Måned: mai 2019

For oss som husker prinsesse Märtha Louise sin fantastiske formidling av norske folkeeventyr i TV, er ikke tittelen «Prinsessen og Sjamanen» noe merkelig. Den er satt opp med et blink i øyet til eventyrene.

Medienes herjinger rundt denne tittelen er en stor miss – for det som er betenkelig i denne saken, er selve Sjamanen. Hadde han vært en hvit mann, ville media gått av hengslene, men man tør ikke å «ta» en farget mann. (Hadde Ari Behn vært farget, ville han aldri blitt utsatt for mediadrap av norske media.)

Dessverre for Sjamanen, tror jeg ikke han vil få Prinsessen og halve Kongeriket. Dessverre tror jeg dette vil ende med en svær baksmell for prinsessen vår. Det har å gjøre med inntrykket denne mannen gir av å tilhøre en helt annen verden, og av å ha en svært sterk manipulativ makt over menneskene rundt seg, inkludert Prinsessen. Det er lett å se for den som har levd en stund. Oppi det hele er det et svært illevarslende tegn at prinsessen har sett seg nødt til selge Bloksberg, feriestedet hun arvet etter sin farfar – Kong Olav. Det kan tyde på at Sjamanen også forstår seg på å suge pengene ut av henne, ikke bare manipulere henne.

Heldigvis satte ledelsen for Den norske kirke foten ned så Sankt Petri kirke i Stavanger ikke ble gjort til en manesje for denne Sjaman-mannen. Hadde ikke Preses Helga Haugland Byfuglien stått frem i «Torp» og på sin milde, faste og kloke måte satt foten ned, ville Den norske kirke ha mistet sin troverdighet. Det bør kanskje bli slutt på at amatørene i menighetsrådene overkjører de fagutdannede i kirken.

Glærum 16/5 – 2019

Dordi Skuggevik

På vei til Trondheim igår, stoppet jeg i en busslomme for å ta telefonen. Det var Anne Ma Ødegaard som ringte. Hun la begeistring for dagen over at det nå var mer aktivitet igjen på bloggen her – og det var veldig hyggelig å høre, selvfølgelig.

Hun hadde lest om besøket der hvor Wagner bodde mens han skrev operaen  Lohengrin. Hun fortalte at Håkon Bleken hadde aktivisert seg i motstanden mot at Lohengrin-sjokoladen skulle gå ut av Freia sjokoladefabrikks produksjon. Han hadde faktisk engasjert seg så sterkt at han hadde malt to – eller var det tre – bilder av Wagner som står og holder en Lohengrin-sjokolade! Maleriene står pr. i dag hjemme hos Bleken.

Idag gikk jeg inn på Wikipedia, for Anne Ma Ødegaard snakket om at Bleken var så opptatt av hvem som hadde designet Lohengrin-sjokoladen, og det var ikke hvem-som-helst: Arkitekt Henrik Bull som hadde tegnet selveste Nasjonalteateret, hadde også tegnet sjokoladen – i Jugend-stil! Sjokoladen er siden blitt noe forenklet i formen, stod det å lese.

Sjokoladen ble designet og satt i produksjon til premièren på Wagners Lohengrin på Nasjonalteateret i 1911. Siden Freia hadde enerett på å selge sjokolade til publikum på Nasjonalteateret, ble den solgt bare der i de to første årene før den kom i vanlig salg. I 2009 ble den listet som kulturminne, men på grunn av liten etterspørsel ble produksjonen avsluttet i okt./nov. 2018. Sjokoladen ble 108 år gammel.

Men – sjokoladen kan jo gjenoppstå! Jeg kommer til å skrive om dette til Wagner/Lohengrin-museet  «das Lohengrinhus» i Graupa. (Graupa ligger sørøst for Dresden, ved den lille byen Pirna.) Stedet bør jo både formidle denne spesielle historien rundt Lohengrin-sjokoladen, og ikke minst: bestille denne sjokoladen fra Freia for salg i museet i Lohengrinhaus – det gamle jaktslottet fra 1600-tallet hvor hovedmuseet ligger – ved siden av selve bondegården hvor familien Wagner bodde. Og dessuten: I alle fall ett av Håkon Blekens malerier av Wagner som holder en Lohengrin-sjokolade, bør før eller siden bli hengt opp i Lohengrinmuseet i Graupa! Og ett bør henge på Freia sjokoladefabrikk – hvor omvisningene foregår. Der henger jo allerede mange malerier av Edvard Munch!

