31.januar 2013 å gå inn for dette jubileet, og på møte mellom undertegnede og erkebiskop Descubes i oktober samme år, forsikret han seg om at han kunne gå inn for fremføringen av Olavsoratoriet i katedralen. Biskop Eidsvig gav undertegnede en bamseklem nede i foreningslokalet i St.Olav domkirke i Trondheim på Olsok-dagen samme år, og sa han ville ikke forlate Trondheim før han hadde snakket med Nidaros biskop og Trondheims ordfører. Dermed kom også Den norske lutherske kirke og trønderne på banen med etterhvert et fyldig programbidrag som fulgte på den store åpningskonserten med Olavsoratoriet: 90 franske og 90 norske sangere og musikere fremførte Olavsoratoriet både i Stavanger Konserthus (førpremière) på programmet for Grunnlovsjubileet 2014, première i Notre Dame de Rouen, og med gjentatt fremføring i Sainte Clotilde de Paris, byen hvor 4 av de 6 første erkebiskopene av Nidaros ble utdannet. (Sainte Clotilde var en norsk-estisk prinsesse fra Burgund som kristnet sin mann Clovis, konge av Frankrike, som så kristnet Frankrike.)
(Det hører kanskje med til historien at undertegnede betalte underskuddet på Olavsoratoriet med salg av vinterhiet sitt på Gran Canaria pluss noen aksjer arvet fra sin avdøde mann, Bjørn Tande, og som sluttsats fikk 70.000 i straffskatt fra mor Norge, som ikke hadde støttet Olavsoratoriet med en eneste krone! Underskuddet kom på 2.266.354,50 kr.)
«Memorial de Saint Olav»:
Undertegnede har fortsatt samtalene skriftlig med folkene i Rouen om videre utvikling av samarbeidet som oppstod rundt jubileet, og ved besøk i Rouen i oktober 2016.
Mgr. Dominique Lebrun, den nye erkebiskopen av Rouen og primas av Normandie, har «arvet» etterarbeidet med Olavsjubileet etter sin forgjenger. Samtalen har gått på hva som skal skje med Saint Sever-kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert.
Den nye erkebiskopen fikk en fryktelig opplevelse rett etter sin tiltredelse da presten Jacques Hamel fikk strupen skåret over ved alteret da han forrettet morgenmessen i sin sognekirke – 9 km fra Katedralen. De to algirsk-franske gjerningsmennene ble skutt på sakristi-trappen av politiet. Dette skjedde 26.juli 2016. Alt annet ble irrelevant. På søndagsmessen 16.okt. dreide prostens preken seg enda om dette fryktelige drapet, ikke om Olav den Hellige og hans dåpsdag som faller på denne dagen. Som librettist skrev jeg inn en slik drapshandling i «Klagesang fra Varrandi» – og kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at en slik udåd som vi tror hører hjemme i Vikingtiden for 1000 år siden, 2 år senere skulle bli begått 9 km fra Rouen-katedralen!
I St. Sever-kapellet stod det en flott modell av et vikingskip, omtrent en famn langt – også før 1000-årsjubileet for Olavs dåp, og den står der fremdeles. Mgr. Dominique Lebrun, skriver i sitt brev til undertegnede – datert 29.nov.2016, at sidekapellet som er viet til St.Sever (Sivert) hvor relikvien av St.Olav er plassert, det vil fortsatt forbli St. Severs kapell, men det vil også være et «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested» i katedralen Notre Dame de Rouen.
Erkebiskop Lebrun konstaterer videre at i dette kapellet vil det ikke bli satt opp noe alter, fordi det ble bestemt av 2.Vatikankonsil at det skal ikke settes opp «tilbedelsesaltere». Messen skal feires ved hovedalteret, og det skal være rom rundt alteret så presten kan gå rundt det. Han viser til «Missel Romain, Présentation générale, no.303».
