For nesten 20 år siden hadde Adresseavisen et 2-siders oppslag om hvor vakker Hamburg er om våren, og jeg bestemte meg for en gang å reise til Hamburg på denne årstiden. Det ble det ikke noe av før jeg reiste dit nå – 20-august 2018. Altså – på sensommeren. Det var varmt, og skuronn-månen gikk opp om kvelden og kikket på oss gjennom løvverket i store eiker og lindetrær.
«Oss» var 4 klassevenninner fra Bergen off. lærerskole som besøkte den 5. som slo seg ned i Adendorf ved Lüneburg etter årsstudiet sitt i tysk ved Goetheinstituttet i Lüneburg. Vi feiret 50-årsjubileum i Hansabyen Bergen i fjor, og 51-årsjubileum i Hansabyene Lüneburg og Hamburg i år, og både frokost og kveldsmat ble inntatt under de store trærne i Adendorf mens «Luna mit silbernem Schein – gucket zum Fenster hinein» d.v.s. inn mellom trærne i vårt tilfelle.
Første dagen besøkte vi Lüneburg med et tospann hester – flotte, svarte Frisere som kjørte oss gjennom byen. Lüneburg er det gamle vakre Europa som heldigvis ikke ble skadet av bomber under krigen. Rådhuset inneholder rom som er rene smykker – med treskjæring og dekorerte vegger – en malt dekor som vi finner igjen i norske stavkirker og i Erkebispegårdens saler i Trondhjem.
Andre dagen gikk med 2-spann hester over Lüneburger Heide. Tørken i sommer gjorde at heden ikke blomstret som vanlig i sin rosa røsslyngprakt, men det var likevel en stor opplevelse. Gårder, vertshus og trakteringssteder lå innunder store trekroner og kikket skjelmsk frem og tilbød sine herligheter – overdådige kaker, kaffe etc. – før det bar ut på heden hvor verdens største einerbusker vokser bortover lyngrabbene.
Vi hadde øvd på å synge «Auf der Lüneburger Heide» kvelden før, og vi kunne også «Heidenrøslein» utenat pluss et par til. De 10-12 andre på vogna ble ganske paff da denne gruppen aldrende damer som satt bakerst og skravlet på et ubegripelig språk, begynte å synge disse tyske gamle sangene som varmer enhver tyskers hjerte. Stemningen forandret seg betraktelig til det livligere. Da vi gikk på skolen, var tysk en del av allmennutdannelsen. Det bør det bli igjen, for tysk er Europas største språk med en sprek ny litteratur som best leses på originalspråket. Tysk er nøkkelen til store opplevelser. I skolen bør de også ta frem igjen klassesangen. Det skaper kontakt og glede, som vi kunne erfare vel 50 år etter skoletiden – denne dagen.
Etter felles tur til Hamburg den tredje dagen, dro de andre hjem til Norge, mens jeg tok inn på «Ansgarhaus» – det store gjestehuset til erkebispedømmet Hamburg sitt administrasjonssentrum ved Mariendom – den katolske domkirken i Hamburg, som i år feiret sitt 120-årsjubileum. Neste dag tok jeg avgårde med toget på dagstur til Hansabyen Bremen, som var de nordiske lands erkesete frem til 1104 da Lund tok over – og vi så i 1152 fikk vårt eget erkesete for Norge og Vesterhavsøyene i Nidaros.
Det var et snart 40-årig ønske om å se vårt gamle erkesete i Bremen som gikk i oppfyllelse, og av og til har man flaks: jeg gikk meg bent på en andakt som ble innledet og avsluttet av det praktfulle orgelet. Og praktfull – det er virkelig den gamle Bremerdomen! Det mest fascinerende er fargebruken i det rikt bemalte interiøret. Fargene gikk i flere nyanser av oker, carry, sennep og karmosinrødt. Noe lignende har jeg bare sett i Loiredalen i Frankrike – i noen av franskekongenes sommerslott der.
