Måned: juni 2018

Jeg har hele veien lurt på hvorfor det skulle bygges en så stor og dyr vei som Nordøyvegen rett ut i havet. Men, kanskje skulle det være transportvei for fremtidige sjømatfarmer på disse øyene? Hensikten med denne store dyre veien har i alle fall aldri stått frem med noen virkelig berettigelse, og nå er den blitt så dyr at fylket har ikke engang råd til å gjøre ferdig den lille fillebrua her på Glærum. Halvferdig restaureringsarbeid står der, som om arbeidsfolket plutselig har dødd. Nordøyvegen er kort sagt ikke samfunnsmessig lønnsom. Den har ingen berettigelse, men det har derimot Todalsbrua som vil gi ferjefri trafikk mellom Møre-byene og Trondheim/E6. Nordøyvegen bør derfor ta en pause, og alt må settes inn på rask realisering av Todalsbrua og på flytting av E39 fra Hemnkjølen til Surnadal/Rindal. Dermed slipper næringslivstrafikken både Hemnkjølen, Nordmarka, Gråurda og Romsdalsstigningene.

Glærum, 7.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

URIX behandlet mandag 4.juni, med reprise dagen etter – den greske bevegelsen «Gyldent daggry» først ved bordet, sammen med en norsk blondine fra den distanserte akademiske verden, og med skaperen av en prisbelønnet film om kvinnene som driver organisasjonen mens mennene sitter fengslet – Håvard Bustnes. URIX gikk over i visning av filmen.

URIX sin behandling av den vanskelige og kompliserte konflikten i det kriserammede Hellas var overfladisk, fordi URIX ikke tok med de historiske linjene som fører fram til dagens situasjon, og heller ikke satte de situasjonen inn i noen ideologisk, sosiologisk  sammenheng. URIX bare deljet på om at bevegelsen griper tilbake til Nazismens symbolbruk. Det har «Gyldent daggry» felles med andre lignende bevegelser i flere land i Europa, fordi de har ikke klart å finne et eget dagsaktuelt uttrykk, dessverre.

Både i URIX og i filmen gikk det minst 2 store elefanter omkring, som ingen synliggjorde: Islam og historien Hellas har med Tyrkia. I et Hellas som tyrkerne har vingeklippet og presset ut fra både Lille-Asia og fra deres gamle kirkehovedstad Bysantz/Istanbul, ble det tyrkernes krone på verket når flotiljen av flyktningebåter derfra kjørte opp på de greske strender og tømte ut horder av folk som strømmet inn over landet, drepte og spiste sauene, snauet oliventrær og frukttrær og gjorde fra seg overalt – i et Hellas som ikke har klart å komme seg på beina igjen etter at deres handelsflåte døde med Onassis.

Grekenland var Europas «gyldne daggry». Der oppstod Demokratiet, der ble Europas filosofiske fundament lagt, der forberedte Kristendommen sitt store siviliseringsprosjekt av Europa og resten av verden. At filmen til Bustnes avsluttes med den grandiose dåpsscenen er derfor filmens beste element, mens scenen før det – der den norske heimfødingen prøver å presse riktige norske konsensusmeninger på hovedpersonen i filmen – rett ut sagt skjemmer filmen. Patetisk. Pinlig.

Flodbølgen av båtflyktninger som har invadert greske strender, består for det meste av mennesker som bærer Islam med seg i ryggsekken. Tyrkerne som er 99.9 % Islam-bekjennere, har tilført Hellas så stor skade, at når Islam flommer opp på strendene fra båter som la ut fra Tyrkia, da forstår grekerne at de kommer til å bli desimert i sitt eget kjerneområde, og da blir grunnfjellet i befolkningen så truet at det vil komme en eruptiv reaksjon som følge av ren selvoppholdelsesdrift. Dessverre har dette befolkningens grunnfjell ikke funnet tidsmessig adekvate uttrykksformer og symbolbruk. Det nærsynte URIX forstår ikke dette. Det gjør heller ikke filmskaper Bustnes, unntatt når han lar den store dåpsscenen avslutte filmen – fordi det hele dreier seg – mest – om den kommende store ideologiske kampen i Europa mot den totalitære ideologien Islam, som truer både Kristendommen og Demokratiet i Europa. Det vi ser i Hellas er bare begynnelsen.

