I sin artikkel i Dag & Natt, den norske avisen som kommer ut på Gran Canaria, skriver Bente Storsveen Åkervall ganske utførlig om den spanske borgerkrigen, og om at sosialisten Pedro Sanchez som nå er statsminister i Spania, vil flytte Francos døde legeme til et annet sted enn der han nå ligger, i det gigantiske gravmælet for falne i borgerkrigen – De falnes dal, vest for Madrid. Hun nevner imidlertid ikke at for få år siden ville den daværende sosialistiske statsministeren Zapatero gjøre det samme. Han fikk revet ned rytterstatuer av Franco, fikk revet ned gateskilt med Francos navn, og stod klar til å flytte Francos levninger ut av kirkeskipet i det store minnesmerket Valle de los Caidos. (Jeg besøkte dette minnestedet rett før jul i 1999.) Men – plutselig ble det stille, og Zapatero forsvant ut i historiens mørke. Det er grunn til å tro at Zapatero ble kalt inn på teppet til Kong Juan Carlos, som sikkert spurte ham om han hadde tenkt å gjenåpne borgerkrigen. Zapatero rakk å få døpt det nye universitetssykehuset i Las Palmas med navnet etter en av de store kommunistene i borgerkrigen: dr. Negrin, selv om borgerkrigen aldri kom til Canariøyene. Riktignok tok Franco ut herfra, tok med seg marrocanske soldater fra kolonien Marocco, men den spanske borgerkrigen begynte ikke her på øyene, som jeg nok tror Åkervall feilaktig skriver.
Den som vil ha en balansert og korrekt framstilling av den spanske borgerkrigen, bør lese Antony Beevors reviderte utgave av hans bok om den spanske borgerkrigen. Da Beevor, som er en engelsk historiker, fikk adgang på arkivene i DDR etter at jernteppet falt, skrev han om igjen boken sin om den spanske borgerkrigen.
Allerede på første siden risser han opp bildet av hvorfor den store borgerkrigen tok til i Spania: – Det ble for mange sauer i Spania! Spania trengte valuta, og de satset på ulleksport. Hele Spania ble lagt ut til sauebeite, det store jordbruksproletariatet ble arbeidsløse, pengelense, matlause og desperate. Dermed gikk den internasjonale kommunistbevegelsen inn og fisket i rørt vann, og tragedien i Spania begynte. Borgerkrigen ble en del av den internasjonale ideologiske kampen mellom kommunisme/materialisme og den gamle verden med sitt kristne menneskesyn. Der står faktisk Spania fremdeles under det lokket som ble lagt på motsetningene. Hvis jeg går ut av en taxi og hilser A Dios, kan jeg på svaret få vite om hvor taxisjåførens familie stod i borgerkrigen: Svarer sjåføren det samme, støttet de det kristne menneskesynet. Svares det Hasta luego, så stod de på den kommunistiske siden.
Hadde ikke Franco vunnet borgerkrigen, ville Spania idag ha vært en Sovetrepublikk, et kommunistisk diktatur, av den skikkelig knallharde sorten. Spania ville ha tapt seg selv, sin historie, sin kultur – og Europa ville ha sett annerledes ut uten det Spania som kom ut av den store krisen og som vi har idag: Et moderne, kvalitetsbevisst, demokratisk og velfungerende land med frie og selvstendige borgere som arbeider hardt og oppnår resultater på alle fronter. Franco reddet faktisk Spania, selv om det spanske folk måtte betale en forferdelig pris på begge sider av kampen.
Franco gjeninnførte kongedømmet og demokratiet etter å ha holdt de ville motstanderne i sjakk i mange år med jernhånd. Jernhånden var trolig nødvendig, dessverre. Ellers ville trolig spanjolene ha revet hverandre enda mer i filler over enda lengre tid. De var så bløgga i 1939, at de klarte ikke å delta på noen måte i 2.verdenskrig. De hadde nok med å slikke sine sår, mens Franco holdt dem i kragen og på plass. En kan stille spørsmålet om det var nødvendig å holde dem på plass så hardt over så lang tid, men så fælt som det hadde vært, var det trolig nødvendig å la tiden gå mens partene ble holdt i sjakk.
Når sosialistene nå vil begynne en ny runde med å ville fjerne Francos levninger fra hans hvilested i De falnes dal – så gjør de noe skikkelig ahistorisk og veldig dumt som kan bli svært skjebnesvangert. De kan faktisk gjenåpne borgerkrigen, for den internasjonale Kommunismen reiser på hodet igjen i flere forkledninger nå – internasjonalt, og de står klar til aksjon hvor det skal være. Så bra som det nå går med Spania innenfor EU, så er en ny borgerkrig det siste Spania og Europa trenger. Noen må gripe Pedro Sanchez i knappehullet og si det til ham. Det gjør kanskje Kongen – igjen?
Las Palmas de Gran Canaria,
1.søndag i Advent – 2018.
Dordi Skuggevik
