Etter en fredelig og stille periode i vinterens måneder januar, februar og mars, har jeg faktisk begått et manus til en bok om Olavsjubileet 2014 i Frankrike. Når nesten ingen norske media var interessert og gadd dokumentere det som foregikk, så får en gjøre det selv. Når jeg nå skal ha en siste gjennomgang – nr.3 – før den kan sendes forlag/trykkeri, har jeg også sendt manus til tre betrodde personer og spurt om de orker å lese igjennom. Det kan være greit om de ser etter avsnitt som kan påføre meg rettssaker for ærekrenkelse, for idag lider jo så mange av krenkesjuken. Men, jeg er for gammel til å pakke inn konklusjonene jeg trekker etter et langt liv med mye inngående info, møter med folk og nyheter og ellers «input» av forskjellige slag. Noen venner vil jeg miste, men jeg vil også få noen nye. Slik er livet.
Hvis jeg nå tar sats og sender manus til utgivelse, så blir det denne gangen egenbokforlaget KOLOFON i Oslo. De gir ut bøker uten at en ekstern redaktør begynner å hekle i innvollene i manus. Man får være sin egen redaktør.
Jeg har gitt ut to bøker på egenbokforlaget Licentia i Bodø = uten redaktør, men det kom sykdom inn i bildet begge gangene, og akkurat nå vet jeg ikke hvordan det står til der oppe, for jeg får ikke svar hverken på mailer eller på sms-er.
Da jeg skrev librettoen til Olavsoratoriet, lot jeg fire svært kompetente personer sjekke fransken i «Klagesang fra Varrandi» som skulle synges av et hysterisk kvinnekor på fransk, så fransken måtte være rett. Da alle fire kom opp med fire helt forskjellige løsninger i sin korrektur, da mistet jeg troen på at en redaktør er nødvendig. Jeg tror at mye av «the beauty» som britene sier – det vil si skjønnheten i en tekst, blir rett og slett ødelagt av disse vaskerne og redaktørene i forlagene. Tekstene kommer ut som utslitte tekstiler som en kan se tvers igjennom. Til og med Edvard Hoem blir fordervavasket. Det personlige idiomet forsvinner. Så: Ned med redaktørene! De ødelegger den naturlige flyten i tanke- og talestrøm.
Helga etter Påske skal jeg på 55 års russejubileum i Orkdal. Vi er jo noen som lever og som orker en fest enda! Mandagen reiser jeg en uke med Albatros til Leipzig, med dagstur til Dresden. Jeg skal endelig få oppleve hele Wagners Nibelungenringen på Leipziger Opera – alle fire operaene à 6 timer med matpause! Jeg feirer mine 74 år 4.mai med Wagner! Han har levert oss mye skjønnhet! Når vi feirer den greske gudeverden og den romerske gudeverden i kunsten – så må vi også få feire den nordeuropeiske gudeverden uten å bli slått i hodet med noen form for «tilbakevirkende kraft». Jeg opplever Wagner som ren musikk – og den er VIDUNDERLIG!
Ekstra vidunderlig vil det da være å sitte der og vite at boka mi er gått i trykken, selv om det betyr et nytt tap. Jeg tapte 20.000 på «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n», 70.000 på «Reisens Rom – Indokina 2011», 40.000 på «Messer iMurmansk» (men som en generøs franskmann refunderte meg!), 25.000 på intervjuene med Pater Olav – men Utvandringshistorien gikk ut i balanse. Og ja: Olavsoratoriet kostet meg 2.266.254,50! Hva boken «Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år» vil koste meg, gjenstår å se…
Da skal jeg fram med grønsåpa før siste runde på manus 2019!
GOD PALMEHELG! Se vi går opp til Jerusalem!
Glærum, 12.april – 2019.
Dordi Skuggevik