Derfor ble også alle alterne avkledd i sidekapellene i Rouen-katedralen og i alle andre kirker, da det ble slutt på at alle prestene feiret messen ved hvert sitt alter, og concelebrasjonen ble innført.
Men, da jeg var i benediktiner-klosteret Faugombault i Sentral-Frankrike i oktober 2013, kunne jeg ved morgenmessen kl. 7, oppleve at alle prestene stod ved hvert sitt alter nedover langs de to søylerekkene bakover i kirken og leste messen hver for seg, mens en prest gjorde det samme ved hovedalteret. Det var helt stille i kirken, for alle leste messen stille og i sitt eget tempo, slik at hostien ble hevet til forskjellig tidspunkt fremover i kirken. Det var en sterk opplevelse, så jeg forstår dem som savner dette, både prester og menighet. Men, skriver erkebiskop Lebrun, Vatikankonsilets skrifter må respekteres i de vanlige kirkene. Så hvilken dispensasjon man i Faugombault har fått fra Roma, det kjenner jeg ikke til. Konklusjonen er i alle fall, at vi kan ikke snakke om «Olavsalteret» eller «Olavskapellet» i Rouen-katedralen. Erkebiskop Lebrun kaller derfor dette stedet i katedralen for «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested». Det skal komme opp en opplysningstavle på smijernsgitteret, slik det er satt opp på alle kapellene.
En må være klar over at disse store katedralene i Frankrike eies av staten, og det er domkirkearkitekten som skal godkjenne alt som gjøres. Da jeg foreslo minneplakett i krypten – i sin tid, hadde jeg først en lang vei å gå med daværende erkebiskop Mgr, Descubes. Deretter hadde han en lang vei å gå med domkirkearkitekten. Så kunne Nidarosdomens restaureringsarbeider utforme plaketten – i kleberstein, etter den franske domkirkearkitektens krav.
I september 2015 var jeg på besøk i katedralen i Bath i Syd-England. Da jeg stod foran koret i katedralen, så jeg plutselig at til venstre for koret, hadde man anrettet et slags åpent kapell. Altertavlen var et helt nytt tryptikon utført i tekstil i lyse gammelrosa og beige farger. I midtfeltet kunne man se en prest bakfra som hevet modellen av katedralen opp – altså: kirkens grunnlegger. Han stod i en haug med stein og bein. Jeg forstod straks at dette var St. Alphège, abbeden i Kantarborg (Canterbury), som ble drept i sakte tempo over måneder med steinkasting av vikingflokken Olav Haraldson var med i, og som gjorde at han fikk slik avsmak på denne formen for tortur, at han dro sin vei med sine menn – nedover langs Normandie-kysten. Dette var Olavs første snupunkt som førte ham til hans livs avgjørende snupunkt i Rouen: Dåpen. Da jeg skrev om dette til avtroppende erkebiskop i Rouen, Mgr. Descubes, skrev han tilbake at dette var en tankevekkende opplysning, fordi den siste presten han som erkebiskop ordinerte, bar det sjeldne navnet Alphège. I ettertid må en undre seg over hvorfor man i Bath setter opp et alter for en helgen – uten å bry seg om 2. Vatikankonsils bestemmelser i «Missel Romain, Présentation générale, no.303» Men, det stiller seg kanskje annerledes når helgenen er katedralens byggherre, og dessuten ble katedralen av-katolisert under den engelske reformasjonen, selvfølgelig.
Noen som har vært i Rouen-katedralen vil i dette høve nevne at – ja, men – det er jo et alter i Maria-kapellet, og der feires messen. Maria-kapellet er så stort, at det må faktisk regnes som en kirke for seg selv, og dessuten er katedralen viet til Vår Frue.
