Måned: desember 2018

Hvorfor erstatte ck med ** i MERRY FUCKING CHRISTMAS?  Hvis man er ute etter å drite ut jula – for å holde seg i samme terminologi som dem som skal ha alternativ julekonsert på Surnadal kulturhus, hvorfor kan ikke denne gruppen være så modige at de skriver hele ordet – FUCKING – i stedet for å sette inn stjernene. Eller er det et spill på selveste Julestjerna?

I Norge har folk alltid bannet ved Den/Det onde. De har nevnt Satan ved hans rette navn når de har sett snurten av ham. Dessverre har nordmenn, i stedet for denne renslige banningen begynt å banne på engelsk – ved avføring og kjønnsorganer. Så hvorfor ikke si det på norsk også – uten stjerner: «Glad FORPULT jul»? Blir det for stygt, for grovt, for ekkelt? Ja, men det er jo det dere både sier og skriver. Hvorfor ikke finne alternativene på norsk: «Denne Faen’s jula» – «Denne Helvetes jula». Dere er jo ute etter å ødelegge jula for dem som vil feire jula slik den er ment, så hvorfor gjøre det så feigt og halvveis? Vil dere ødelegge og spytte verbalt på jula – så stå for det dere sier – gjør det åpent – ta det helt ut – og fjern stjernene!  Vær ikke så fu**ing feige! Kjøp dere den nye banneordboka – og slå til, med åpent visir, You Fu**ing Cowards!

Las Palmas, St.Nicholas-dagen, 6.desember – 2018.

Dordi Skuggevik

Tidligere lærer i bl.a. kristendom, norsk og engelsk.

 

Da jeg var her i Las Palmas i januar, skrev jeg en hel del på bloggen www.dordis.no om catalonerne som tok seg en politisk runde og kokketterte med sin avantgarde-mentalitet som de ikke kan leve foruten. Med visse mellomrom drar de ut i gatene og heier på seg selv mot det etablerte Spania som reguleres av en grunnlov, og der Grunnloven sier at Spania skal ikke fraksjoneres. Jeg sendte samtidig rapporter til norske media om hva som foregikk i Spania, men NRK og andre norske media har ikke oppdaget det store landet Spania. For dem er dette et ikke-land der utlevde gamle norske pensjonister drikker og eter og opptrer vulgært. Det var bare VG som presterte en liten notis, for VG vet at de leverer dagens avis til disse norske pensjonistene – på stedet!

Når jeg slo på nyhetskanalen igjen i Las Palmas de Gran Canaria nå i Adventen, kom fortsettelsen fra de catalonske opptøyene i januar. Puigdemont, lederen, som stakk av til Waterloo og til et stort og steindyrt hus hans fraksjon hadde kjøpt, han dukket idag opp igjen på nyhetene. Fremdeles var han i sitt Waterloo. Kapitlet i januar sluttet med at hans nestkommanderende – Pedro Sanchez, satt igjen i Catalonia og så rådvill og fortapt ut over at sjefen dro sin vei. Men, plutselig ble Sanchez statsminister for sosialistene, og hans primæroppgave ble å forsvare Grunnloven, d.v.s. – gå mot fraksjonering av Spania, gå mot det han  som opprører i Catalonia hadde stått for. Han så ganske stressa og rystet ut da vi så ham på TV hvor han som ny statsminister måtte møte Kongen, og måtte spille på  Grunnlovens premisser. Sjelden har en mann i de grader møtt seg selv i døra! Kong Felipe smilte og tok ham vennlig i hånden – med et ekstra glimt i øyet…

Første kvelden jeg så ham på TV her igjen nå, satt han mager, alvorlig og sliten i en sofa i den kongelige residens i Rabat i Marocco. Sanchez hadde begynt sin radikale gjerning som statsminister med å slippe inn store flokker av svarte båtflyktninger fra Afrika – for å vise sitt storsinn og sin radikale legning: Alle er vi like. Men den praktiske siden av saken innhentet også der statsminister Sanchez. Nå satt han hos kongen av Marocco og lovet ham EU-penger hvis han ville hjelpe til med å stoppe migrasjonsstrømmen før migrantene la ut på havet fra Afrika.

Nå i morges – 4.desember, kom det opp mange ting som Sanchez vil ha gjennomført: Nå har han sluppet ut de fengslede opprørerne fra Catalonia som ble fengslet i januar. De skal få dra hjem mens de venter på rettergangen i Konstitusjonstribunalet. Han vil flytte Francos lik, han vil skrive om historien, avskaffe kongedømmet – eller i alle fall – innskrenke Kongens makt og aksjonsradius, skrive om Grunnloven og skrive ut referendum for at FOLKET skal tale til hans fordel, tror han. Spania vil med dette oppleve mye uro, en sikker nedtur og havne i et sabla rot – slik at kommunistætlingene kan hygge seg med sine besteforeldres gamle avdankede ideologi. Tragisk. Ny borgerkrig? I alle fall vil det velfungerende, moderne, demokratiske, oppegående og kvalitetsbevisste Spania oppleve et sabla tilbakeslag som vil sette dem flere tiår tilbake – kanskje til før disse 40 årene hvor Spania har hatt fremgang i velstand og på alle andre fronter, siden Franco gjeninnførte demokratiet og kongedømmet. Kongedømmet fungerer som et bindemiddel mellom de uforsonlige partene i borgerkrigen. Kongen representerer og tilhører alle i samfunnet, ikke ett parti. Skiftende presidenter vil i Spania føre til sterk uro, som igjen vil drenere landet for kraft og initiativ. Vi kan risikere å se at samme rotet vi ser i for mange land i Sør-Amerika, også vil etablere seg i Spania. Måtte Herren bevare oss fra elendigheten! Amen!