Så langt har Hellas tapt sine områder i Lille-Asia der tyrkerne nå går omkring og viser den greske antikkens og den greske kristne tidens ruiner fram for turister for penger. Gamle greske stedsnavn er erstattet med tyrkiske navn. I Efesos er tak og vegger i Johannes-katedralen borte. Steinene er gjenbrukt i byggingen av en moské nedenfor høyden der bare gulvet og Apostelen Johannes sin grav er tilbake av den store katedralen der Johannes var biskop helt til han fylte 90 år.  I 1958 raidet tyrkerne en natt det greske boområdet i Istanbul. 20.000 grekere ble kjeppjaget ut av sine hjem og måtte flykte til Hellas i bare nattskjorta. Det greskortodokse «Vatikanet» ble raidet samtidig, der tyrkerne destruerte uerstattelig kirkekunst i store mengder. Det største og mest betydningsfulle greskortodokse kirkebygget fra 537 i Bysantz, Hagia Sophia, ble i 1453 moské i byen som fikk nytt tyrkisk navn – Istanbul.

Når Hellas nå trues av Islam i eget kjerneområde, midt oppe i den dype økonomiske krisen de er inne i, så ville det være rart om ikke en bevegelse som «Gyldent daggry» oppstod som et siste desperat utbrudd for å overleve som kultur og nasjon. Det er bare synd at det har fått det uttrykk det har fått. Derfor er det viktig at program som URIX tilfører TV-seerne sine den historiske og sosiologiske rammen. Kort sagt: De må synliggjøre den største elefanten: Islam. Eller synes URIX at det er helt OK om Nidarosdomen, som Hagia Sophia, en dag blir moské?

Glærum, 6.juni – 2018

Dordi Skuggevik

I går, 4.juni, bestemte jeg meg for å kjøre E39 Betna – Orkanger, etter mitt besøk hos kiropraktoren på Liabø. Omvei hjem – om Hemnkjølen, altså.

Jeg har lenge hatt planer om denne turen, for jeg har heller aldri kjørt gammelveien fra Kyrksæterøra over Hemnkjølen, selv om jeg for over 50 år siden var på skidag på Hemnkjølen med elevflokken fra Follo.

Kompisen som er ingeniør i Stavanger, men med opphav på Nordmøre, har sagt det som jeg denne dagen fikk oppleve: Staten har lagt en ny stor Europa-vei av moderne kvalitet gjennom et distrikt hvor det ikke bor folk. Dette stykket av E39 er slik en omkjøringsvei, utenom der det bor folk og der butikksentra og bedrifter ligger. Og hvordan kunne det bli slik? Jo, sier kompisen i Stavanger: Surnadal sin ordfører sørget for at med én stemme ble E39 lagt her, i stedet for at den ble lagt opp gjennom Surnadal og Rindal. Ordføreren var enten ute og slo lens, eller så sov han i timen, hører jeg det blir sagt i telefonen. Eller kanskje Ola Fiske ville spare dyrkamark i Surnadal, tenker jeg. Dette blir igjen for meg en spiker i kisten for demokratiet slik det praktiseres i Norge: Amatørene som er innvalgt i demokratiske forsamlinger, overstyrer fagfolkene – i dette høvet de som har fagutdannelse til å planlegge trafikale systemer i landet.