Det står et nytt alter i det nyrestaurerte kapellet for St. Jeanne d’Arc til høyre for tårnfoten og hovedalteret, men trolig blir det aldri feiret messe ved dette St. Jeanne d’Arc –alteret, som kanskje er mer en kunstnerisk skulptural fremstilling av St. Jeanne d’Arc’s oppdrag – med sverd, for Jesus og Maria. Bak dette «alteret» finner en nedgangen til krypten, hvor man finner minneplaketten for Olav den Helliges dåp. Her nede i krypten, ved brønnen og minneplaten, der er det oppsatt et alter og benker, og her kan det feires messe.
Grupper fra Norge som ønsker å feire messe ved sitt besøk i Olav den Helliges dåpskirke, må i alle høve kontakte erkebiskopen. Hans sekretær snakker bra norsk, og sang i koret i alle tre konsertene med Olavsoratoriet ved 1000-årsjubileet i 2014. Dessuten er den nye intendanten for katedralen en dame som også sang i dette koret. I oktober 2016 sa hun at hun fremdeles kunne alle tekster utenat – også de nynorske, og kunne ha stilt på konsert neste dag! (Hun er tidligere tysk-lektor.)
Norske grupper kan sikkert feire messe enten nede i krypten, hvis man ikke er for mange, i Maria-kapellet, hvis gruppen er større, eller ved høyalteret under tårnfoten. Hvis man vil besøke krypten, må man spørre vakten om å bli ledsaget ned, fordi området der krypten ligger, er åpen inn mot store rom under kirken, og der kan man ikke oppholde seg alene uten ledsager. Man kan lett komme ut på en evig vandring her nede…!
St. Olav i «Julekapellet»:
Kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert, ligger som et av de første sidekapellene til venstre på nordre vegg i katedralen når en kommer inn gjennom vestveggen. St. Sever-kapellet er i veldig grad et julekapell: Oppe på veggen til høyre henger det et stort gammelt maleri av Den hellige familie. På venstre vegg et stilmessig lignende maleri av «La de små barn komme til meg». I de høye, flotte glassmaleriene hvor en del av Middelalderens blå glass som ikke kan gjenskapes idag, og som overlevde de alliertes bombing under siste krig – der er St.Nicholas fremstilt, i tillegg til St.Sever og St.Catarina av Siena. St.Sever – Sivert på norsk, er et gammelt romersk navn som også har manifestert seg i navnene Sjur og Sigurd i Norge. «Sjursmøss» observeres fremdeles med gamle skikker og tradisjoner på Mørekysten, Trøndelagskysten og på Helgeland – den 23.desember. Noen har trodd det er Sigurd Jorsalfar som ihukommes, men det er mer sannsynlig at det er St. Sever (Sivert). Ettersom han var biskop av Avranche i Normandie, senere helgen, må nordmennene ha kommet i kontakt med feiringen av ham i Normandie. Han som i 1050 bygde den første av 30 Olavskirker i England, den i York, som fremdeles er en menighetskirke i bruk – han het Seward, et navn som også må stamme fra St.Sever/Sivert. At navnet er et gammelt romersk navn, opplyste en kyndig person i Paris. Jeg skal senere idag gå med en forlovelsesgavegave til en Sivert og hans utkårede. Denne Sivert er den 8. Sivert i huset hvor jeg er født og oppvokst, så St. Sever må ha fått et sterkt gjennomslag nordover fra Avranche i Normandie. Navnet Sivert blir ofte uttalt Siver på Nordmøre, og da ligger dette navnet helt inn til dette helgennavnet. St. Sever var biskop av Ravenna i Italia før han kom til Avranche i Normandie.
At Olavs-relikvien er blitt plassert i dette julekapellet, har sikkert også litt å gjøre med at julen var den første store kirkefesten hvor Olav Haraldson opplevde å bli konfrontert med Kristus. Derfor åpner Olavsoratoriet med Olavs møte med julen. Derfor satte kanskje også den forrige erkebiskopen Olavs-relikvien i dette kapellet, og ikke bare på grunn av at vikingskipsmodellen stod her. Men kanskje ble vikingskipsmodellen plassert her, i sin tid, fordi St.Nicholas er de sjøfarendes helgen, sammen med St.Michael, og fordi folk har tidligere forholdt seg til at det er julen Olav først braser inn i når han høsten 1013 kommer til Rouen, hvor han i nærmere halvannet år blir formet til den han skulle bli, og herfra begynne den veien som skulle føre ham til Stiklestad.
