Jeg kombinerer å stryke tøy og se på TV lørdag kveld. Jommen er det ikke nok et program om denne tungtvannsaksjonen på Rjukan! Det tar jo aldri slutt! Plutselig sitter jeg og ler høyt – ja, jeg skratter! Hvorfor gjør jeg det? Jo, i dette siste og nyeste programmet NRK sender om «Tungtvannsaksjonen» på Rjukan – der blir denne hendelsen blåst opp til dimensjoner hvor den slett ikke hører hjemme. Det blir for latterlig.
Nå graver arkeologer seg ned til kjelleren som ligger under massene fra da «tungtvanns-bygningen» ble lagt i grus av eierne etter krigen. De skal lage et valfartssted hvor de gamle sabotasjeheltene skal pusses på igjen og igjen. Hvorfor kan de ikke like godt kanonisere dem til helgener nå – etter all pussingen i over 70 år? Det hele begynner å ligne på en karikatur av seg selv. Ja, jeg er så lei! Norges tapte ære 9.april må bøtes på igjen og igjen, og Norge gnir og pusser på sine gamle helter som kostet mange sivilister i Norge livet – både direkte og som represalier, for disse sabotørene respekterte ikke konvensjonene for krig og okkupasjon, og de gav blaffen i at sivilister måtte betale regningene deres med livene sine. Det verste var at disse drapene som ble bivirkninger av sabotørenes aksjoner, ikke gav noe resultat for krigføringen.
Dette omattatt og omattatt med den ene tungtvannsaksjonen med Rønneberg & co, tar for seg bare et lite bilde av situasjonen rundt tungtvannet. Ja, de var dyktige skiløpere, modige unge menn og dyktige sabotører, men hvor mange ganger skal man fortelle det, og hvorfor forteller man aldri at aksjonen ikke hadde noe slags resultat for utfallet av krigen? Man nevner heller ikke at dette var én av flere aksjoner. Aksjonene hadde hverken noen berettigelse eller noe resultat. 91 døde til ingen nytte! Likevel skal Rjukan skaffe seg turistmagnet og NRK skal skaffe seg nye heltehistorier på grunnlag av dette som var rene tragedier uten berettigelse eller resultat! Hvor langt inn i karikaturen av seg selv har de tenkt å gå?
La oss se på alle aksjonene, hele bildet:
Ifølge både Albert Speer (Erindringer) og overingeniør Jomar Brun, professor Tronstads nære medarbeider både på Rjukan og i London, oppfattet aldri Hitler at tungtvann kunne brukes til våpenproduksjon. Brun skrev boken «Brennpunkt Vemork 1940-1945» som utkom på Universitetsforlaget i 1985. Der gjengir han utdrag fra sine rapporter til Tronstad i England. Brun hadde god kontakt med vitenskapsmennene i Tyskland som bestilte tungtvannet. Allerede i juli 1942 fikk Tronstad beskjed fra Brun om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen, men kjernekraftverk. Likevel, 5 måneder senere, 19.11.1942 ble det sendt to fly og to glidefly fra England for å bombe anlegget på Vemork. Det eneste som ble oppnådd var at 41 briter omkom.
28.februar 1943 stoppet sabotasjeaksjonen til Rønneberg og hans folk tungtvannsproduksjonen en kort periode på henimot 3 måneder, så innsatsen til de modige menn fikk liten betydning.
16.11.1943 slapp 161 amerikanske fly nesten 1000 bomber over Rjukan uten å treffe målet. 21 sivile omkom.
20.februar 1944 gikk fergen «Hydro» ned på 430 m dyp i Tinnsjøen. Lasten med tungtvann og produksjonsutstyr skulle til Tyskland, men fergen ble sprengt av sabotører. 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Fire fat på 160 l som inneholdt en del luft, fløt opp. De inneholdt det konsentrerte tungtvannet. De hadde vært dekkslast. Tønnene med lut som inneholdt 2-3% tungtvann ble liggende under dekk i fergen. Alle fatene med tungtvann kom trygt frem til Tyskland. Der ble de året etter beslaglagt av Sovjet. Vi vet hva Sovjet brukte tungtvannet til… Imens gikk tungtvannsproduksjonen sin gang på Såheim Derfra ble det også sendt noe tungtvann til Tyskland.
Etter krigen reiste Brun til Tyskland. Der bebreidet han professorene som hadde arbeidet med tungtvannet at de hadde bedt om å få det. De svarte: ”Hva skulle vi gjøre i en slik situasjon? Vi hadde lite bruk for luten, da det ville være meget vanskelig å utvinne tungtvann av den, men da de militære kom og spurte om vi ønsket å få den sendt til Tyskland, kunne vi jo ikke si at vi ikke kunne bruke den. Da ville de få inntrykk av at vi ikke hadde noe viktig å gjøre, og ville ha sendt oss til Østfronten.»
Jeg begriper ikke at NRK stadig skal fremstille aksjonen til Rønneberg og hans sabotørgruppe som om det var det eneste angrepet på tungtvannsanlegget på Rjukan. At de nå blåser det hele opp til dimensjoner som ikke kan begrunnes, det blir for latterlig. Vet NRK selv hvorfor de driver med dette – omattatt og omattatt? Instruksjon fra noen?
Som personlig PS vil jeg tilføye at jeg er glad for at vår store dirigent Arvid Fladmoe overlevde sprengningen av ferga på Tinnsjø. Selv om han mistet violinen i havariet, så berget han livet.
Glærum, 25.februar – 2018.
Dordi Skuggevik
Det er meget vel kjent at briter mistet livet under aksjonene, og også at mange sivilister mistet livet. Det er også vel kjent at aksjonene ikke hadde noen betydning for krigens utfall, og at intet av betydning ville ha hendt hvis tyskerne fikk tilgang til tungtvannet.
Men kan vi innse at dette er etterpåklokskap? Hvis jeg var i Churchills/Roosevelts bukser, og vært godt informert om potensialet til kjernefysiske våpen, ville jeg ikke hatt rast og ro på meg før Vemork m/innhold var radert fra jordens overflate.
Jomar Brun var vel orientert om tyskernes planer for bruken av tungtvann; til kjernekraftverk og ikke til bomber. De allierte gjorde sitt beste for at Hitler skulle forstå at tungtvannet var krigsviktig, og lyktes heldigvis ikke! For øvrig var det ikke tungtvannet russerne beslagla, men utstyret, som også var sendt til Tyskland.
Nederst på s.88 i Jomar Bruns bok ”Brennpunkt Vemork 1940-45” står: ”Commander Welsch, som sammen med direktør Perrin var med i ”The Alsos Mission” under de alliertes fremrykning ved slutten av krigen, fortalte meg at de fant tungtvannsapparaturen igjen, stablet i en kjeller i utkanten av byen Brandenburg. Imidlertid måtte misjonen trekke seg tilbake for den russiske fremrykning, og apparaturen falt således i russernes hender». Den kan ha vært til nytte for russerne under deres bygging av tungtvannsanlegg senere, etter krigen.