Da jeg gikk ut av bilen igår kveld ved Stangvik kirke, fikk jeg nesten hjertestans. Hele rekken av majestetiske, store, gamle løvtrær langs steinmuren mot veien var borte.
Av stubbene kunne jeg se at de hadde felt friske trær, trær som har stått seg mot storm og orkan mange ganger. Det samme skjedde ved Tingvoll kirke, for en tid tilbake. Ved Åskard kirke også.
Siden en tid har folk nå vært ridd av en spesiell sykdom: de tåler ikke se store, vakre trær. De må gå løs på dem og fjerne dem. Husa står kollete og nakne igjen, uten innrammingen av de vakre trærne. Stygt!
Hvis man har mistanke om innvendig råte i et stort, gammel tre, er det bare å få tak i en fagmann som kan sjekke det med et tynt bor som brukes til å ta kjerneprøve av trestammer.
Jeg besøkte ifjor min klassevenninne fra lærerskolen i Bergen – i Adendorf, rett ved Lüneburg i Tyskland. Vi spiste ute på terrassen under fantastiske, store eiker, lindetrær og lønnetrær som liksom formet et tak over hele den lille byen. Hun fortalte at hvis hun ville ta av en gren eller gjøre noe annet med et av disse trærne, så måtte hun søke Råhuset om tillatelse, selv om trærne stod på hennes tomt.
Jeg vet ikke hvem som har fått idéen, og fått til gjennomføringen av fellingen av de gedigne, ærverdige trærne ved Stangvik kirke, men vedkommende skulle hatt juling! Det blir aldri det samme å ankomme Stangvik etter dette. Å komme til Stangvik har vært nesten høytidelig, når en har passert denne flotte trerekken. Det er det nå slutt på. Jeg sitter her og banner på en Skjærtorsdag, men det kan jeg selvfølgelig ikke skrive på slik en dag.
Glærum, Skjærtorsdag – 2019
Dordi Skuggevik
