Idag gikk jeg før første gang under dette oppholdet på søndagsmessen i Fransiscanerkirken som ligger rett ved der jeg bor. Den er en del av Fransiscanernes hospital og sykehjem, et stort gult bygningskompleks som ligger midt på Canteras-promenaden.
Idag var det den høye, magre, sølvhårede, lettbente og raske presten jeg som oftest ser på messene her, som hadde prestetjenesten. Han er like «lettbent» og rask i alt han foretar seg, ikke bare i ganglaget. Han er selv både altertjener, klokker og prest. Han hører skriftemål før messen i den åpne skriftestolen innenfor kirkedøren, og kommer så opp i énmannsprosesjon mens han synger til inngang sammen med menigheten. Han kan alt utenat – også communionssangen – alle vers, som han synger mens han deler ut communionen. – Og jammen satt han ikke allerede i kirkebenken baki kirken før vi rakk å gå ut – og hørte konsentrert på et sognebarn som ville lette sitt hjerte før hun gikk hjem.
Det merkelige er at det virker ikke som om han skynder seg. Talestrømmen bare renner ut som lette perler fra hans tunge – helt i pakt med ganglaget, mens han forretter messen. Selv om han idag også holdt en lengre preken, og ellers gjorde alt som skal gjøres i løpet av en 1.advent-søndags messe, så var han ferdig med messen i løpet av 40 minutter – noe som ellers pleier å ta 1 time. Han virker vektløs, både korporlig og i sin talestrøm – men er merkelig nok sterkt nærværende. Og han vet selvfølgelig meget godt at hans menighet skal rett hjem til lunsjen – når messen begynner kl.13.
Las Palmas, 1.søndag i Advent – 2019.
Dordi Skuggevik