Ellers vil jeg anbefale alle å overvære en forestilling med operaen Lohengrin. Selv fikk jeg oppleve det på operafestivalen i Savonlinna i Finland for noen år siden. Jeg lukket øynene for det meste og hørte på musikken, for en regissør hadde ødelagt det sceniske i veldig grad, dessverre.

Glærum, 16. mai – 2019

Dordi Skuggevik

Det som virkelig skulle bli interessant  i Leipzig, var å erfare hvilket publikum som oppsøker Wagners verker.

Når nordmenn reiser på gruppetur, vil de være veldig inkognito, presenterer seg bare ved fornavn, og tosomhetene er ikke lett å snakke til. Men heldigvis, det var et par enbente folk som det gikk an å åpne en samtale med.

Den ene var 76 år, hadde sittet på nattbussen fra Ålesund til Gardermoen for så å gå på flyet. Han hadde vært anleggsarbeider på de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, og var en hund etter opera – især Wagner. Han hadde også greie på opera. Han hadde sett Nibelungenringen flere ganger.

Den andre var psykolog fra Sørlandet/Oslo. Han hadde sett Ringen tre ganger – også på Metropolitan Opera i New York. – Alt er psykologi, sa han.

Den tredje så Ringen for 8. (!) gang nå i Leipzig. Han hadde vært kokk, men gikk senere over til å drive vinkurs for Vinmonopolet. Jeg spurte ham hvorfor han var så hekta på Ringen. – Jo, sa han, det avdekkes liksom nye lag hver gang. Mannen kunne også å kle seg. Menn idag bruker altfor lite farger, men det kunne denne mannen. Nattblå filthatt hadde han også! Flott!

Albatros hadde fløyet ned 97 skandinaver. En gruppe fra Norge, to fra Sverige, en fra Danmark og en fra Finland. Ellers var det grupper fra Japan, fra Spania, Italia, Frankrike, USA – og sikkert fra enda flere land. Etterhvert oppdaget jeg et par-tre pensjonerte profesjonelle musikere i vår norske gruppe, men det var påfallende hvor mange liebhabere Wagner har blant ikke-musikere.

Da vi som dro på dagstur til Dresden, besøkte bondegården der Wagner bodde på to små loft med sin første kone og hennes datter mens han skrev Lohengrin, besøkte vi Wagner-museet i det store nabohuset ved bondegården. I ett rom kunne vi på bordflaten av glass på en kasse på størrelse med et kateter, se hvordan de forskjellige instrumentene lyste opp etterhvert som de kom med i musikkstrømmen. Utdraget var fra Lohengrin, selvsagt – siden den ble skrevet her. Det var et ganske lite rom, så folk stod tett. Det oppstod en underlig atmosfære i gruppen. Jeg hadde lenge problemer med å finne et dekkende ord – men jeg tror jeg kommer nærmest med å bruke ordet – ømhet. Jeg tenkte først på ordet – andektig, men det mest dekkende er å si – at en stille ømhet bredte seg i gruppen. Det var en underlig opplevelse. Den forklarer hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiser lange veier, igjen og igjen, for å komme inn i Wagners musikalske og menneskelige univers. Det slo meg at fremstillingen av Wagner som inspirasjonskilde til nazismen er helt på jordet, i alle fall den karikerte nazismen vi møter i amerikanske filmer. Det er det sant menneskelige hos Wagner som tiltrekker hans internasjonale publikum. Det ble for meg den store overraskelsen i Leipzig.

Glærum 14.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Leipzig har poppet opp hele veien gjennom musikkhistorien, og før eller siden burde man skaffe seg muligheten til å gjennomleve Wagners mye omtalte Nibelungenringen – de fire kjempelange operaene fra den norrøne gudeverden, basert på EDDA-kvadene, og som er et hovedverk og et monument i Europas musikkhistorie.

Plutselig har man revet ut en annonse fra Aftenposten: Albatros kan ta deg med på gruppetur til Leipzig, inklusive billetter til Nibelungenringen, og med mulighet for å kjøpe dagstur til Dresden. Etter flere dager med vurdering av det jordiske legemes tilstand og tålegrenser, hopper man på. Man slipper i alle fall å skifte hotell på turen, selv om det må overnattes på Gardermoen både på ned- og opptur, noe som plusser på prisen 5-6.000 kr. Men det er vi jo vant til vi som bor nord for Dovre.

Wagner, og spesielt Nibelungenringen har vært gjenstand for en «hitlerifisering» gjennom mange år. Nå vil jeg virkelig oppleve Wagner selv, og skaffe meg en egen oppfatning av denne påstanden.

