Jeg sitter i taxien på vei til Operaen i Roma. Jeg spør sjåføren hvorfor det er så mange punkter i byen med politi. Stadig vekk og på alle gatehjørner står det et militært kjøretøy og 2-4 feltuniformerte menn og kvinner med fingeren på avtrekkeren på de avanserte geværene. Alle har en baldakin ved siden av kjøretøyet, så ikke vaktpostene skal svime av i solen.
Dette er ikke politiet, sier han. Dette er hæren! Han forteller videre at slik har det vært i 3-4 år, og vaktholdet har nå øket på siden Tyrkia invaderte Syria. Det er vaktpunkter ved alle uerstattelige kunst- og kultur-minnesmerker – i Venezia, i Milano, Firenze, Roma etc. – sier han. Vi som følger med på Islams dragoner sine eksesser, husker hvordan de ødela de gamle, store Buddha-statuene, og har sett hva de har begått av destruksjon – fra tårnene i New York til gamle kulturkretser og bosettingsområder i Midt-Østen. Roma ville være rene godtebutikken for disse galningene. Vi skal heller ikke glemme at i 1958 gikk tyrkerne inn i det ortodokse «Vatikanet» i Konstantinopel/Istanbul og destruerte store mengder med uerstattelig kirkekunst – samtidig med at de jaget de siste grekerne ut av det gamle Lille-Asia – så de 20.000 grekerne flyktet hals over hode over grensen til Hellas, i bare nattskjorten omtrent. Vi kan minne oss selv på at i Tyskland bor det nå 4 mill. tyrkere. Tyrkere har også kjøpt sitt første hus her i grenda mi ved fjorden på Nordmøre.
De som ikke ser hvor underminert Europa nå er av Islam, takket være Europas ignorante strutsepolitikere, bør lese bøkene til den store italienske journalisten og forfatteren Oriana Fallaci. Hun døde dessverre altfor tidlig – av kreft. Hun var fra Firenze, men bodde stordelen av tiden på Manhattan, New York. Hennes far var så oppgitt over hvor svakt Italias politikere stilte seg overfor Islams stille invasjon av sitt fedreland, at han gikk i indre eksil på en kolle i Chianti – sammen med sin hund, skriver hun.
Selv kom Oriana Fallaci hjem til Firenze på besøk, for en del år siden, og hun fikk se at somaliere hadde slått opp teltleir på domkirkeplassen i Firenze. Byens ledelse hadde satt opp nettinggjerde rundt baptisteriet for å beskytte Donatellos bronsedører, men – skriver hun: – Trykket i disse Muhammeds sønner er så sterkt at de er i stand til å pisse opp og ned på Donatellos bronsedører i Baptisteriet. Og det gjør de.
Fallaci ringte prompte borgermesteren i Firenze og bad ham straks fjerne griseriet. Ingen ting skjedde. Hun ringte så til kulturministeren som den gangen var en venn av henne fra Firenze, og bad ham ta affære. Ingen ting hendte. Da ringte hun til politiministeren i Firenze og sa at om han ikke omgående fjernet teltleiren og somalierne, så skulle hun personlig gå ned på domkirkeplassen og tenne på teltleiren. Da ble den fjernet pr. omgående!
Oriana Fallaci spår en fremtidig borgerkrig i Europa, mellom Islam og det gamle Vestens Europa. Hun kaller dem som ikke vil innse det for «sikader» – gresshopper, som bare sitter og rikser. «Godfjotter» er det beste ordet for disse menneskene på norsk. Eller «strutser» – som stikker hodet i sanden, og håper faren er over når de drar hodet opp igjen. men det vil de nok oppdage – at slik er det ikke.
Denne uken kunne jeg med egne øyne se at italienerne har tatt Oriana Fallacis advarsler på alvor: Roma er nå en ryddig, helt hvit by i den indre kjerne der jeg hadde min gange nå siste uke. Alle mine taxi-sjåfører var hvite italienske menn – 50 pluss/minus. Ingen innvandrere bak rattet. Jeg så én neger i gatebildet. Jeg så bare tre sigøyner-tiggere. Jeg så absolutt ingen arabiske eller svarte afrikanere i fotside kjortler. Ingen kvinner heller i samme kategori klær. Jeg så bare én hijab i gatebildet. Men ved et bord på Bjørnsons stamkafé – Caffé Greco, der satt det tre Islams døtre i helsvart fra topp til tå – kjortel og hijab. Disse var nok velhavende Saudi-Arabias døtre som hadde funnet stedet i sin turist-guide. Jeg regner med at alle båtflyktningene som går i land på den italienske øya Lampedusa – sluses videre direkte til Tyskland, for Tyskland har en fortid som gjør at de kan ikke stenge døra uten å bli spikret på veggen av verdens media.
En kveld sitter jeg med venninner på en av restaurantene på Campo di Fiori i Roma. En meter fra min høyre albue har jeg det fryktinngydende geværet fra en av feltsoldatene som vokter vår sikkerhet. Neste dag spiser jeg lunsj på samme stedet, på samme bordet – og har igjen geværet ved høyre albue. Det er samme kelner. Han kjenner meg igjen. På kassalappen har han skrevet navnet sitt: MUHAMMED. – Hvor er du fra? spør jeg. – Bangladesh, svarer han.
Glærum, 23.okt. – 2019.
Dordi Skuggevik