Med den kommende Todalsbrua, skulle E39 nå allerede ha vært på plass opp gjennom Surnadal og Rindal for å raske på trafikken mellom Møre-byene og Trondheim/E6. For nå holder også veien Kristiansund – Ålvundfossen på å bli veldig bra, og med tunellene Ålvundeidet – Sunndalsøra og Sunndalsøra – Øksendalen, kan alle med øyne i hodet se på et kart at trafikken Møre-byene – Trondheim/E6 må gå over Todalsbrua og opp Surnadal – Rindal. Dessverre forsvinner nå Rindal over til Trøndelag/Sørsameland, og kommer bakerst i veiutbyggingskøen, slik at ny vei gjennom Rindal blir liggende langt ute i det blå.

Dessverre klarer politikerne svært sjelden å se ut over navlen sin, d.v.s. – de klarer ikke å se sine lokale saker i sammenheng med et større distrikt. De klarer heller ikke å forholde seg til kart. Dessuten klarer ikke Norges befolkning som tilsvarer 1/3 av Paris å samarbeide mellom 2 styringsnivåer, og klarer derfor ikke å slå sammen Statens Halsabru-prosjekt og Fylkets Todalsbru-prosjekt til ei bru: Aksnesbrua – mellom Tingvoll og Surnadal med tunell under Nordmarka og så få flyttet E39 til Surnadal – Rindal.

Det er nemlig ikke for sent å få flyttet E39 over fra der hvor den nå går og til Surnadal – Rindal. E39 er veldig opprustet på deler av veien, mens andre deler fremdeles er gammel og hålpøs vei for tungtrafikken som går der. Det er særs lite morosamt å møte de store trailerne på de gamle veistykkene her, selv på sommerføre.

Med flytting av E39, Aksnesbrua og tunell under Nordmarka, og en tunell fra Isfjorden til Øksendalen (Stavanger-ingeniørens idé) – ville vi fått en indre vei Ålesund – Trondheim/ E6 som ville blitt veldig rask, og uten at tungtrafikken må klive over Hemnkjølen og Nordmarka, og klatre opp Gråurda og Romsdalsstigningene. Dette har jeg nå skrevet om snart 1000 ganger, men folk evner ikke å komme opp av grøfta si og se over kanten, langt mindre studere et kart.

Til slutt vil jeg anbefale alle å ta med mat og kaffe og dra en tur over omkjøringsveien E39  Betna – Orkanger en fager sommerdag. Mye fin natur, selv om det er grisgrendte strøk, hvor merkverdig nok genbanksenteret for villaksen er havnet på en veikant. (Interessant arkitektur.) Har du ikke med mat – så oppdaget jeg igår «Ellingsgården» midt oppe på Hemnkjølen. Men melk hadde de ikke – til mine medbragte kakskiver. Damen bak disken forstod heller ikke ordet «mjøk» som vi sier i Surnadal.

Ikke lenge etterpå kunne jeg velge mellom de gamle nedstigningene til Fannrem, eller fortsette på nye E39 til Orkanger der fartsgrensen nå er hevet til 90 km – og der det bar virkelig utforbakke. Her må det være en stor utfordring for varetransporten, især på vinterføre, selv om de har lagt inn krabbefelt i oppoverbakken. E39 endte rett bak fjøset hos slekta på Gjølme – til min store overraskelse. Det var her den store traverlegenden – hingsten Gelmin, så dagens lys og ble stamfar til et utall flotte norske kaldblodstravere. Kanskje Gelmin burde  fått et monument her i den rundkjøringen som sikkert blir anlagt på dette sted. Gelmin hentet min mor og hennes søstre på Storås flere ganger, den tiden det tok 2 dager å kjøre opp Surnadal – Rindal til tantefolket på Gjølme, med overnatting på Storås. Tidene og veiene endres fort, så det å flytte E39 og slå sammen 2 bruer til én, burde være «a piece of cake»!

Chop-Chop! Kom i gang!

Glærum, 5.juni 2018.

Dordi Skuggevik

Hverken i NRK eller i BBC husker journalistene tilbake til januar, da han som ble statsminister i Spania idag – ledet løsrivningsopprøret i Catalonia etter at Puigdemont stakk av til Belgia. En kan miste tiltroen til journaliststanden av mindre!

