Helt siden 1987 har jeg gjentatte ganger sett hvordan Den norske lutherske kirken, den gang Statskirken, har begått regelrette overgrep mot katolikker i strømmen av innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Jeg har holdt tann for tunge. Men, nå er eksemplene blitt så mange, selv i det lille katolske miljøet hvor jeg vanker, at dette må på bordet, for når jeg kjenner til så mange tildragelser i mitt lille katolske miljø, så må tilfellene på landsbasis være svært mange. Tiden er kommet for å tale om det.
Når folk bryter opp fra sitt opphav og hjemsted, forlater de hjem, slekt, venner, tradisjoner, yrke ofte – og det eneste de har med seg er sin religiøse tilknytning – og i denne sammenheng – sin katolske kirketilhørighet.
De fleste som kommer fra katolske utland har aldri hørt om noen annen kirke enn den katolske. De blir kanskje gift i en norsk kirke ute på den norske landsbygda – og tror de er katolsk gift, selv om seremonien var litt uvant. Først lenge etterpå går det opp for dem at de lever i et for dem – ugyldig ekteskap. Det går som regel opp for dem når det kommer barn, og det skal bli barnedåp. Om ikke da – så når barnet skal ha sin første nattverd – 1.communionen, i 10-årsalderen. Når konfirmasjonen nærmer seg – da kommer den store krisen: Både som tenåring og som innvandrerbarn ønsker den unge å være som de andre, og det ønsker den norske faren også – for som regel er det far som er norsk og født inn i den norske lutherske kirken. Ingen har orientert dem som kommer fra det katolske utlandet, og far leste ikke papirene han underskrev da han giftet seg i en katolsk kirke i utlandet, og han kan bli svært forundret når han får vite at han ved den katolske vielsen underskrev på at barna i ekteskapet skal oppdras i den katolske kirkes tro og praksis. Slik er nemlig kirkeretten. Men far tenkte nok på noe helt annet når han gikk ut av kirken i det katolske utlandet.
Hvem sitter med ansvaret når den katolske bruden kommer med sin norske protestant til den protestantiske kirken i dette nye landet? Det er selvfølgelig den norske lutherske presten. Er han like lite orientert om kirkeretten som brud og brudgom? Jeg tror ikke det. Han vipper katolikken inn i den norske protestantiske kirken sin uten å si et mukk. Hvorfor ringer han ikke til sin katolske prestekollega i området og sier noe så enkelt som – Hei! Jeg har en fra din flokk her. Hva gjør vi med det? Jeg har også vært vitne til at den protestantiske presten rapper brudepar. Begge var asylsøkere fra henholdsvis ortodoks og katolsk kirketilhørighet. Deres ekteskap ble ikke kirkerettslig gyldig for noen av dem.
Så skjer det samme ved konfirmasjon og barnedåp. Hvorfor ringer han ikke til den katolske presten? Og hvorfor putter lutheraneren «kjeks» – som barna sier – i munnen på det katolske barnet hvis det kommer i den protestantiske kirken – enda han vet at det skal han ikke gjøre – fordi kirkene ikke har felles nattverdsforståelse og nattverdspraksis? Et katolsk barn skal ha et års undervisning før det mottar nattverden i sin katolske kirke. Og den første nattverden er sett på som en katolikks største dag i livet, og dagen blir feiret deretter i både kirken og i familien.
To av mine gudbarn ble rappet av protestantene til konfirmasjon i deres kirke, enda de hadde ikke meldt seg ut av den katolske kirken. Det var faktisk to katolske barn i den protestantiske konfirmantflokken den første gangen. Jeg sa ikke noe, fordi saken var kommet for langt da jeg fikk vite om det. Begge foreldrene til mine gudbarn var fra et katolsk utland – asylsøkere opprinnelig. Presset ble for stort om konformitet. Nylig skulle en katolsk gutt konfirmeres av biskop Eidsvig i St.Olav katolske domkirke i Trondheim – tror du ikke den stedlige protestantiske presten så sitt snitt til å konfirmere ham protestantisk først – fordi den fraskilte norske faren presset på overfor katolsk utenlandsk mor? Jeg ringte presten og spurte hva han drev på med – men det visste han ikke, tydeligvis. Han skyldte på kirkens andre prest. I begge tilfellene ble de unge ført inn i den norske kirkens manntall. Det er adskillig verre enn det store styret som fylkesmanninnen i Akershus satte i gang overfor Den katolske kirke i Oslo bispedømme som har problemer med å holde styr på medlemslistene sine ettersom katolikker kommer og går i veldig grad i migrasjonsstrømmen.
