Det skrives nå bok om Surnadalsrevyen. Jeg leverte i forgårs et innspill til boken, der jeg – som en av de aktive, forteller om hva revyen har betydd for meg på det personlige plan. Etter samtale med Styrkår Brørs igår, forstod jeg at denne teksten ikke passer med konseptet han har arbeidet frem – sammen med flere andre. Vi ble enige om at jeg publiserer denne teksten på bloggen min, og så får de putte utdrag av teksten inn der det passer – som de vil. Men her er i alle fall teksten, og den kan kanskje fungere som en appetittvekker for boken som kommer:
Da
jeg kom hjem etter 6 år hjemmefra – i 1967, hadde jeg ingen omgangskrets, fordi
hele den delen av ungdomstiden da en skaffer seg livslange vennskap, var blitt
tilbragt andre steder. Jeg var 22 år da.
Om
høsten ble jeg dratt med i arbeidet med å sette opp en neste revy i
Bygdeungdomslagets regi. Det skulle komme til å bli flere. Når vi fra
revygjengen treffes her og der i landskaper og aktiviteter senere i livet, har
vi en historie sammen, opplevelser som ingen kan ta fra oss, opplevelser som
hever seg over alle andre forhold. Det oppstår en nærhet som overgår vanlige
vennskap – og til og med familieforhold, tør jeg si.
Mange
slags folk og mange slags talenter må til for å få en revy opp å stå: tekstforfattere,
komponister, musikere, skuespillere, sangere, dansere, kostymeskreddere, sufflører,
sminkører, kulissemakere, scenearbeidere, plakattegnere, programforfattere,
koordinatorer, billettører, renholdere, PR-folk, økonomer, iscenesetter…m.m. Noen
vil jeg si litt om:
Vi
hadde den 100% pålitelige kapellmester Trond Larsen som styrte musikken fra
pianoet. Så kom Henning Sommerro en periode. Gjennom arbeidet med
Surnadalsrevyen – både som komponist og kapellmester, utviklet han seg her til
teaterkomponist for de store scener. Da vi kostet på oss proff iscenesetter fra
Teateret Vårt i Molde – oppdaget de Henning, og hanket ham inn. Henning hadde
og har – en utrolig evne til å omsette essensen av en tekst – i musikk. Jeg
glemmer aldri hans «Glade jul på vrangen» på Trøndelag Teater der Agnes i
«Brand» begræder sitt døde barn. Det klirret i istappene i det kalde ekteskapet,
for å si det sånn.
Iscenesetter
Styrkår Brørs beundret jeg for hans langmodighet og store tålmodighet. Han gav
seg aldri før det hele var sydd sammen. Av ham lærte jeg: Gi aldri opp!
Men
det var det teatrale kammerspillet med Øyvind Holte som ble den store
opplevelsen. Vi ble etablert som et aldrende gjennomgangspar i flere revyer.
Ingen visste hvor mye og hvor detaljert Øyvind arbeidet med å forberede
rollefiguren sin. Jeg visste det. Når han plutselig begynte å improvisere ut
over manus, og ut over det som var innstudert, måtte medspiller være obs! For
publikum så det lett og elegant ut – og de trodde han kom på det i farten, men
det var meget forberedt. På den som spilte innpå ham, kom det alltid som en
overraskelse, og en måtte hele tiden være på alerten for hva som ville skje i
neste sekund. Han var en gentleman. Han kunne f.eks. si: – Er det greit at jeg
spiller på din størrelse og tyngde? Jeg sa alltid ja, fordi jeg visste at han
beregnet akkurat hvor grensen gikk. Samtidig med at medspiller måtte følge med
på hva han sa og gjorde – hvert sekund på scenen, måtte antenner være rettet
mot publikum, og balansere det hele opp mot publikums åndedrett, kan en faktisk
si. Når publikum begynte å holde pusten – da måtte en ikke trå feil, hvis det
store latterbrølet skulle utløses og velte som en brottsjø opp på scenen.
Øyvind
kunne jo si noe rett før teppet gikk opp, slik at medspiller falt helt av
pinnen idet alt skulle skje. I første revyen spilte vi et legendarisk aldrende
ektepar som skulle søke om «barneløyve» – tillatelse til å sette barn til
verden. Holger Skei var den ubetalelige byråkraten. Men i andre revyen –
etterjulsvinteren 1971, var det enda ikke blitt noe barn, og Anders Storsvingen
får kjeft av kjerringa si – Beret Storsvingen, fødd Breiskaret – der de ligger
i skuvsenga. Rett før teppet går opp, sier Eivind: «Nu bruker også jeg SABA, sjer’du
– traktorrevahol sjø!» Jeg holdt på å klappe sammen, for jeg hadde et hemmelig
barn i magen. Litt av et par som lå der! Ingen visste enda at jeg ventet barn –
uten å være gift, bare barnefaren som satt på første benk på premièren visste
det. Øyvind visste heller ikke om mitt hemmelige svangerskap. Det ble mitt livs
kraftprøve – å gjennomføre. Latteren fra publikum slo opp fra salens mørke. Der
lærte jeg konsentrasjon og utviklet gjennomføringsevne.
Jeg
har vel foreslått Øyvind Holte et par ganger for Klevaprisen, men komiteen har
nok ikke forstått hva jeg snakker om. Om Tore Sæter Tørvåillå var den mest
elegante av oss i sitt uttrykk, så er det ingen som slår Øyvind Holte som den
største skuespilleren av oss!