Inne i domkirkemuseet var det en liten men interessant spesialutstilling om kontakten mellom Bremen og Skandinavia fra tiden før kristningen av de nordiske land og videre oppover århundrene. En brosjyre bekjentgjorde en foredragsserie som jeg skal komme tilbake til på bloggen. Jeg oppdaget gjennom venninne Eldfrid i Adendorf at Vendland ligger ikke så langt derfra, og fra Vendland kom jo Olav Tryggvasons dronning Tyra. «Han kom ifrå Vendland og siglde heim» – står det i diktet om slaget ved Svolder. Olav hadde vært i Vendland og hentet dronning Tyras medgift. Eldfrid forteller at vendene var et slavisk folk, og de talte slavisk. Det var nok ikke noe problem for Olav Tryggvason, siden han var blitt oppdratt ved Vladimir den stores hoff i Novgorod – Vladimir, som kristnet Russland i 988. Vladimir var som en fosterfar for Olav, men da Vladimirs kone, storhertuginnen, ble litt for interessert i den vakre yngling Olav, fant Olav det best å dra vestover. Det var kanskje ikke så overraskende at Olav Tryggvason var innom Vendland, siden misjonærer herfra allerede hadde virket i Norden en tid.
Det var masse folk på domkirkeplassen. Alle fortauskaféer tøt av folk i godt humør og i alle aldre, og et lite blåseensemble forlystet oss med sine instrumenter. Men så brøt helvete løs: en voldsom homoparade braste inn over plassen, og den tok jo aldri slutt – og det kom kjøretøy på kjøretøy som spredte hver sin voldsomme bang-bang-musikk så det smalt i hodet. Mine homoseksuelle kompiser oppover livet har alle vært kultiverte mennesker med sans for det estetiske, så jeg har problemer med å forstå at disse vulgære, primitive og støyende homoparadene skal kunne representere de homoseksuelle. Jeg reddet meg inn i den indre hagen i domkirkeanlegget, og så kom det et dundrende regn som gjorde at de skrallende høytalerne forsvant i regnspruten.
På tross av regnet, fikk jeg med meg Bøttcherstrasse – Bøkkergaten, som jeg fikk tips om å besøke, av Ulla fra Berlin som har hytte ute på neste neset her. Den går rett ned fra domkirkeplassen – og viser en siste rest av middelalderbebyggelsen – og kan være verdt hele turen, ved siden av Bremerdomen.
Katolikken måtte også finne den katolske kirken før togturen tilbake til Hamburg. Den er 800 år gammel, bemannes av fransiskanerne og heter kort og godt Sankt Johann – etter apostelen Johannes, som jeg for tiden er svært opptatt av. Skriften stod på veggen: Men kjærligheten forsvinner aldri.
Kjærlig var ikke den magre, strenge, eldre, kvinnelige konduktøren: Jeg hadde tatt et tidligere tog enn det som stod på billetten, og jeg måtte kjøpe ny billett av henne i toget: 400 kr. takk! Vitsen for meg var å komme tidsnok til kveldens orgelkonsert, for alle tre kveldene i Hamburg var det orgelkonsert i en eller annen kirke: Orgelsommer Hamburg!
La meg si det med én gang: Hamburg er den hyggeligste byen jeg noen gang har besøkt. Folk er så blide, åpne, gemyttlige, vennlige – smilene sitter løst, og de spør om de kan hjelpe deg med det ene eller det andre før du selv har oppdaget at du kanskje har bruk for litt assistanse. Det kryr av fortauskaféer, små og store serveringslokaler, hyperkoselige kaféer i gårdsrom med trær og blomster. Nest etter Stockholm er Hamburg den grønneste byen i Europa, fikk vi å vite.