Toppen ble nådd her da den lokale lutherske presten gav seg til å døpe et barn der begge foreldrene var fra et katolsk utland, enda han visste at lørdagen før den søndagen, feiret den katolske presten for området messe i menighetshuset hans. Den katolske presten oppdaget familiegruppen i kjøkkenet til menighetshuset der de holdt på med å lage opp mat til dåpsmiddagen neste dag. De ble himmelfaldne over at det foregikk katolsk messe i etasjen over. De kom opp og de og dåpsbarnet ble velsignet i en fin liten liturgi – for ad hoc og på stående fot – kunne ikke hele opplegget endevendes. Neste dag gikk jeg til den norske kirken og satt på galleriet og bivånet barnedåpen, men mandagen ringte jeg presten og sa at han burde ikke føre dåpsbarnet inn i manntallet sitt, men melde dåpen inn til den lokale katolske kirken.- Du kunne snakket med din katolske prestekollega, sa jeg – og det ville vært en stor glede for oss i anneksmenigheten her inne på bygda å kunne ha en barnedåp i vår messe. Vi kunne fått lånt kirken den lørdagen. Nå er barnedåp gjensidig godkjent mellom katolikker og protestanter, men likevel er dette en stygg historie for den norske kirken.
Familien til nordmenn som kommer hjem med en katolsk brud legger også press på katolske svigerdøtre – for å få barnebarna inn i et norsk kirkelig konsensus. Jeg kjenner to katolske søstre fra Baltikum som ble gift med hver sin fetter i en høykirkelig familie her i landet – som til og med har en ganske kjent biskop i sitt familiære skjød. Begge søstrene ble presset til å døpe barna i den norske protestantiske kirken. Den baltiske mor og mormor ble begge i sin tid deportert til Sibir, og mor var bare 11 år da hun måtte stå i vinterskogen i Sibir og dra den tomanns tømmersaga med mormor i andre enden. Hun malte senere et maleri av det – som jeg har på veggen. Men, de kom seg hjem til Baltikum. De overlevde Sibir og etter hvert kunne de igjen gå til sin katolske messe. De hadde stått opp mot Kommunismen med stor K og vunnet, men døtrene – de ble presset av sin norske høykirkelige familie til å gi seg med sin katolske praksis. Norske protestanter klarte det som Kommunismen ikke hadde klart! Men troen klarer de ikke å ta fra dem, selvfølgelig, selv om de må leve med den under et utålelig press. Forstår de protestantiske svigerfamiliene hvor hensynsløse de er?
Det er ellers bedehusfolket i Norge som går hardest på katolske mennesker i innvandrerstrømmen. De kan henge på en katolsk familie i mange år før de gir opp å «frelse» dem. Men disse folkene er amatører. De er legfolk. Det er verre med prestene. De burde vite bedre. Men de vet kanskje bedre, og de overgrepene de driver med er kanskje helt bevisst, og da er dette som jeg har fortalt om virkelig stygge saker – hvor jeg ikke nøler med å bruke ordet overgrep. For det er det det er – til og med overgrep overfor mennesker i svært sårbare situasjoner. For å si det sånn: De oppfører seg direkte respektløst, hensynsløst og ukristelig! – Jeg tilgir dem ikke, for de vet hva de gjør! Det er merkelig at de lar muslimene gå i fred.
Når dette er sagt, skal vi også huske på at norsk protestantisk misjon bruker store summer på å reise til katolske utland for å bende katolikker ut av deres kristne tradisjon, deres kultur og deres identitet. Denne misjoneringen på andre kristne er svært lite sympatisk og er dessuten vanskelig å forstå – når norsk protestantisk misjon nå har flere titusen muslimer her hjemme i Norge som de kan bryne seg på.
Glærum 17. sept. – 2018.
Dordi Skuggevik
