Igår kveld var det kvinnenes kveld i Auditorio Alfredo Kraus her i Las Palmas. Konsertmesteren var kvinne med blondt hår til skuldrene: Bettina Gradinger – invitert for anledningen, og dirigenten var den fremmadstormende, høye, syltynne, Keri-Lynn Wilson fra Winnipeg, Canada, som dirigerte like mye med den lange blonde hestehalen som med hendene – uten taktstokk. Utdannelsen er imidlertid fra USA: Juilliard School of Music. Hun er utdannet både pianist, fløytist og violinist. Hun opererer både innen symfonisk musikk så vel som opera. Over nyttår vil hun komme til Den norske opera i Oslo, opplyser programmet.
Jeg har aldri hørt om den russiske komponisten Anatoli Liadov (1855-1914), selv om Diaghilev spurte Liadov først om å skrive musikken til «Ildfuglen». Men Liadov var de små formaters og klaverets mann – så oppgaven gikk, som vi vet, til den unge Stravinskij. Han skrev imidlertid en trilogi over tre gamle russiske legender. Derfra kommer Den forheksede sjø – The enchanted lake, op.62. Det var en vakker musikkopplevelse, men hvor vi savnet balletten som musikken ropte etter.
Så kom kvelden MANN: Ivàn Martin – som solist i Chopins pianokonsert nr. 1: et verk med vidunderlig vakre og vare passasjer – hvor Las Palmas-publikumet gjorde sitt beste for å hoste mye… Her har Fisherman’s Friend-produsentene et stort uoppdaget marked. (Jeg pleier å dele ut til mine naboer som hoster.) Legendarisk er den konserten i Kraus – der den store tilreisende dirigenten, for et par år siden, avbrøt orkesteret, snudde seg til publikum og ropte: «Hvis dere ikke holder opp med den (forbannede!) hostingen, så slutter vi å spille!» Det viste seg at de kunne klare å avholde seg fra å hoste!
Iván Martín er født og utdannet i Las Palmas, og har nå en verdensomfattende karrière med store orkestre i mange land – og blir ekstra hyldet når han gjester fødebyen. Han gav et ekstranummer som var en demonstrasjon av hvor hurtig han kan spille – mer enn hvor dypt han kan tolke et verk. Men hans Chopin var VIDUNDERLIG!
Men så kom Rachmaninovs 2.symfoni. Jeg har ikke tidligere hørt noen symfoni av Rachmaninov. Jeg har idag ikke noe behov heller for å høre flere. Med et pasjonert forhold til Rachmaninovs klaverkonserter og annen musikk av ham – ble hans symfoni nr. 2 en stor skuffelse. Alle musikerne i det store orkesteret spilte samtidig hele tiden, og sendte en jevn strøm med lyd ut til oss – uten avsnitt og innsnitt, og hun som dirigerte uten taktstokk gjentok og gjentok sine samme dirigenttegninger i luften til man hadde inntrykk av at hun dreide sveiven i en lirekasse. Uff. Det var tilløpt til noe annet fra komponistens side ved inngangen til 3.sats – adagioen, men ellers har verket en karakter av filmmusikk, som sjelden gjør seg som konsertmusikk i en konsertsal – uten filmen på lerret bak orkesteret. Der sluttet konserten som den begynte: musikk uten sin nødvendige makker i det andre kunstfeltet.
Las Palmas 30.november – 2019.
Dordi Skuggevik
