I VG tirsdag 27.11. leverer Astrid Meland igjen en artikkel på høyt nivå, denne gangen om Krim som truer verdensfreden. Men, denne gangen har Meland et hull i utviklingslinjen i teksten: Hun nevner ikke NÅR Krim ble overtatt av Ukraina. Hun forteller at Krim ble russisk i 1783, men ikke NÅR Russland mistet Krim til Ukraina.
Såvidt jeg vet, var det Krustsjov som i løftet stemning, kanskje var det i fylla – som gav bort Krim til Ukraina for å «please» sin kone Nina som var fra Ukraina. Denne gaven må ha blitt befestet under oppdelingen av Sovjetunionen.
Det er lett å forstå at Russland vil ha igjen Krim. De fleste som kjenner til Krims historie, vil holde med Russland i at de har RETT til å få igjen Krim. Men vi opplever nå at media feilinformerer folk og politikere i mange land, slik at de står og hopper av indignasjon over at Russland tok igjen Krim som sitt rettmessige eie. Slik fyres det opp under en unødvendig krigssituasjon i Europa og verden forøvrig. Dette er en meget farlig sport. Nå MÅ media komme ut med den rette versjonen av saken – nemlig at Krim har vært russisk fra 1783, at krim ER russisk, og at Krim dermed SKAL VÆRE russisk!
For 50 år siden, i 1968, satte jeg meg til bords som au-pair hos en fransk-russisk teaterfamilie i Paris. Husfaren, Georges Vitaly (Garchoshenco), var en av de store fornyere av fransk teater etter krigen. Han mottok absolutt alle æresbevisninger Frankrike har å by på for sin innsats i fransk teater. Han var også professor i teatervitenskap ved akademiet i Brüssel, og det året jeg var der, fikk han gullmedaljen for årets beste iscenesettelse i Frankrike, og ble sendt med sitt teaterensemble på turné til USA for å vise hva fransk teater er. Jeg leverte i 2002 en hovedoppgave i fransk om et av stykkene han satte opp på sitt teater denne vinteren.
Av og til kom hans russiske mor på søndagsmiddag. Hun fødte sin sønn på Krim etter at hans far var falt på Østfronten i første verdenskrig – som tsarens soldat. Hun rømte fra sultedøden på Krim over Istanbul, og med et engelsk marinefartøy kom hun seg videre, og til Paris. Hennes mor giftet seg proforma med en polakk som skulle få fritt leide hjem til Polen, og de tok med seg hennes dattersønn på 4 år. Datteren kom så fra Paris til Polen og hentet sin mor og sin sønn til Paris. ALDRI hørte jeg noe i denne familien som tydet på at de ikke var russere, og at Krim ikke skulle være russisk. Georges Vitaly stilte opp som rådgiver på min hovedoppgave, og heller ikke da sa han noen gang noe i samtalene som tydet på at Krim ikke skulle være russisk. Vitaly var en sannhetssøker, slik alle kunstnere er, og spesielt teaterfolk er det – sannhetssøkere. Hvis ikke Krim hadde vært russisk, så ville han ha sagt det. Jeg har fremdeles kontakt med sønnen, senest for et par dager siden. At Krim ikke skulle være russisk – er ikke noe tema i våre samtaler!
Hvis media og politikere fortsetter dette hodeløse kjøret på at Krim ikke er russisk, vil denne merkelige løgnen føre til at vi kan risikere en storkrig – og den kommer ikke til å bli morsom for noen av partene. Vest-Europa burde heller søke å få Russland inkorporert i EU – for både Russland og vi i Vest-Europa har en felles fiende vi må stå sammen mot: Islam.
Las Palmas de Gran Canaria, 27.nov. – 2018
Dordi Skuggevik