Det bør ikke være overraskende at Hamburg har denne åpne, muntre og vennlige atmosfæren, for byen har i hundrevis av år, siden før Hansatiden, vært et av verdens store veikryss med stadig gjennomstrømning av fremmede på reise i handelsoppdrag mellom mange land. Med en havnesightseeing på halvannen time i en barkasse, hvor en kommer helt ned til vannspeilet i havnen, kunne vi se at havnen i Hamburg er en av de store knutepunkter for verdenshandelen fremdeles. Vi passerte helt inntil disse store fartøyene som krysser de store hav mellom kontinentene – og vi glemmer sent hvordan det var å ligge inntil siden på et av disse gigantiske skipene hvor 5 kjempekraner arbeidet samtidig, og i hurtig tempo, med å laste containere på skipet. Vi glemmer heller ikke hvordan det var å passere rett under nesen på dem – d.v.s. under bauen. Det er vanskelig å forestille seg at det går an å bygge så store skip. Det inngir respekt å tenke på mannskapet på disse store skipene som fører gigantene over store hav i utfordrende vær til alle årstider. Hatten av!
Vi passerte også Die Elbharmonie med barkassen – det svære nye konserthuset som står ytterst ute i Elben av de store bygningene i det nye businessdistriktet de rett og slett har bygget ut i elveleiet til Elben. Der spilte jo Ansnes og Harmonien fra Bergen mens vi var der – men var det billetter å få da? Nei – de var utsolgt et år i forveien!
Gjestfriheten i Hamburg har selvfølgelig utviklet seg parallelt med den kosmopolitiske gjennomstrømningen av fremmede på besøk i dette store interkontinentale knutepunktet for verdenshandel og transport. Hamburg er forøvrig den byen i Tyskland som har flest millionærer, sa en guide. Den siste taxi-sjåføren min fortalte også at for bare kort tid siden, ble flere tunge finansinstitusjoner flyttet fra London til Frankfurt. Det har ikke norske media fortalt oss… Se det fikk England fordi man var dum,. og ikke beregnet sitt publikum! England drømmer om sine fornstora dar, og har ikke forstått at de i dag er et helt vanlig land i kjølvannet av sin storhetstid. Der kan de nå ligge og skvalpe da, mens EU seiler videre mot nye horisonter. Tragisk – for England, som ikke har forstått at Europa nå lever i et utvidet «Hansa-forbund». Det var jo samarbeidet i Hansaen som skapte velstanden i disse byene i Østersjø- og Nordsjøbassenget, og som nødvendigvis har vært inspirasjonen bak utformingen av EU. England må bare prøve å snyte seg, men nesen er av – og det har de seg selv å takke for. Men, England kan komme feigt igjen, for England har en lang tradisjon for å følge etter de andre og rappe det som de andre har funnet. Det er nemlig i England at Vikingtiden fikk sin fortsettelse – har jeg omsider forstått. Så: Pass på! Pass på! – for når England får summet seg etter sin kuvending, så kan de legge opp til et røvertokt igjen.
Tiden i Hamburg ble selvfølgelig for kort. Her ligger Hagenbeck – den eventyrlige zoologiske hagen. Her ligger Blumen und Planten. Her ligger det store kunstmuseet Die Kunsthalle. Her ligger Hamburger Opera, det store konserthuset Die Elbharmonie – og teatrene. Her kan en vandre langs Alsteren – innsjøen midt i byen med alle de fine hagene og villaene, en kan ta en runde og se alle de flotte kirkene med helt forskjellige interiører. Her ligger Landungsbrücke nede ved Elben og havnen – midt imellom rekken med sjømannskirker på den ene siden, og med Reperbahn og St. Pauli på den andre siden. Stedet burde være førsteprioritet, sa min bror sjømannen.
Her i det store steinhuset ved Landungsbrücke fant man omsider frem til urkjøkkenet i Nieder-Sachsen og fikk sin LABSKAUS! – og hvor de også brygger sitt eget øl i lokalet. Labskaus er altså både et platt-tysk og et norsk ord, men retten her minnet ikke mye om den norske lapskausen med P. Denne retten her var en stor rosa ruve på tallerkenen med et blankøyet speilegg på toppen, akkompagnert av to utvannede saltsildfileter, to rå reddiker og en sylteagurk. – Hvordan skal jeg klare å spise dette vederstyggelige uten flatbrød og dram? spurte jeg meg selv. Jeg spurte serveringsdamen hva dette rosa var for noe. Det så ut som oppvispet rosa, rå kjøttfarse. – Jo, sa hun, det er storfekjøttfarse, løk og potetstappe – smmenblandet, og farget med rødbetesaft. Jeg satte gaffelen i, lukket øynene og lot det stå til. Det var i alle fall varmt – og smakte ikke så verst. Jeg klarte å spise det hele, også saltsildfiletene – for i denne byen spiser man ikke pølse i brød, man spiser saltsildfileter i brød…. Kommer jeg til å bestille LABSKAUS igjen? Neppe. Men ølet var kanskje det beste jeg noen gang har drukket.
