Måned: oktober 2020

Jeg slår av radioen straks jeg har slått den på, igjen og igjen – for det er samme maset omattatt og omattatt: Homomas, klimamas, samemas, politikermas, Coronamas – mas-mas-mas!

Alt maset kjennetegnes av en evig sutring og syting og krav om at lytterne skal omvende seg til noe politisk korrekt – kongruent med SV – som i tillegg har klippekort på «Politisk kvarter» kl, 07.45 hver morgen på hverdager. Jeg slår nå av dette politiske kvarteret  når det begynner, og slår på igjen når de er ferdige med å hakke talestrømmen til dagens offer i stumper og stykker med sine avbrytelser og aggressive setningsrytme og sitt overemfatiske trøkk.

Resultatet blir at folk ikke orker politikk i det heletatt. De blir politisk døve. De opparbeider irritasjon overfor samene, de orker ikke lenger tenke på klimatilstanden og de hater etterhvert homofile mennesker.

Når hørte vi sist noe morsomt, noe annerledes, noe interessant og noe nytt komme ut av radioen? Når hørte vi sist skikkelig musikk?

Nei, vi er innstengt i det norske radio-helvetet. Det har han NRK-sjefen uten mimikk ordnet med – da han innførte DAB-en. Slik er vi nå, alle sammen,  DABBET. Hvor er jeg vel lei av det!

Når jeg reiser til Las Palmas 14.november for en måned, skal jeg ta med meg den siste FM-radioen her i huset og hygge meg med radio fra mange land. For spanjolene ville aldri finne seg i å la seg stenge inn i noe DABB-land. Da ville det blitt revolusjon – for de lar seg ikke kue, slik som nordmenn er blitt.

Glærum, 30.oktober – 2020

Dordi Skuggevik

Idag ringte jeg til en gammel kjenning som er langtidsboende i Arguineguin – på sydkysten av Gran Canaria, for å spørre litt om tilstanden med disse båtmigrantene, siden det er så sparsomt og lite detaljert i norske media, og siden jeg reiser ned til Las Palmas om tre uker.

Jo, sa han – de kommer i store båter som legger til utenfor den spanske maritime grensen, og når det spanske oppsynsskipet er ute av syne, lårer de småbåter med motor og lar grupper av migranter ta seg inn i spansk farvann. Det er jo bare 12 mil mellom Gran Canaria og det afrikanske fastlandet, så de store båtene kommer nær spansk område før de små båtene settes på vannet. Det hele er mafiastyrt, sa han.

Disse menneskene ser ikke ut til å mangle noe, sa han, for de klager på maten og kaster klærne de får. Alle har mobiltelefon. Dette er ikke folk det er synd på, sa han. De blir installert – ikke på Anfi del Mar, riktignok, men på andre time-share-steder lenger unna.

Om Corona-tilstanden sa han at det er ikke kommet smitte inn på skolene, forunderlig nok, men at folk må gå med maske utendørs. Derfor sitter vi på restaurantene og spiser og drikker, sa han – for da kan vi ta av masken! Men, det er lite folk her nå, sier han videre, og denne tilstanden er katastrofal for næringslivet og levestandarden på Canariøyene.

Jeg trekker som konklusjon, ut fra dette, og det andre innlegget mitt på bloggen idag – at alle som tviler på om de kan reise til Canariøyene nå – gjerne kan reise.

Jeg vil her igjen understreke at Canariøyene har sitt eget Corona-regime: De er ikke slått sammen med resten av Spania – selv om Folkehelseinstituttet og Dagsrevyen ser ut til å tro det.

Og «båtfolket»? Det høres ut som de er innlosjert langt opp i dalom – utenfor turistenes allfarvei. Kanskje utenfor mobildekning og klagemuligheter? Det canariske politiet er rasende på dem, sier min kilde.

Glærum, 26.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Fordi Corona-situasjonen på Canariøyene er mye bedre enn i Fastlands-Spania, er Canariøyene unntatt fra sentrale spanske bestemmelser. Dette har gått både NRK, norske media ellers og Folkehelseinstituttet hus forbi.

Konsertbyrået på sydkysten av Gran Canaria sendte igår ut en mail der de orienterer om at siden siste helg er det igjen fri innreise til øyene, fordi Corona-situasjonen er blitt så bra. Men – konsertpublikum er begrenset til 300 pr. konsert, så derfor er det stor rift om billettene nå. Byrået ser seg ikke i stand til å skaffe billetter til alle interesserte, og det er ikke deltakergrunnlag for å sette opp buss(er) fra sydkysten til konserthuset i Las Palmas. Folk må «egen-kjøre» skriver de.

Undertegnede har allerede skaffet seg 6 konsertbilletter til sitt årlige månedslange førjulsopphold i den deilige by Las Palmas. Jeg kjøpte billettene på internet for en tid tilbake.

