SNår jeg kommer inn i Sancti Ambrogio et Carlo al Corso i Roma, til den pontifikale messen ved Olavsalteret på årets Olavsfestdager i Roma, hører jeg et særdeles bra kor, men som jeg ikke ser. Jeg tror et øyeblikk at det er en CD som går over et høytaleranlegg, men forstår fort av lyd og akustikk at dette er «live». Oppdager også etterhvert at koret står inne i høyre tverrskip. De synger vidunderlig renaissansesang, norske folktoner m.m. Jeg hører at koret er stort, Dette er ikke det samme lille vokalensemblet som sang her i 2013, da jeg var her sist. Det skal vise seg at de er 35 sangere, med domkantor i St.Olav katolske domkirke i Oslo, Vegard Sandholt, som leder. Etter messen bruser jeg opp til dem og utroper dem på stedet til Norges beste kor. De synes nå det er litt over’seg, men de trykker det til sitt bryst!
Hadde jeg visst at vi skulle få en slik vidunderlig konsert før messen begynner, skulle jeg ha kommet tidligere, men det blir 20 min. Dessverre var det svært mange som hadde behov for å høre sin egen stemme i stedet for å høre på koret. Svært mange hadde et voldsomt ytringsbehov overfor sidemannen på kirkebenken. Etter en del hysjing, tegn og skarpe blikk, dempet en del seg. – Men, nordmenn er dessverre svært kjepphøye: du må’kke komme her og komme her – ja, de er svært trassige, og ofte kjører de på bare for å vise at de selv bestemmer. En forklaring kan ha vært at anslagsvis 80 % av dem som kom til messen som feires av biskop Eidsvig av Oslo – er protestanter.
Går en inn på den protestantiske gudstjenesten i den katolske kirken i Arguineguin på Gran Canaria, som lånes ut til Sjømannskirken i høysesongen, snakker folk så voldsomt før gudstjenesten tar til, at det er som en steinknuser. Går en inn på den katolske høymessen et kvarter før den begynner, så er det helt stille. Slik var det ikke før – i min barndom, når vi kom til den protestantiske gudstjenesten. Da var det helt stille – mens folk forberedte seg på sitt møte med Gud. Det var stille helt til klokkeren kom fram i kordøren og leste kirkebønnen: – Eg er komen inn i dette heilage huset ditt, for å høyra du, Gud fader, tala til meg.
Her har altså dette fantastiske koret , som jeg på stedet utnevner til «Norges beste» – reist helt ned til Roma for å høyne denne messen med sin flotte korsang – og så sitter snadrerne og snakker opplevelsen i stykker! I stedet for å fylles med ANDAKT, fylles flere av oss med RASERI!
Heftet for messen slås opp. Skuffelse: Hvorfor skal nå dette messeordinariet av Hovland brukes hele tiden? Det er jo direkte ubrukbart! Men: SURPISE: Koret setter oss på benken og tar over med messeleddene fra Schuberts messe i G! Vidunderlige korløp og vidunderlige solister! Og så i dette vidunderlige rommet! Da holder heldigvis snadrerne kjeft! Men, de tar seg igjen: Når domorganisten fra St.Olav domkirke i Oslo, Otto Christian Odland, som også har reist helt til Roma – tar fatt på postludiet, hvor alle organister gir sitt beste – da begynner taleapparatet å vagge på dem igjen – og de snakker postludiet i stykker. Hvorfor kan de ikke gå opp på en av høydene i Roma og brøle fra seg får de kommer inn i kirken?!
Nordmøre, 26. okt. – 2019.
Dordi Skuggevik
