Hver morgen sitter jeg nå i sengen og er via PC-en tilstede på Pavens morgenmesse kl.7 via www.vatican.va. Den foregår i Sankta Marta-kapellet i det nye boligkomplekset inne i Vatikanet. Organisten synger mer enn han spiller orgelet. Han vokste opp som guttesanger i en kirke i Paris, og var deretter med på å stifte det gregorianske koret i Paris, da han var 15 år gammel. De ble opplært av munkene i Solesmes, som siden 1830 har arbeidet med å hente den gregorianske sangen opp av de gamle pergamentene. Han synger stort sett fra dette repertoaret – med stor ekspressivitet.
Selv om jeg ikke forstår alt som blir sagt på italiensk, var det en alvorlig Pave idag, noe som ble understreket av smerten i stemmen til sangeren. Før messen snakket Paven om den store ‘calamitet’ – den store forferdelse og ulykke som ser ut til å vente oss i enden av den utviklingen vi nå er vitne til med Corona-epidemien.
I sin preken snakket han om fattigdommen, der han tok som eksempel de 15 fattige familiene som tok i bruk en nedlagt fabrikk i Buenos Aires, for å ha et sted å bo – den tiden han var erkebiskop i denne byen. Han snakket om verdens fattigdom som er et resultat av det rent strukturelle i den globale økonomien av idag. – Og dette dreier seg ikke om kommunisme! – sa han, avslutningsvis. Han minnet om at Kristus sa: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid hos dere.» Så gikk han inn i nattverdsliturgien, der Kristus alltid er tilstede.
De fattige er denne Pavens prosjekt. Valget av navn, der han tok navnet etter Frans av Asissi, var en programerklæring. Det var noe helt spesielt idag med Paven. Han var svært alvorlig, for trolig vil fattigdom bli et enormt problem i andre enden av Coronaens løp, slik den også nå ser ut til å rasere nærøkonomien, ikke bare den globale økonomien. Det handler etterhvert helt fundamentalt – om det daglige brød. Med Påsken som bakgrunn, vil det bli en alvorlig Påske dette året.
Glærum, mandag i Den stille uke – 2020.
Dordi Skuggevik