(Se ellers forrige innlegg på bloggen om flyttingen av Francos lik.)

Las Palmas, 4.des. – 2018.

Dordi Skuggevik

I sin artikkel i Dag & Natt, den norske avisen som kommer ut på Gran Canaria, skriver Bente Storsveen Åkervall ganske utførlig om den spanske borgerkrigen, og om at sosialisten Pedro Sanchez som nå er statsminister i Spania, vil flytte Francos døde legeme til et annet sted enn der han nå ligger, i det gigantiske gravmælet for falne i borgerkrigen – De falnes dal, vest for Madrid. Hun nevner imidlertid ikke at for få år siden ville den daværende sosialistiske statsministeren Zapatero gjøre det samme. Han fikk revet ned rytterstatuer av Franco, fikk revet ned gateskilt med Francos navn, og stod klar til å flytte Francos levninger ut av kirkeskipet i det store minnesmerket Valle de los Caidos. (Jeg besøkte dette minnestedet rett før jul i 1999.) Men – plutselig ble det stille, og Zapatero forsvant ut i historiens mørke. Det er grunn til å tro at Zapatero ble kalt inn på teppet til Kong Juan Carlos, som sikkert spurte ham om han hadde tenkt å gjenåpne borgerkrigen. Zapatero rakk å få døpt det nye universitetssykehuset i Las Palmas med navnet etter en av de store kommunistene i borgerkrigen: dr. Negrin, selv om borgerkrigen aldri kom til Canariøyene. Riktignok tok Franco ut herfra, tok med seg marrocanske soldater fra kolonien Marocco, men den spanske borgerkrigen begynte ikke her på øyene, som jeg nok tror Åkervall feilaktig skriver.

Den som vil ha en balansert og korrekt framstilling av den spanske borgerkrigen, bør lese Antony Beevors reviderte utgave av hans bok om den spanske borgerkrigen. Da Beevor, som er en engelsk historiker, fikk adgang på arkivene i DDR etter at jernteppet falt, skrev han om igjen boken sin om den spanske borgerkrigen.

Allerede på første siden risser han opp bildet av hvorfor den store borgerkrigen tok til i Spania: – Det ble for mange sauer i Spania! Spania trengte valuta, og de satset på ulleksport. Hele Spania ble lagt ut til sauebeite, det store jordbruksproletariatet ble arbeidsløse, pengelense, matlause og desperate. Dermed gikk den internasjonale kommunistbevegelsen inn og fisket i rørt vann, og tragedien i Spania begynte. Borgerkrigen ble en del av den internasjonale ideologiske kampen mellom kommunisme/materialisme og den gamle verden med sitt kristne menneskesyn. Der står faktisk Spania fremdeles under det lokket som ble lagt på motsetningene. Hvis jeg går ut av en taxi og hilser A Dios, kan jeg på svaret få vite om hvor taxisjåførens familie stod i borgerkrigen: Svarer sjåføren det samme, støttet de det kristne menneskesynet. Svares det Hasta luego, så stod de på den kommunistiske siden.

Hadde ikke Franco vunnet borgerkrigen, ville Spania idag ha vært en Sovetrepublikk, et kommunistisk diktatur, av den skikkelig knallharde sorten. Spania ville ha tapt seg selv, sin historie, sin kultur – og Europa ville ha sett annerledes ut uten det Spania som kom ut av den store krisen og som vi har idag: Et moderne, kvalitetsbevisst, demokratisk og velfungerende land med frie og selvstendige borgere som arbeider hardt og oppnår resultater på alle fronter. Franco reddet faktisk Spania, selv om det spanske folk måtte betale en forferdelig pris på begge sider av kampen.

Franco gjeninnførte kongedømmet og demokratiet etter å ha holdt de ville motstanderne i sjakk i mange år med jernhånd. Jernhånden var trolig nødvendig, dessverre. Ellers ville trolig spanjolene ha revet hverandre enda mer i filler over enda lengre tid. De var så bløgga i 1939, at de klarte ikke å delta på noen måte i 2.verdenskrig. De hadde nok med å slikke sine sår, mens Franco holdt dem i kragen og på plass. En kan stille spørsmålet om det var nødvendig å holde dem på plass så hardt over så lang tid, men så fælt som det hadde vært, var det trolig nødvendig å la tiden gå mens partene ble holdt i sjakk.

Når sosialistene nå vil begynne en ny runde med å ville fjerne Francos levninger fra hans hvilested i De falnes dal – så gjør de noe skikkelig ahistorisk og veldig dumt som kan bli svært skjebnesvangert. De kan faktisk gjenåpne borgerkrigen, for den internasjonale Kommunismen reiser på hodet igjen i flere forkledninger nå – internasjonalt, og de står klar til aksjon hvor det skal være. Så bra som det nå går med Spania innenfor EU, så er en ny borgerkrig det siste Spania og Europa trenger. Noen må gripe Pedro Sanchez i knappehullet og si det til ham. Det gjør kanskje Kongen – igjen?

Las Palmas de Gran Canaria,

1.søndag i Advent – 2018.

Dordi Skuggevik