Rouen – de unges valfartssted?
Hvis er drar til Roma og er tilstede på feiringen av Olavs dåpsdag ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso den 16.oktober, vil en ikke se mange unge. Her møtes de voksne og veletablerte – katolikker og ikke-katolikker fra Norge, og stort sett de intellektuelle. På Stiklestad ser en heller ikke mange unge på Olsòk. Men – Rouen bør bli de unges valfartssted. Det var her en gang at det kom en ung mann og opplevde sitt snupunkt og fant en ny retning for livet sitt. Derfor bør Rouen bli et viktig tenkepunkt for unge mennesker, primært for ungdom fra Nord-Europa, men ikke bare derfra. Alle unge trenger å finne retningen for sitt liv.
Undertegnede har introdusert idéen om en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, for å starte opp en tradisjon, hvor en senere kan ta med skoleklasser, konfirmantgrupper og andre grupper av unge til dette punktet i geografien hvor Olav Haraldson som ung mann opplevde å finne en ny retning for livet sitt, noe som fikk store konsekvenser ikke bare for Nord-Europa, men for hele Europa.
Nordisk bispekonferanse har behandlet dette forslaget på sitt møte i Oslo, uten at jeg har sett eller hørt noe om hvordan mitt brev til dem om dette ble mottatt. Jeg foreslo for dem å legge et neste møte i Bispekonferansen til Rouen. Norges unge katolikker har også fått et innspill om dette, og de sa at de ville ta det opp med sine nordiske trosfrender på stevnet for unge nordiske katolikker i Vadstena siste sommer. – Erkebiskop Mgr. Lebrun i Rouen sier i brevet sitt at de unge pilgrimer er velkomne! Hans sekretær sukket litt over at i Rouen må de stille opp med et mottaksapparat – men det er selvfølgelig en forberedelse alle må delta i å planlegge godt. Og de verdslige makter i Rouen har sagt seg interessert i å delta. Idéen bør også interessere dem som arbeider med ungdom som ikke er katolikker.
Da Olavsoratoriet ble fremført i Notre Dame de Rouen 15.okt. 2014, kjørte en buss med folk fra Bergen rett forbi og til Lisieux. Man kunne bli ganske perpleks av mindre. Men saken var at Therèse de Lisieux – hun er blitt svært kjent blant norske katolikker – så dit ville bussen fra Bergen. Gruppen må ha vært underinformert om hva som var på gang med feiring i Rouen disse dagene. Jeg traff gruppen på Domkirkeplassen i Rouen senere, og jeg syntes veldig synd på dem – at de hadde reist helt fra Bergen, og fikk ikke oppleve at serberen fra Den norske opera sang Olav på nynorsk for 1200 franskmenn som satt og gråt. Jeg forteller dette, fordi jeg som pedagog på forhånd vil fraråde «å ta med Therèse av Lisieux når vi først er der». Skal en arrangere en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, så må en ha fokus på det en er kommet dit for – med de unge: Den unge mannen som opplevde sitt snupunkt, som fant en ny retning for sitt liv, noe som fikk store konsekvenser – også for oss i dag, især de unge. De som har ansvaret for Kirkens pedagogikk, bør forstå at Rouen er et brennpunkt hvorfra en kan utlede de store linjene i Kirkens undervisning av de unge. Jeg vil derfor avslutte med å ønske Den nordiske bispekonferanse en opplysende pilgrimsreise til Rouen, med et inspirerende møte for bispekonferansen i og ved Olav den Helliges dåpskirke.