Ingen
tror vel at jeg var sterkt plaget av sjenanse og eksponeringsskrekk i
oppveksten, men det var jeg. Det var derfor et voldsomt personlig gjennombrudd
for meg å stå alene fremme på en scenekant og synge en revyvise alene – mens en
hele tiden må balansere det hele opp mot «publikums åndedrett» og føle publikum
på tennene. Det gjorde meg faktisk til en bedre lærer.
Etter
første revyen, bar det til Paris med meg et år – som au-pair. Det skulle vise
seg at husherren var en ledende iscenesetter innen fransk teater, en av de
store fornyerne av fransk teater etter andre verdenskrig. Det året jeg var i
familien fikk Georges Vitaly Frankrikes fremste teaterpris for produksjonen den
høsten, og ble sendt på offisiell turné i USA. Svært ofte var det
teatermedarbeidere til arbeidslunsj i huset. Jeg måtte både servere og spise
med dem. Jeg lærte å tygge biffen fort – for å si det sånn. Dessuten anla jeg
en «glättig min’» og prøvde å se intelligent ut selv når samtalen gikk rett
gjennom håret på meg. Madame var skuespillerinne. De hadde sitt eget teater
rett ned for Place Pigalle, og takket være erfaringene fra Surnadalsrevyen,
forstod jeg hva det dreide seg om, fordi jeg visste hvordan det er å stå på en
scene og forholde seg til et publikum – som puster med deg. Puster ikke
publikum med deg – går det nemlig rett i dass! Teaterparet ble helt paff, da
jeg vel 30 år senere skrev hovedoppgave på universitetet i Trondheim om stykket
de satte opp på etterjulsvinteren det året.
Så
Surnadalsrevyen førte helt til hovedfag i fransk teater!
Til
slutt vil jeg nevne Brit Biermann – som het Eide mens hun bodde i Surnadal. Hun
kréerte de flotteste kostymer og plakater. Hun tok et par mål i tillegg til
høyden som hun spurte deg om – og kom tilbake med kostymer som passet perfekt.
Da jeg bodde i Trondheim 1999 – 2007 sydde Brit flere fine antrekk til meg. Og
hennes siste teaterkostyme-kréasjon som jeg hadde noe med, var da hun sydde
antrekket til han som sang «Islendingen» i Olavsoratoriet i 2014! Stod helt i
stil med Bayeux-teppet fra 1066! Hun sender stadig hjemmelagete julekort og er
fremdeles en fresig dame med humor og replikk, selv om hun har passert de 80. Siste
gang jeg så hennes kostymer til Surnadalsrevyen, lå de i en sammentvinnet haug
i en krok i et rom ved gymsalen/festsalen på Nordmøre Folkehøgskule. Det var et
sørgelig skue. Men, på NRK TV er det mulig å fremkalle et innslag der Brit
Holte, Paula Ranes og jeg er ‘duduakor’ til revyvisen «Norsktoppen» og hvor vi
er kledd i Brits utrolig elegante kostymer.
Hvis
noen husker bildet fra historieboken, der Bismarck i hvit kürasér-uniform står
midt på gulvet i Speilsalen i Versailles og utroper Wilhelm I til keiser av
Tyskland, så vil dere også ha sett at også ved siden av keiseren, står det en
kürasér i hvit uniform, med dragen sabel. Det er Brits farfar! Han deltok i – og
overlevde 3 av de 4 krigene som er ihukommet på Die Siegesseule/Seierssøylen
som står på prosesjonsgaten vest for Brandenburger Tor i Berlin. 60 år gammel
kom han til Trondheim og stiftet sin familie nr. 2 og ble farfar til Brit! Hun
har bildet i stort format på veggen! Han deltok i utbyggingen av kraftverket i
Glomfjord! (Historien er for god til å utelates!)
Ellers
var jo revyen en stor inntektskilde for driften av Surnadal Bygdeungdomslag. Og
alle i Bygdeungdomslaget – av dem som ville, fant en plass i revyoppsetningene,
fordi oppgavene var så varierte. Jeg syntes det var meget betenkelig at
teaterdelen ble tatt ut av Bygdeungdomslaget. Det gikk heller ikke bra:
Surnadal Bygdeungdomslag forsvant – mens teaterlaget «Svarraberje’» ser ut til
å ha mistet grunnfjellet som skal bære resten av konstruksjonen. Det ene er
avhengig av det andre.
Både å skrive tekster og å spille dem ut på scenen foran et publikum har gitt meg «et tredje øye» – når det gjelder å se verden omkring meg, fordi teateret, og især revyteateret, er «et tredje øye». Det har også i svært sterk grad influert på hvordan jeg skriver. Revyen er i sin egenart et korrektiv til det som skjer i et samfunn. Derfor er den også så viktig. Når det gjøres skikkelig, skal det gjøres med kjærlighet. Om enn blikket på samfunn og personer kan være skarpt, skal det ikke ødelegge folk. Folk skal ikke drites ut. Revyen har Narrens rolle. Den skal være et speil der noen har godt av å se seg selv – som et korrektiv. Og det skader ikke å le – for noen av partene! Revy erstatter depresjonsmedisiner for både dem i salen og dem på scenen og dem bak scenen!
Hilsen
og takk til alle fantastiske mennesker jeg traff i Surnadalsrevyen! Spesielt
til Styrkår Brørs som fikk meg til å gjøre ting jeg aldri trodde jeg skulle
gjøre her i verden!
1000 TAKK!
Glærum, 20.mai – 2020
Dordi Skuggevik
Ridder av den franske kulturorden Artes et Lettres siden 1999.