Det er søndagen denne uken i det gamle Hansa-land, og denne søndagen i den gamle Hansa-stad Hamburg skal brukes for å få hørt det berømte Schnitgerorgelet i Sankt Jacobi Hauptkirche, og å få med seg kveldsmessen i Mariendom, hvor man kirkelig sett hører hjemme på en søndag – som katolikk.
Jeg skrår over Domkirkeplassen foran Mariendom på vei for å finne meg en taxi. De magnifike kirkeklokkene i Mariendom runger over plassen. I begge kirker begynner dagens høymesse kl.10.
Foran vestveggen – på en murkant, sitter en bekjenner av Islam og chanter fra sin bok – en face katedralen. Han er høy, tynn og blek i huden, med et litt langt bølgende og pomadisert hår. Ansiktet er langsmalt med en høy panne. Det er ikke så lett å se hvor i den islamske verden han kommer fra. Jeg går ut fra at han forsverger Kristendommen og ber om dens fall. Slik har jo Islam tatt det ene gamle kristne land etter det andre. Nå står Europa for tur.
Taxisjåføren er også muslim. – Hvilket land er du fra? – Jeg er født i Tyskland. – Og dine foreldre? – De kom fra Tyrkia. Som de andre muslimske taxisjåførene jeg har hatt i Hamburg, vil heller ikke denne innrømme at han vet hvor kirken ligger. – Det er så mange kirker i Hamburg, sier han. – Det er det ikke, sier jeg. – Hvis du teller kirketårnene, er det ikke så mange. Som taxisjåfør i byen bør du lære deg navnene på dem, for det er ikke vanlig å vite gateadressen til en kirke. Dessuten fungerer kirketårnene i en by som fyrtårn. Du kan navigere etter dem. Han vet veldig godt hvor Jacobi-kirken er. Selv når vi ikke kan se tårnet for andre høye hus, kjører han rett til inngangen.
Av og til har man kjempeflaks: Ikke bare skal Schnitgerorgelet lyde rikelig denne søndagen – men koret, St. Jacobi Kantorei har 60-årsjubileum! Det skulle bli en svir! Et par av sangene fra galleriet har jeg sunget som sopran i Nidaros domkor, og det er en stor stund å høre dem her, sunget av dette koret i dette rommet. Menighetssangen er også helt fantastisk med disse omtrent 80 sangerne som klokkere på galleriet. Når de kommer ned fra galleriet og frem til koret for å synge sitt siste innslag derfra etter å ha blitt gratulert, bare vrimler de opp på plass i helt vanlige klær. Ingen kapper, ingen ordnet innmarsj slik som kor hjemme i Norge pleier å legge vekt på. Kanskje er man i Tyskland redd for formasjoner som marsjerer – etter alt de har fått på pukkelen etter alle krigene. Etter «Würdigung» – beærelse med tale og takk, avslutter de med Mendelsohn: Jauchzet dem Herrn alle Welt. (Salme 100).
Jeg har aldri i mitt liv opplevd sluttakkorder som klinger slik – ved avslutningen av hvert vers – som fra dette koret. Det merkelige er hvordan korklangen har plukket opp og gjort til sin – klangen i orgelet. Dette orgelet ble sluttført da J.S.Bach var 8 år gammel. Han søkte stilling her som organist i 35-årsalderen, men fikk ikke stillingen.(!) På slutten av 1600-tallet, i den tidlige barokken, da dette orgelet ble sluttført i 1693, klang altså orgelet med denne runde, varme, myke klangen som ligger fjernt fra klangen av de nybarokke orglene som har invadert norske kirker de siste 20-30 årene med sin gnissende i-klang.
J.S.Bach ble døpt i St-Michaelis-kirken, som ligger med utsikt over havnen slik alle St.Mikaels-kirker gjør, for St.Mikael skal sammen med St.Nikolas passe på de sjøfarende, og dem har det vært – og er, mange av i Hamburg. Slik lå St.Mikael-kriken i Middelalderen på Nordnes i Bergen og skuet over havnen. Slik ligger i dag St.Mikael-kirken i Sihanoukville i Cambodia oppe i lia og skuer over havnen – den ene av de to kirkene som Røde Khmer ikke destruerte i sine herjinger. I Sankt Michaelis i Hamburg var far til J.S.Bach organist, og sønnen Johann Sebastian ble, som sagt, døpt her. Kirken har 3 orgel og flere korgalleri oppe under taket! Her ble Helmut Schmidt, en av de store fra Hamburg, stedt til hvile i en standsmessig, enkel, elegant og høytidelig seremoni som jeg kunne se på TV på Gran Canaria.
