Dom Erik Varden OCSO:The Shattering of Loneliness. On Christian Remembrance. Forlag: Bloomsbury continuum 2018
Dom Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.
Trondheim bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning. Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10 år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.
Samtidig ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på norsk. Nærmest kommer vi trolig med:
Ut av ensomheten. Kristne erindringer.
Den som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett oppgave. Selv med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen, har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk, norsk – hvor han først setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan nyte engelsk på et intellektuelt subtilt nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!
Jeg valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!
Når jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig langsomt.
Jeg skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente «kristne erindringer»: Lots hustru. Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare vår «erindring» om Lots hustru!
Erik Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en «page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.
Til slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:
You have laid on me, O Christ, a spell of longing,
you have charmed me with an eros all divine!
Her ringer det bjeller i hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye Påskeoratoriet JOHANNES for komponist O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske. Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl (2013) fra bokhyllen, og finner artikkelen Om lengselens logikk av Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og jeg tenker med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…
Som i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes Chrysostomos bruker ordet eros to ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den eldste via den yngste fra vår tid:
Gud, ditt Eros
skapte meg ny,
fortærde mi synd
med den uskapte eld,
gjorde meg klar –
så angen den søte,
angen av deg,
kan heilt meg fylle.
Det er dette denne boken handler om. – Ut fra incarnasjonen, at Gud ble mann, kan vi nærme oss det guddommelige ut fra det jordisk menneskelige. Det er Guds store pedagogikk.
Glærum, 22.februar – 2020.
Dordi Skuggevik