===================================================================
Etterskrift – Allehelgensaften – 31.okt.:
Denne artikkelen er ¾ år forsinket fordi jeg har arbeidet med ferdigstillelsen av et bokmanus på et annet felt. Akkurat igår, da jeg skulle sende avgårde denne artikkelen, kom det brev fra biskop Kozon av København, som nå presiderer Den nordiske bispekonferanse. Han skriver at Bispekonferansen har behandlet forslaget om nordisk katolsk ungdomsdag i Rouen to ganger, og de har luftet saken med sine ungdomsorganisasjoner – men uten noen respons. – Jeg skriver tilbake:
Hvordan kan man respondere på noe man ikke har kunnskap om?
Da jeg – før Olavsjubileet i Rouen, kontaktet formannen for NUK – Norges unge katolikker, da svarte formannen den gangen at – Olav angår oss ikke. – Da har dere ingen kunnskap, svarte jeg. Dere har hatt dårlige lærere!
Olav var gift med svenskekongens datter. Hennes søster ble gift med storhertugen av Russland. Deres datter ble gift med Olavs bror, senere konge av Norge. Olavs datter ble hertuginne av Sachsen – og ble stammor til Tsarfamilien av Russland, Keiserfamilien i Tyskland og de aller fleste kongehus ellers i Europa. Hennes linje går gjennom Christian IX av Danmark «Hele Europas svigerfar». Olavs bror avledet dessuten engelskmennene ved York, så normannerne ganske håndfritt kunne gå inn i England og styre landet i 400 år. Olav omgikkes hoffet i flere land i Nord-Europa, fra Rouen til Novgorod. Likevel er det noen som ikke forstår fremstillingen av ham på altertavlen ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma! Og: Europa er pepret med Olavskirker, den første – bygd i Konstantinopel i 1033, hvor sverdet hans fra slaget på Stiklestad lå på alteret! Han bragte ikke bare moderniteten til Norge – men til hele Nord-Europa – noe som hadde effekt på hele kontinentet!
Unge katolikker i de nordiske land er nesten alle 2.generasjons innvandrere. De lever i katolisismen fra sine opprinnelsesland, og har problemer med å ha en felles nordisk identitet, noe som medfører et problem med å gå i dybden sammen. De blir værende i en spesiell type overfladiskhet, som i lengden ikke er tilfredsstillende for dem. Det som kan gi disse unge menneskene en felles stamme å pode seg inn i her oppe i nord – er nettopp Olav den Hellige. Han knytter dessuten an svært internasjonalt. Den kirkelige pedagogikk kjenner ikke sin besøkelsestid, hvis ikke kirkens ledere klarer å forstå dette. Den kirkelige pedagogikk må ta utgangspunkt et sted, og det må være med begynnelsen: Rouen. Jeg foreslår derfor – enda en gang, at Bispekonferansen tar en befaring på startpunktet – og legger et neste møte til Rouen, hvor de planlegger en pedagogikk for å instruere sine unge katolikker om hvor det hele begynte – der det begynte. Så tar man det derfra. Læreboken er skrevet: Oratoriet «Olav den Helliges dåp»
De unge kommer tidsnok til Stiklestad.
Glærum, Allehelgensaften – 2017.
Dordi Skuggevik
Pedagog, kristendoms- og historielærer i 35 år.
Nå: 1.communionslærer.
Link til Olavsoratoriet på internet: http://goo.gl/DHUjyG
Engelsk oversettelse ruller på skjermen.
Teksten er vasket av biskop emeritus Robert J. Rose, Grand Rapids, Michigan, USA.
Denne teksten er ment også til bruk i kirkepedagogisk sammenheng.
CD-en er for tiden utsolgt, men finnes kanskje enda på St.Olav bokhandel i Oslo, i Nidarosdomens kiosk, på Stiklestad besøkssenter og på Samvirkelaget på Selje.
I Rouen har CD-en vært utsolgt lenge.
Link til klokkespillet i Notre Dame de Rouen:
