Pave Frans tar alle nært inntil seg i disse Corona-dager. Kamera bringer oss helt nær ham, Det trøster mange å kunne delta i de direkte strømmede messene han feirer med oss. For dem som ikke kan være med på direkten kl 7 om morgenen, er det mulig å kalle opp messen senere på dagen. Han tar oss inn i rom i Vatikanet vi ellers aldri kunne ha besøkt.
(www.vatican.va ) (Klikk oppe i øverste hjørne – Celebrazione.)
Idag kunne vi være tilstede ved alteret over sarkofagen til Pave Johannes Paul II. På altertavlen over, er St. Stefanus avbildet – den første kristne martyr.
Johannes Paul II holdt også på å bli martyr. Han ble skutt på Petersplassen, mens han ble kjørt rundt i sin Papa-mobile og hilste på alle som var møtt frem. Som ved et under gikk kulen tvers gjennom ham, uten å skade noen indre organer. Han holdt på å dø likevel, av blodforgiftning, men en intensiv vitaminkur snudde utviklingen. Den polske familien i Norge, som han hadde et nært forhold til, ble budsendt, og var hos ham i denne tiden.
Før attentatet pågikk det en bakvaskende hviskekampanje mot denne paven, som gikk helt inn i Vatikanet og inn blant prestene. Jeg forsvarte ham kraftig i min krets – alltid når dette ble tema. Jeg har et bilde av ham på pianoet, fra den første gangen han viste seg offentlig på Petersplassen etter attentatet. Ved siden av ham står en nyutnevnt biskop – Robert J. Rose, med mor født Glærum. Jeg spurte biskop Rose, som gav meg bildet, om i hvilken forfatning Paven var denne dagen. – Jo, sa han, Paven stod i solsteiken i 2 timer og underholdt seg med oss på 7 språk! – Med andre ord: en kraftkar! – En kveld pater Olav Müller satt i stuen her, reiste han seg opp, gikk bort og stod og så på bildet. Så sa han: – Du har nok hatt rett hele tiden når det gjelder denne paven.
KGB stod bak både den bakvaskende hviskekampanjen og mordanslaget, det ble etterhvert ikke bare en mistanke, men en erkjennelse av situasjonen. Marxistene vet hvilken kraft det er i ånd og ideologi, og han var deres sterkeste ideologiske motkraft og motstander. Ikke bare var han en tungvekter som professor i filosofi og teologi, men han kunne mobilisere hele det polske folk, og det sier ikke lite. Han var den direkte årsak til at Jernteppet falt, og til at Europa igjen ble forenet med seg selv. Han var også den paven som gikk ned av bærestolen, ut av Vatikanet – og som møtte folk der de var, rent bokstavelig. Han ble et problem for sikkerhetsopplegget i Vatikanet, for han tok på sivile klær om kvelden og gikk ut bakdøren – og ut i byen, der han møtte mennesker ute i byen, inkognito.
Da han kom til Trondheim i 1989, og gikk ut av bilen ved St.Olav kirke, stod jeg helt ytterst og lengst unna ham i rekken foran kirken, men han gikk rett bort til Nordmørsbunaden og rakte frem hånden. Det kom en pyntebjørk mellom hendene. Vi prøvde igjen å håndhilse – ny bjørk imellom! Det begynte å glitre i øynene hans av latter. Tredje gangen møttes hendene, men da skvatt han, for hånden min var iskald av vinden som gikk rett gjennom den tynne bunadsskjorten, og klokken hadde tikket.
Da han lå for døden, så jeg det som skjedde på CNN som rapporterte fortløpende. Jeg hadde så vondt i venstre hofte at jeg lå på sofaen alle disse dagene. Da han døde, tenkte jeg: – Nå er han død. Jeg kan be ham gå i forbønn for meg for denne invalidiserende hoften. Da jeg stod opp av sofaen, var hoften helt OK! Jeg må innrømme at jeg ble ikke så lite paff.
Den enkle trekisten hans ble båret ut på Petersplassen for å hilse folkemengden. Folkemengden ropte taktfast: Sancto! Sancto! Subito! – Helgen! Helgen! Straks!
Kardinal Ratzinger, som var den som hadde regien på det hele, snudde seg og så intenst og uutgrunnelig utover Petersplassens store folkemengde – lenge. Så gikk han etter kisten, inn i Peterskirken igjen. Han ble jo etterfølgeren – Pave Benedikt XVI.
Pave Johannes Paul II – ungdommens pave, er han også blitt kalt, kanopadler, skiløper, fjelltraver – han som rev ned Jernteppet og befridde Øst-Europa ved Åndens og Bønnens makt, han skulle hatt Nobels fredspris – men det forstod ikke kommitéen i Oslo. Til det var ikke deres horisont vid nok.
Det er merkelig å tenke på at jeg har tatt en helgen i hånden – for han ble «Santo» – om ikke «subito». Pave Johannes Paul den Store, som Kjell Arild Pollestad konsekvent omtaler ham som. Nå har Pave Frans gitt oss alle anledning til å se hans grav – hans sarkofag, hans alter i Vatikanet. Dette vidunderlige menneske, denne store Guds tjener. Han leve! Amen.
Glærum, 18.mai – 2020.
Dordi Skuggevik
