Lørdag kveld i Hamburg kommer jeg hjem fra orgelkonserten som denne kvelden bare var noen skritt fra losjiet – i Mariendom. Det ligger en person inntullet i en sovepose på trappen. Den automatiske døråpneren gir personen et skubb når den går opp. Neste morgen går jeg ut kl.7 for å spise frokost på bakeriet jeg fant rundt hjørnet. Personen ligger fortsatt på trappen, men på den andre enden av trappen, hvor han ikke kommer i konflikt med døren.
Frokosten er rikelig, og med tanke på at restene havner i søppelet, lager jeg en sandwich av det siste rundstykket, salamien og osten. Jeg kjøper også et av de enorme sjokoladewienerbrødene. – Nødproviant på rommet, tenker jeg.
Når jeg kommer bort til trappen, sier jeg til bylten i hjørnet: – Frokost til deg her! Han, for det er en ung mann, trekker soveposen ned fra ansiktet, og et bredt smil brer seg under den unge, glisne mustasjen.
Lenger ut på dagen, når jeg kommer hjem fra musikkgudstjenesten i Sankt Jacobi som er pilgrimskirken her i Hamburg – på veien til Santiago de Compostella, da er den unge mann forsvunnet, men der han lå, ser jeg en liten kobbermynt. Jeg tar den opp, og ser at den har relieffet av Santiago-katedralen preget i metallet. Så – det var ingen uteligger, det var en pilgrim som overnattet på trappen, en pilgrim som nå igjen finner sin vei etter de blå pilene som er malt bortover fortauet, og som holder pilgrimen på den rette vei til og fra Sankt Jakob = Sant Jago = Santiago sin grav i Compostella = Campus stelle = Stjernestedet. Måtte hans vei opplyses av stjernene i Melkeveien, slik de opplyste veien for Sankt Jakob og hans to disipler på vei til den ytterste diaspora i Nordvestre Spania i det 1.århundre!
Glærum, 31.august – 2018.
Dordi Skuggevik