Rajoy gikk av som statsminister fordi andre enn ham i partiet hadde drevet på med korrupsjon, og en blankøyet Pedro Sanchez raket av seg fullskjegget i full fart og ble tatt i ed av Kong Felipe – der spesielt Sanchez så ovandottig og hakesleppaktig ut. Kong Felipe hadde tydelig vondt for å la være å le.

Sosialisten Sanchez har bare 25 % av Nasjonalforsamlingen bak seg, og møter nå seg selv i døra som tidligere opprører og løsriver i Catalonia, for nå skal han som statsminister forsvare Grunnloven som nekter fraksjonering av Spania. Sanchez må dermed gå over til Høyesterett og stå ved deres side, dem han hittil har stått opp imot. Opprørslederen Sanchez må gå mot sine egne i Catalonia. Ikke rart at han så ovandottig, overrasket, blankøyet og fortumla ut.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det vil ta før norske media og BBC vil oppdage denne helt overraskende Opera Buffa-situasjonen i Spania. I januar oppdaget de ikke hva som foregikk – i det heletatt, før jeg maila dem om det, for i januar bodde jeg i Las Palmas med bare én TV-kanal: Spanske «Alltid nyheter». På januar-bloggen står det ganske mye om det som foregikk da.

Pedro Sanchez vil nok i denne natt ønske at han satt i fengsel som oppvigler, som flere av de andre i Catalonia, istedet for å bli satt på bås i Madrid med statsminister-klaven om halsen,  noe som er langt mer effektivt enn fengsel. Han har nok opplevd sitt livs største og mest uventede tverrkast. Kong Felipe, hans exjournalist-kone, dronning Letitia, og exstatsminister Rajoy ler sannsynligvis i hele natt! For dette er nesten for utrolig til å være sant: Sanchez er fanget og buret inne av Grunnloven på det mest originale vis!

Glærum, 2.juni – 2018

Dordi Skuggevik

Med uforrettet sak, og domstolens nye dato for min rettssak satt til 18.juli, dro jeg hjem igjen fra Gran Canaria 26.mai – med mellomlanding i Barcelona. Det blir bare min advokat som møter da, skrev jeg i brev til domstolen før jeg dro hjem. Det får være grenser for hvordan man herser med gamle damer med sirkulasjonsbesvær og lite transportable gamle kropper, tenkte jeg å skrive – men det får de da skjønne selv!

Flyturen via Barcelona skulle bli interessant. Kjos fikk jo veldig på pukkelen i Norge da han satte opp flybaser i noen utland, der han ansatte piloter og cabinpersonale fra landet der basen ble lagt. Det var ikke måte på hudfletting i media, og de norske klakkørene heiet på media som vanlig, uten å tenke på å sette seg inn i saken – som vanlig.

På flyet til Barcelona var det stort sett spanjoler, så dette Norwegian-flyet er faktisk et innenriksk spansk fly. Førstespråk på høytalerne var spansk, og besetningen var spansk, men de kunne engelsk. Maten var også spansk – og førsteklasses! Cabinpersonalet var dessuten svært profesjonelle. Men det er spanjolene – profesjonelle. De kan alltid faget sitt!

På det neste flyet opp til Trondheim var det også bemerkelsesverdig mange spanjoler. Rett over midtgangen for meg satt en erværdig catalansk herre på ca. 80 som hyppig henvendte seg til sin kone på setet foran – på catalansk. Det var tydelig at dette var folk fra øvre samfunnslag som hadde råd til å reise. Hun hadde en imponerende samling ringer på hendene. Ved innflygningen til Værnes spurte jeg ham om han snakket fransk. Det gjorde han ikke, sa han. Jeg spurte på mitt mangelfulle spansk hva de skulle i Trondheim. Det viste seg at det var et helt reiseselskap av spanjoler som skulle til Trondheim for å gå ombord i et cruiseskip for å cruise i de norske fjorder nå i magiske siste del av mai. Jeg sa at de bare kunne glede seg. – Det kommer til å bli en tur i det reneste Paradis, sa jeg. På Værnes stod det spanske senoritas med refleksvester og viste dem veien til oppsamlingsbussen.