Høyre langvegg i kirkeskipet i St.Jacobi, er erstattet med glass, og bak glassveggen kunne vi se bordet dekket til jubileumsfeiringen av kantoriet. Dette koret teller rundt 70-80 sangere, og er mye større enn det vi forbinder med et «kantori». Jeg skulle ønske at de blir invitert til Norge. Olavsfestdagene, Festspillene i Bergen eller Oslo kirkemusikkfestival. Gjerne en hel Norgesturné!
Selve høymessen interesserte meg også – for å se hvordan protestantene i Tyskland legger opp en søndags høymesse, selv om dette ble en musikkgudstjeneste.
Vi så straks den politiske korrekthet i koret: På stolrekken ved venstre vegg satt det to kvinnelige prester i relativt ung alder og en eldre litt værbitt mannlig prest samt en transperson som tjente som tekstleser. Hun/han var på en prikk lik transpersonen som fremførte Haugtussa på «Grieg minutt for minutt». Han/hun het Merkel til etternavn. Kanslerinnen Merkel er født i Hamburg, så det var kanskje et av de nyere skudd på stammen.
Alle tre prester hadde svart samarie og den gamle hvite pipekraven. Stolaene var vevd i fine, diverse farger. I stedet for å vise kirkeårets årstid, viste de kanskje prestenes rang? De svarte prestekjolene var imidlertid piffet opp med splitter i sidene, så vi kunne se leggene til de kvinnelige prestene når de tok en sving oppe i koret. Pikant!
Den yngste kvinnelige presten holdt prekenen. Hun ble ikke stående ved lesepulten, men gikk opp på prekestolen, og talte varmt om sin ferie på klosterøya Iona i vestre Skottland, og gjentok uttrykket «standing stones» på engelsk flere ganger. I menigheten kunne det ikke være mange som kunne engelsk – sett fra den årsklassen som satt i kirken. Så også tysktalende må liksom krydre talestrømmen sin med engelsk uttrykk, dessverre.
Det som hadde begynt og som hadde hatt en framdrift som en klassisk søndags høymesse, oppløste seg i et gudstjenestelig samvær etter prekenen. Det var ingen nattverd. Ganske likt det en opplever i den norske protestantiske kirken på søndagene nå for tiden, bortsett fra den svarte samarien og den gamle pipekragen som virker litt for kunstig museal. Men, det skal de tyske ha: Prestene her har ennå ikke gått så langt som i Norge – med å opptre som konferansier, morromann og litt prest attpå.
Kveldsmessen i Mariendom var som vanlig i en katolsk kirke: Første halvdel – Ordets gudstjeneste, andre halvdel – Nattverdsliturgien. Her er det nattverden som ER messen. Ikke noen konferansier-aktivitet, ikke noen morromann der foran. Den katolske messen har funnet sin form gjennom 2000 år, og det forekommer ikke noen improvisasjoner. Man vet hva man er kommet for, og man vet hva man får. Her sang man imidlertid flere salmer enn hva som er vanlig i katolske kirker i Norge. Og orgelet hadde jeg hørt kvelden før på konsert her i regi av Hamburger Orgelsommer. Det var uventet at man for få år siden hadde satt inn et av disse brutale, nybarokke orglene med i-klang i en katolsk kirke. Ytterst overraskende.
Prekenen ble en uventet stor opplevelse denne kvelden, og det er ikke så vanlig i en katolsk kirke, der liturgien er hovedsaken alltid. Presten talte over en historie i Bibelen som jeg alltid har fortalt til mine klasser hvor jeg har undervist kristendom:
Det er Jesus som en dag blir lei av all sytingen og klagingen fra sine disipler, og han sier til dem: – Er dere lei av dette, karra – så er det bare å gå deres vei! Det blir stille i flokken, og så sier Peter: Men hvor skal vi gå da?
Det er det det dreier seg om, sier presten – skal vi bli eller skal vi gå – i ekteskapet, i vennskapet, på arbeidsplassen, i kirketilhørigheten etc. Og hva kommer vi så til, hvis vi går? Og hva finner vi der? – Den beste preken jeg har hørt i mitt liv, og det i den katolske kirke, der de fleste messer et uten preken.
Neste morgen, mandag: Morgenmesse i St.Ansgar kapell i gjestehuset Ansgarhaus.
Morgenen deretter, tirsdag: Morgenmesse med munkene på Munkeby, i deres kapell etter forsinket ankomst om natten til Værnes.
Slik ble det en særdeles sakral avrunding og avslutning på besøket i Hansa-byene Lüneburg, Bremen og Hamburg. Og det tok man ikke skade av! – For hvor skal vi ellers gå? – for å sitere St.Peter.
Glærum, 2.september – 2018.
Dordi Skuggevik