Philharmonisk orkester spiller nå samme konsert 2 dager med halve saler i stedet for den ene konserten på fredager med full sal. Når du ankommer Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas, tar de tempen på pannen din, hender og sko sprites. WC, garderobe og bar er stengt – men MUSIKK – det blir det! Gleder meg!!!

Jeg flyr med Norwegian 14.november – hjem 16.desember. Om det blir jul i karantene – det gjør ingen ting, for jeg feirer uansett jul alene, og trives med det i mitt elskede hjem!

Det skal bli vandrende solbad, de daglige 300 meter svømming i Atlanterhavet, konsert, opera og ballett om kveldene – og geitekjøtt stekt med løk og tomater og med canariske deilige poteter + øl, der oppe på OLIVIA i bukta øverst på Canterasstranden! Hepp-Hepp! Og så blir det sikkert den årlige Adventsfesten hos Mary og Ole! For tiden betrakter de Atlanterhavet fra Hustadvika – men de klarer sikkert ikke å avholde seg fra sitt deilige hjem rett øst for Restaurant Olivia og geitekjøttet!

Men markedsdag i Arguineguin blir det nok ikke, for Arguineguin er oversvømmet av båtmigranter. Vest-Afrika har nesten ikke noen fiskebåter igjen, for de stjeles eller selges til folk som legger ut på havet med livet som innsats. Mange misser på Canariøyene, og ender opp langt ute i havet og går til bunns med mann og mus, men etterhvert som de utstyrer seg med moderne navigasjonsmidler, er det flere og flere som finner fram til Canariøyene og oversvømmer Arguineguin nå. Det skal bli interessant å se hvordan den norske sjømannskirken der ute på Arguineguin-neset takler det. Så – det blir vel en busstur ned til Arguineguin – med munnbind, for å se på forholdene.

Den spanske statsministeren Sanchez har nettopp hatt foretrede hos Pave Frans, og der fikk han nok medhold i å ta imot – og ta imot – og ta imot – disse båtmigrantene. På dette punktet er pave Frans en like stor godfjott som statsminister Sanchez. Ingen av dem forstår at jo flere som får komme i land uten å bli returnert – jo flere legger ut på havet og jo flere drukner. Snart vil hele Europa synke i havet under vekten av Afrikas befolkning som løser sitt overbefolkningsproblem med å svømme over til Europa.

Glærum, 26.oktober – 2020.

Dordi Skuggevik    

Stort oppslått i Driva idag – 21.oktober, presterer rindalingen fra oppi dalom, Magne Løfaldli, spalter med tullsnakk om Todalsbrua. Det er så på jordet, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne!

Han har tydeligvis aldri oppholdt seg på Kvennafjorden når stormen slår inn, men uttaler seg med suffisanse om at der er det «innlandsklima» «hvor ingen høststormer slår til». Ferger er bedre enn bru, hevder han – han som er oppvokst i Rindala og som derfor nesten aldri har stått i fergekø. Han klarer heller ikke å brette ut et kart og se at Todalsbrua forløser et langt større kommunikasjonsnett enn denne veistubben mellom Sunndal og Surnadal som han 4 ganger (!) slår fast er hensikten med brua. En mann som leder et innovasjonsselskap bør klare å se større sammenhenger og å brette ut et kart! Han, av alle, bør forstå at ferga er et kvelertak på næringslivstrafikkens sirkulasjon.

Løfaldli faller for egen øks – så jeg vet ikke om jeg gidder å referere flere av hans på-jordet-uttalelser. Ett er sikkert: Han har det til felles med den lange harrangen til MDG på Trollheimsporten idag, at han pumper på uten at det er noe hold i det han sier, uten å ha greie på hva det er han snakker om – FORDI HAN ER INNLANDSBO’N – slik som de i MDG som leverer mye skrik og lite ull i Trollheimsporten idag.

Og så er det denne evindelige sutringen om at traktørstedet i Svinvika får masse kunder når brua kommer. Forstår man ikke mer av ‘bussinessen’ her heller?

Det skulle vært interessant å få vite hva som er den egentlige agendaen til oppi-dalom-folket i Rindala og i Mosokna, når de prøver å torpedere fjerningen av denne blodproppen i kommunikasjonen over fjorden som Kvenna-ferga er. Snart går jo selve fergeleiene i heisen også – fordi den som står oppi styrhuset på ferga ikke klarer «at angjøra en brygga». Sist jeg stod med bilen på ferga og den skulle legge til på Kvanne, slang først bauen kraftig inn i kaidelen på styrbord side, deretter på babord side – og så braste den rett fram og inn i lemmen så hele konstruksjonen skalv og dildra, især de to høye søylene som holder lemmen. Her kunne det ha blitt fergefritt på 1-2-3! Det ville jo ha vært katatrofalt – når brua enda ikke er kommet på plass…

Glærum, 21.okt. 2020

Dordi Skuggevik   

Hvor mye mer skal Frankrike tåle av Islams dragoner før landet gjør noe effektivt med å få slutt på de fryktelige terrorangrepene som disse bekjennerne til Islam begår?

