Det skulle bli kontrabassenes aften i Kraus-auditoriet ikveld. Kveldens hovedverk – Sjostakovitsj symfoni nr. 8, var rigget med et enormt orkester som fylte hele scenen, og de 7 kontrabassene intonerte langt der nede i mørket før de sendte intiativet over til de 8 celli – og så gikk det videre til en stor bratsjgruppe før violinene la sitt lyse slør over det hele. De mørke strykerne fikk mye å gjøre gjennom hele det store musikklandskapet som denne symfonien legger ut.
Dette verket er ekstraordinært og spennende med uventede avsnitt. Det var første gangen jeg møtte denne musikken, og det ble en stor opplevelse. Det er ikke ofte at perkusjonistene har fullt opp å gjøre. Her var det to stortrommer, skarptromme og alle de paukene en måtte ønske, og ikke minst: bekkenene hadde store dimensjoner. Skal si det knalla!
Jeg måtte faktisk tenke tilbake til da den samiske komponisten Jon Persen besøkte mitt kull på musikk grunnfag på NTNU/Lade i 77/78. Han fortalte om første gangen han kom inn på Filharmoniens konsert i Oslo. – Da æ så aille de musikeran, da tenkte æ at dette skulle bli voldsomme greier – men da de begynte å spelle var det jo bare et par av dem som jobba – mens de andre hørte på. Da sa æ te mæ sjøl: – Når dem skal spelle min musikk, da ska dem Faen mæ få jobbe!
Jon Persen var invitert den gangen for å snakke om operaen sin om sameopprøret i 1852 – som ingen av oss hadde hørt om, til vår store forferdelse. Det var sensurert vekk fra alle leksikon og skolebøker… til tross for at den norske stat halshugg samer den gangen, og la hodeskallene inn i museum i Oslo.
I alle fall: Sjostakovitsj fikk hele orkesteret til å jobbe ikveld. Men han sluttet ikke med noen big-bang-akkorder, som så mange gjør. Alt ble tonet ned i pianissimo og sluttet med et øyeblikk av stor skjønnhet.
Før pausen trodde jeg vi skulle få høre Mendelssohns hele En midtsommernattsdrøm, men det var bare ouverturen – så ble det plutselig pause! Men sjelden har jeg hørt orkesteret her spille sååå vakkert!
Forøvrig var det enda en ny kvinnelig konsertmester ikveld. Forrige gang var det en blondine. Ikveld var det en ung dame med ravsnsvart utslått hår. Spania må ha en hel del kompetente folk, når de stadig har nye konsertmestre.
Kveldens dirigent var Carlos Kalmar fra Uruguay, født av østerrikske foreldre. Han er nå en av de store som flyr mellom kontinentene. Han kunne absolutt sine ting, men han kom inn og begynte konserten med å holde en liten forelesning før han slapp musikken til. Det bør man ikke gjøre. Musikk skal subito attacca –straks angripe! Det er en uting når folk begynner å snakke før musikken.
Fredagskonserten var flyttet til torsdagen denne uken, fordi imorgen er det Spanias grunnlovsdag. Og i helgen feirer dessuten det katolske Spania Jomfru Marias uplettede unnfangelse – så her blir det langhelg.
I forgårs startet Oddlaug og jeg hennes 90-årsfeiring med at jeg hadde kjøpt billett til henne på 90-årsdagen (som ikke er før 21.februar) til Moskva-ballettens Nøtteknekkeren. Staselig forestilling, selvfølgelig.
Etterpå gikk vi på palmeterrassen til Hotel Reina Isabel og drakk Cava – spansk champagne. Imorgen skal vi to + Gunhild fra Numedal ha den store ribbefesten her hos meg, for jeg har en utmerket stekeovn i leiligheten. Når man er her i Spania – MÅ man ha en fest med det utmerkede spanske svin – som er slik som det norske svin var i min barndom. Det er ikke det norske svin lenger, dessverre.
Las Palmas 5.desember – 2019.
Dordi Skuggevik
