Jeg slukte denne boken i én jafs – på én dag, som om det var en kriminalroman. Boken er en skikkelig «page-turner». Også denne gangen var det min høyt respekterte professor emeritus Fauskevåg som sa: – Denne boken må du lese!
Forfatterinnen skriver under pseudonym, og bruker fiktive navn på dem hun nevner, og det må hun selvfølgelig gjøre – for Muhammeds lov gjelder fortsatt: Forlater du Islam, så skal du drepes!
Med et veldig driv tar dette løvetannbarnet oss med gjennom sin reise fra Islam, via ateisme, gjennom kommunisme, Marx sitt materialistiske menneskesyn og videre inn i evangelikal protestantisme – inntil hun legger til kai i den romer-katolske kirken.
Hun kommer fra en dysfunksjonell familie i en mindre by i Tyrkia, hvor faren stikker av fra et gledesløst ekteskap og gir blaffen i både ekskona og de to barna. Moren, som pensjonerte seg tidlig fra sykepleiejobben, sitter ved ovnen og hekler og hekler. Hun er fraværende selv om hun er tilstede. Tenåringsdatteren driver ute i byen og smugdrikker alkohol, fordi hun har ikke penger til dyrere rusmidler. Kompassnålen peker rett i grøfta, men den smugdrikkende tenåringsjenta blir reddet av sin intelligens og sitt intellekt: hun får stipendier og kommer inn på de beste universiteter. I sin elendige tenåringstid har hun imidlertid lest tunge klassikere, som Dostojevski og andre av samme kaliber.
Mens hun tar sin bachelor i realfag ved toppuniversitetet i Ankara, tar hun jobb som språklærer i to amerikanske familier som har slått seg ned som misjonærer for evangelikal kristendom. Hun møter et ekteskap og et forhold foreldre/barn som er gjennomsyret av Kristendommen. For henne blir dette en ny verden som hun ser på bakgrunn av all løgn og manipulasjon som preger familielivet i Islams verden. Hun tar et kraftig oppgjør med Muhammed som var en smed til å få Allahs åpenbaringer til å stemme med sine egne behov: nye koner, sex med småpiker m.m.
Hennes studentgruppe får undervisning i avansert engelsk, med tanke på fremtidig internasjonal akademisk karriere. Læreren fra USA lar dem arbeide med en engelsk oversettelse av Dostojevskis Brødrene Karamasov, og om natten, blant ordbøker og notater kommer hennes gjennombrudd inn i Kristendommen. Hun lar seg døpe av de evangelikale misjonærene, og det med full neddykking x 3. Men, så legger hun Martin Luther på sitt akademiske disseksjonsbord, og logikken strekker ikke til, hverken for henne eller Luther. I denne fasen er det en gammel venn som diskret forteller henne at han er blitt katolikk. Hun går på biblioteket i Ankara for å lese seg opp på Katolisismen, og ender opp på lesepulten med kardinal Razinger, uten å vite at han nå er blitt Pave Benedict XVI. Han skal bli hennes helt og ledestjerne, og hun oppsøker den lille katolske kirken i gamlebyen i Ankara, der kirkerommet gjemmer seg bak en vanlig husfasade, der den franske jesuittpresten møter henne og underviser henne fram til 1.communion og konfirmasjon. I sitt skriftemål for fremmed prest før opptakelsen i Den katolske kirke, erkjenner hun – jeg har drept mine barn. Hun har endelig forlatt Marxismens materialistiske menneskesyn. Hun har erfart at hennes to forhold begge forvitret etter abort fordi hun så sitt barn som bare en vevsklump.
Hun opplever at treningen i å be, gir henne selvinnsikt og bevisstgjør henne slik at hatet til foreldrene smelter vekk, og til avgangsfesten for bachelorgraden i realfag, klarer hun å samle foreldrene og broren til festen. Hun er i ferd med å hele sin dysfunksjonelle familie gjennom praksis av Kristendommen. Faren går ut på balkongen og blir ikke ferdig med å gråte.
Hun slipper realfagene og går i gang med Master i historie, og det skal bli doktorgrad i politikk ved universitetet i Durham i England. Familien skraper sammen startkapital, men hun forstår ikke at hun får et stipend hun ikke har søkt om. Leseren kan lett tenke seg at hennes jesuittprest har jobbet bak kulissene. Han har forstått hva dette løvetannbarnet er i stand til.
Hennes hovedanliggende er familien som grunnsten i samfunnet, og hun går igjen systematisk til verks: hun skaffer seg en ektemann på datingsiden på Den katolske kirkes internett. Hun gifter seg med sin katolske amerikaner, med familien til stede, i den lille kamuflerte kirken i gamlebyen i Ankara, og mens hun bor i et landlig område i USA med sin mann og skifter bleier på etterhvert fire barn, skriver hun ferdig sin doktoravhandling i politikk ved universitetet i Durham, og disputerer.
En natt ligger hun våken og ser på krusifikset på veggen og tenker på den kommende Familiesynoden i Vatikanet. Hun sier til den lidende Kristus på veggen: – Hvis de forandrer definisjonen av ekteskapet på denne synoden, hvordan skal jeg da kunne fortsette å tro på deg?
Hun er helt på linje med Kardinal Razinger/Pave Benedict når det gjelder hvordan Vesten nå forvitrer innenfra, fordi Vesten praktiserer relativisme og taper grepet i Den katolske kirken, sin eldste institusjon. – Hva har Vesten å tilby utenom Kristus? spør hun retorisk. Hun viser også hvordan de unge som ikke lenger får vite av sine egne hvor de skal feste grepet – går til Islam som tilbyr dem streng identitet, samhold, klare grenser, rettesnor, myndighet og styring – men krever full underkastelse.
Om det å gå fra protestantisme til katolisisme sier hun: – Som protestant var jeg i havet, men jeg svømte bare på overflaten, for jeg var uvitende om rikdommene som ventet på meg i dypet.
Siste del av boken er en «peptalk» til alle katolikker, om hver dag å tilføre seg selv ny kunnskap om Kristus, om å praktisere bønnen – selv om det kan være vanskelig, og om å begynne å gi kirken driftsmidler i samme målestokk som de evangelikale gjør det. Kort sagt: Tidend!
Selv om jeg her tar med en god del av selve linjen i boken, så vil det likevel være et eventyr for en leser å høre denne originale, høyt utdannede forfatterstemmen der hun beskriver sitt livsløp som hun dediserer til barna sine. Leseren vet mye mer om Tyrkia, om USA og om seg selv – når denne boken er lest. Forfatteren trekker stadig inn kunnskap fra tverrgatene i livet. Med et driv, en energi og en evne til kortfattet, enkel og klar formulering av de store eksistensielle spørsmål, er dette en bok for hvermannsen, uansett ståsted i det menneskelige landskap. Boken har korte kapitler og lite tekst på sidene, likevel får hun sagt mye. Hun skriver stadig artikler om utenrikspolitikk i den akademiske pressen, men også i Catholic World Report. I Internettets tid bør vi oppsøke hennes artikler, men alle bør gi seg den gave å lese denne boken, som foreløpig bare er å få på engelsk. Min ble kjøpt på St.Eysteins bokhandel i den nye katolske domkirken i Trondheim. Amazon leverer den nok på få dager.
Forlag: Ignatius Press – San Fransisco
Glærum, 2.mai – 2018.
Dordi Skuggevik