Det interessante med denne historien er ikke bare hvordan Kjos har satt opp fly til uvanlige og interessante destinasjoner ute i verden for oss nordmenn, men han går inn i kommunikasjonsmessige mønstre i land, og mellom land – ute i verden, uavhengig av Norge. Og – ikke minst: Han skaper arbeidsplasser i Thailand, i Spania og i andre land, og driver slik sitt eget utviklingsarbeid i andre land og er dermed med på å heve levestandarden i disse landene. Dessuten bringer han folk fra disse landene til Norge, slik som på flyet jeg reiste med – som turister. Har vi lest om det i disse halsende og bjeffende norske media? Nei.

Dessuten flyr Kjos sine folk nye fly, så jeg kjenner jeg meg alltid trygg med dem, selv når en canarisk pilot prøver å lande direkteflyet fra Las Palmas på Værnes en stormnatt, men må gå ned igjen til Gardermoen med oss.

Glærum, 2.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

NRK’s nyheter idag er svært opptatt av en stor rød skulptur som Ringnes har satt opp i Ekebergåsen. Den heter «Santa» og er selvfølgelig den amerikanske julenissen, oppkalt etter St.Nicholas fra Myra i Tyrkia – og som senere ble St.Nils = Nisse.

Figuren holder noe i hånden, noe som NRK ikke kan bestemme seg for hva er. Er det et juletre? Eller er det et «sex-leketøy» – d.v.s. det vi for noen år siden kalte en «dildo» – eller «løs-kuk», som det heter på folkemålet her oppe i Midt-Norge? Da denne gjenstanden kom på markedet, ble det gjort et stort nummer i norske media av at det nå lå et høyt antall av dildoer under norske juletrær. Det ble faktisk «årets julegave». Siden har vi ikke hørt så mye om dildoen, etter at denne dildo-bølgen la seg.

Dette kunne jeg ha skrevet langt og eksistensielt om her – om mannen som ble redusert til et kunstig kjønnsorgan som ensomme kvinner kunne tilfredsstille seg med i enerom, der seksualitet som skal bringe mennesket inn i den fullkomne communion med et annet menneske, blir redusert til en ensom handling med en død substitutt i et enerom. Fallosen som i alle kulturer er blitt hedret som symbolet på nytt liv, ble altså redusert til en død ting – en handelsvare.

Noe mer motsetningsfylt i forhold til Kristendommens indre essens og menneskesyn er det vanskelig å tenke seg. Når derfor «Santa» står oppe i Ekebergåsen og holder den døde løsfallos-julegaven i hånden, så må «Santa» i Ekebergåsen oppfattes som et svært ladet kunstverk som sier alt om oss og om vår dødskultur i dag. Jeg tipper at «Santa» ble laget da Dildobølgen gikk over verden for noen år siden, og at kunstverket ikke er av ny dato. Men kunstverket vil alltid være en advarsel mot tingliggjøringen av mennesket, og av vulgariseringen av mennesket. Den vil også påminne oss om hvorfor vi feirer jul, og hva julen konfronterer oss med – hvert år: Faren ved å tingliggjøre mennesket. Dessverre viser det seg at medarbeiderne i NRK’s nyhetsavdeling mangler referanser til å forstå dette i kunstverket «Santa». Kunst skal alltid fortelle oss noe om oss selv og vår eksistens. Kanskje forstår likevel folkene i NRK hva kunstverket belyser, men de vil ikke ta det innover seg. Det blir for sterkt og for utfordrende for dem. Vi er nemlig kommet langt bort fra Julens budskap. I alle fall har NRK det i sin selvpålagte Kristofobi som de stadig promenerer.

Glærum, 1.juni – 2018.

Dordi Skuggevik