For det første: Wagner døde 15 år før Hitler ble født, så hvordan kan man påstå at folk bør unngå Wagner på grunn av Hitler? At Hitler likte Wagners musikk, og var opptatt av nordeuropeernes gamle mytologiske univers, skal nå ikke Wagner lastes for. Man har jo laget teater, litteratur, musikkverk og operaer med persongalleriet fra den greske gudeverden, den romerske gudeverden – så hvorfor ikke den norrøne gudeverden? Oppriktig talt!

En dag er gruppen på besøk i Mendelssohn-familiens staselig hus som ligger rett ved plassen mellom Gewandhaus (konserthuset) og Leipziger Opera. Her kan man oppleve godt dimensjonerte rom og et vakkert og solid håndverk av den gamle skole. Især er den gamle tretrappen som fører opp gjennom alle fire etasjene et staselig syn og en pryd for arkitekter og håndverkere som har bygget den. Her – i museumsbutikken, kjøper jeg flere plater av Mendelssohn, for jeg forstår at de fleste av oss har undervurdert både musikken til Mendelssohn og hans betydning som gjenoppdageren av Bach og det at han fikk anlagt det berømte Konservatoriet i Leipzig, hvor han styrte det hele og i tillegg var Gewandhausorkesterets leder. Han vant en drakamp med kongen av Sachsen, som ville ha konservatoriet lagt til Dresden, som var kongesetet.  Listen over norske komponister som har fått lagt grunnlaget sitt ved Leipzig-konservatoriet er lang – fra Edvard Grieg til Geirr Tveitt.

Når jeg kjører ut fra parkeringsplassen på Værnes, er det Mendelssohns «En Midtsommernattsdrøm» som går på CD-spilleren. Oj! Det er akkurat som å høre Wagner – slik jeg har hørt ham i Nibelungenringen i Leipzig – både i åpningen og mye av det videre utover. Mendelssohn døde 40 år før Wagner, men det er påtrengende tydelig å høre hvor Wagner har hentet sitt musikalske univers fra! Om ikke plagiat – så ren videreføring. Wagner nedstammer altså musikalsk fra den kristne jøden Mendelssohn – og er ikke påvirket gjennom «tilbakevirkende kraft» – av Hitler! Gå derfor trøstig inn i Wagners musikalske univers – og nyt all den vidunderlige musikken! Og er du så heldig at du i tillegg får sitte 4 kvelder i en uke og høre Wagners Ringen-musikk fremført av det fantastiske Gewandhausorkesteret – med samme dirigent alle de fire lange kveldene i operaen – så pris deg lykkelig!!! Dirigenten må ha en stamina, en kraft, en fysikk, bein, rygg og armer – og et musikk-intellekt av dimensjoner – for å klare en slik kraftprestasjon. Utrolig! Han var heller ingen helt ung mann: prof. Ulf Schirmer.

Glærum, 13.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

For den som tror jeg er falt av lasset, siden det er så stille på bloggen, kan det berettes at damen er i Leipzig, både for å se byen + Dresden og for å oppleve – for første gang: Wagners Nibelungenringen. Det er 4 operaer på rappen à 6 timer med matpause, bortsett den første som «bare» var på 4 timer!

Ellers er det «Spergelwoche» her i Leipzig: Uken da aspargesen kommer inn fra åkrene og fryder ganer og tanngarder i restaurantene. Jeg kjøpte en «Spergel-hamburger». Karbonadekaken var byttet ut med grønne asparges. De var store, spenstige og «kløkke» – d.v.s. de bare spratt sund mellom tennene og smakte dertil vidunderlig med husets egen majones. I et glass ved siden av var det en vidunderlig pepret avocado-mos, toppet med tynne skiver frisk jordbær. For å si det sånn: Det var en grønn lunsj, og grønt er det her i Tyskland: De planter trær i byene og utover omlandet så det freser. For her vet de at skal du redusere CO2 i lufta, må du plante TRÆR!

Før avreise for en uke siden, presset jeg på og fikk levert manuset mitt til forlaget fredagen. Lørdagen begynte russetreffhelg for oss om var russ på Follo i 1964. Søndag hjem for å pakke om – mandagen til Oslo og tirsdagen med fly via Frankfurt til Leipzig. Den gamle dama egner seg ikke for slike raid lenger. Det er vondt i knær og føtter (asfaltsjokk for tunge damer) og mye ståing. Ble 74 igår! Mer senere!

Auf wiedersehen!

Leipzig 5.mai – 2019

Dordi Skuggevik