Når taxien kjører ut av byen mot flyplassen, kjører vi plutselig gjennom en helt fantastisk, stor eventyrskog med gigantiske, ærverdige gamle trær. Dette er toppen av det jeg hadde opplevd av trær og skog i en landsdel hvor folk ser ut til å elske trær. Eldfrids hus og de andre husene i landsbyen ligger inne i en skog av store, vidunderlige trær. Hagene til folk er beplantet med trær av diverse slag slik at hagen ser ut som en miniskog. Kirkegården er rikt beplantet med alt fra rogn til furu, og Eldfrid fortalte at her var det mulig å betale for å få plantet et tre på kirkegården, noe som gir rett til å få satt ned sin urne under treet, når en engang forlater denne verden. – Hva er dette for en skog? spør jeg min persiske taxi-sjåfør, som har vært lærer i grunnskolen og profesjonell konkurranseløper i Persia (!) før han forlot sitt fedrene land for 20 år siden. – Dette er byparken i Hamburg, sier han. (!)
I boken som ble utgitt ved 120-årsjubileet for Mariendom, og som det bare var å forsyne seg av – med en skriftlig anmodning om å gi en gave i kirkebøssen for de trengende, står det et bilde av Mariendom i en grushaug. Kirken stod imot bombingen natten til 28.juli 1943. I boken står det at det var 700 bombefly som tok av fra England. (Hvordan kunne de unngå å kollidere i luften?) 34.000 bybeboere ble drept. 125.000 ble skadet. 900.000 ble hjemløse. De fleste offentlige bygningene og mange kirker ble knust. Mariendom hadde bestilt en kopi av mosaikken i apsis i kirken Santa Maria Maggiore i Roma, for sitt apsis. Kopien ble laget av en spesialist i Sveits, og alt var kommet til Hamburg, men var enda ikke montert – men lå i kasser på et sikkert sted. Idag kan vi se dette fantastiske arbeidet belagt med mye gull i Mariendom, et symbol på hvordan folk i denne byen reiste den av asken. Og så gikk livet videre.
Sankt Johannes Paul har fått sin statue ved Mariendom fordi han gjenopprettet erkesetet Hamburg. Her står det mange lykter og lyser og mange rosebuketter viser hvem han var. På plaketten står det: Han beredte veien for det nye Europa. Han befordret forsoningen mellom Tyskland og Polen.
Sluttreplikken til min bror sjømannen:
Jeg forstår ikke hvorfor folk flyr over Nordsjøbassenget og ned til denne Middelhavskloakken!
(Så sant så sant!)
Reisetips:
Bo i Hamburg og ta dagsturer med toget til Lüneburg (30 min.) og til Bremen (50 min.) Hvis det er ledig plass på Ansgarhaus, så koster det 600 kr.pr.natt og en liten klatt for frokost, som serveres alle dager unntatt søndag når kjøkkenpersonalet har fri, men da finnes det et vidunderlig bakeri rundt hjørnet på vei mot Hovedbanegården – hvor de serverer frokost fra kl.06 – også på søndager.
Siste morgen på frokosten i Ansgarhaus, spiste jeg alene sammen med to storvokste prester fra et eksotisk land. De hadde mildt sagt et overhendig antrekk. Det viste seg at de kom fra Etiopia. I kirkelige losjier treffer man kort sagt – interessante folk.
Ansgarhaus ligger ca. 7-800 meter fra Jernbanestasjonen i sentrum av byen, i retning nord.
Glærum 30.aug. – 2018.
Dordi Skuggevik
