I all viraken rundt polarskipet «Maud» sin spektakulære seilas hjem til Norge på en flåte, snakkes det hele tiden om Roald Amundsen. Men, det var lederen for det vitenskapelige arbeidet ombord, prof. Sverdrup, som gav «Maud»-ekspedisjonen mening og innhold.
Prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogndal var oceanograf og meteorolog. Han bragte hjem forskningsresultater i så stort omfang at man måtte grunnlegge Norsk polarinstitutt, slik at han hadde et sted å bearbeide sitt innsamlede materiale. Han ble professor ved Geofysisk institutt i Bergen, så det er ingen tilfeldighet at det er i Bergen «Maud» først legger til land når hun nå kommer hjem. Prof. Sverdrup ble derfra «lånt ut» til Scripps Institute i San Diego i California, hvor han i en årrekke var direktør og forskningsleder.
Ganske nylig ble hans 97 år gamle adoptivdatter i Telemark invitert til Paris for å motta en hedersbevisning for sin far post mortem, men selv om hun fortsatt kjørte bil, gav hun avslag på Paris-invitasjonen, dessverre. Hun er forøvrig alltid æresgjest når noe stort foregår på «Geofysen» i Bergen, noe som viser betydningen hennes adoptivfar hadde. Anna Margrethe Hamre, heter hun i dag – «Gammeljordmora» i Rauland, Telemark. «Bitte Sverdrup» ble hun omtalt som når hun ble satt igjen hos slekta på Gyl på Nordmøre mens foreldrene gikk fottur i Trollheimen om somrene.
På ferden til «Maud» gjennom Nordost-Passasjen var Roald Amundsen med, men da «Maud» ble rustet ut for å drive over Polhavet, var ikke Roald Amundsen ombord. Han ble igjen for å arbeide med planene om å nå Nordpolen med fly. Etter 3 år i fint driv over Polhavet med tak bygd over skipet, med dampbad på dekk, og med besøk av folk som kom over isen fra Sibir på besøk, gikk alt etter planen med «Maud» – men så gikk Amundsen konkurs der borte i Amerika. «Maud» mottok et telegram om at de måtte gå ut av isen og komme tilbake til Nome, der «Maud» gikk med i konkursen til Amundsen, og ble solgt.
Sist jeg besøkte min tremenning i Telemark, datter av min fars kusine som ble gift med prof. Sverdrup, og som ble adoptert av prof. Sverdrup, rakk jeg å lese de 40 første sidene av hans bok «Tre aar i isen med Maud». Denne boka bør gis ut igjen nå når «Maud» kommer hjem. Boka er svært spennende å lese. Teksten er svært tett og fullpakket av informasjon, men er lett og interessant å lese selv om man ikke har innsikt i selve faginnholdet. Boka inneholder også beretningen om sledeturen som Wisting og Sverdrup foretok rundt Tsjuktsjerhalvøya i Øst-Sibir, der Sverdrup også tok seg tid til å skrive en ordbok og grammatikk over Tsjuktsjernes språk! – En allsidig mann!
Jeg håper at både sjøfolkene ombord på «Maud» og vitenskapsfolkene ikke blir glemt i all viraken rundt «Maud» og Amundsen. Uten Amundsen ville ikke vitenskapsfolkene kommet seg ut i Polhavet, men uten vitenskapsmennene som ble ledet av prof. Sverdrup, ville ikke «Maud»-ekspedisjonen hatt noen berettigelse eller hensikt. Og – man må ikke glemme det store omfanget av de vitenskapelige resultatene som ble bragt hjem til norsk og internasjonal akademia. Målet nå må bli at gi ut igjen boken, slik at vi alle kan sitte i sofaen og delta på denne store vitenskapelige ekspedisjonen! – Visste du at måleenheten for vanngjennomstrømningen i havstrømmer er «én Sverdrup»?
Glærum, 7.aug.-2018.
Dordi Skuggevik