Vi kan regne opp noen nylige forferdelige hendelser som NRK passer på å få oss til å glemme:

Karikaturmagasinet Charlie Hebdo fikk 7.januar 2015 sin redaksjon massakrert av Islams dragoner – 12 drept i redaksjonslokalene.

Forrige måned – 25.sept. 2020 – ble to skadet av knivangrep ved denne adressen som Charlie Hebdo nå er fraflyttet. Islams dragoner slo til i forbindelse med at saken fra 2015 skal opp for retten, så de hadde vel bruk for å vise Islams muskler.

«Bataclan-massakren»: 13.-14. nov. – 2015 ble 6 steder i Paris angrepet, der angrepet i konsertlokalet Bataclan var det mest voldsomme. Dette døgnet drepte Islams dragoner totalt 137, og skadet 180. Europas statsledere møtte opp etterpå og demonstrerte i flokk i Paris’ gater. Det var jo omtrent like nyttig som å stikke tungen ut av vinduet, for de gjorde ikke noe mer.

«17.mai-toget» – i Nice 14.juli 2016: En med fornavn Mohamed kjørte på Frankrikes nasjonaldag inn i folkemengden på Promenade des Anglais i Nice, og drepte 87 – derav mange barn, og skadet 400. Resultatet ble digre «blomsterkrukker» plassert på mange store byers paradegater – bl.a. Carl Johan i Oslo, for å unngå noe lignende, for en vet aldri hvor og når Islams dragoner slår til.

Sognepresten Jacques Hamel (86) fikk 26.juli 2016 – strupen skåret over ved alteret under morgenmessen i sin landsbykirke – 9 km fra Rouen-katedralen. «Vik bak meg Satan!» ropte han – før Islams dragon kuttet luftrøret på ham. Begge hans bødler fra Algerie ble skutt på sakristitrappen av politiet som kom til stedet i rekordfart. Den andre mannen som var tilstede ved morgenmessen, ble også forsøkt myrdet, men spilte død og overlevde – etter langt sykehusopphold.

Ungdomsskolelæreren Samuel Paty underviste om ytringsfrihet i en liten by vest for Paris. Etter sin nylige aktualisering i klassen, hvor han viste og diskuterte Muhammed-karikaturene på et intellektuelt nivå, ble han i forgårs – 16.okt.2020, halshugget på åpen gate av en Islams dragon.

Vi kan også minne om de syv franske cisterciensermunkene i de algirske Atlasfjellene som i 1996 ble funnet med hodene avskåret. De var ordensbrødre av munkene som lager den VM-medaljerte Munkebyosten.

Hvor mye mer kan og bør Frankrike tåle?

Frankrike bør sette en dato der alle som bekjenner seg til Islam, returnerer frivillig til sine opprinnelsesland. De som ikke er dratt ut av landet når fristen nås, bør fylles opp i den franske marines landgangsfartøyer, seiles over Middelhavet og tippes i Nord-Afrika, primært Algerie. Og så bør ellers alle land der Islam enda ikke har fått fotfeste, stoppe importen av denne forferdelige politiske ideologien som utgir seg for å være en religion, hvilket den ikke er!

Dessverre har ikke Islam noen læreautoritet, så å diskutere med Islams bekjennere, er som å sloss med Ibsens Bøygen – som er uten hale og hode og som lever i mørket hvor du ikke kan se den.

Det er meget påkrevet at vi tar Islam opp på bordet, og dissekerer denne ideologien i fullt akademisk dagslys. I Norge legges det lokk på all Islam-kritikk, og derfor fikk vi Utøya, derfor fikk vi anslaget mot moskéen i Bærum, derfor får vi SIAN med sin vulgære tilnærming.

Vi må få en seriøs og akademisk debatt om Islam som kan avkle denne menneskeundertrykkende, politiske ideologien som maskerer seg som religion. Vi kan ikke lenger overlate dette til desperate einstøinger og vulgærspråklige grupperinger.

Slagordet bør være: Befri muslimene (og oss) fra Islam!

Glærum, 18.oktober. – 2020.

Dordi Skuggevik

Den norske lutherske kirken som pr.1.1.2021 skal gjennomgå den endelige skilsmissen med Staten, blir mer og mer styrt av tilfeldige amatører, blir mer og mer kommunalisert, byråkratisert og toppstyrt av det nye kirkelige byråkratiet. (Det er meg en gåte hvor de tar pengene fra til å lønne alle på de stadig mer tallrike kontorene.)

Hverken prester eller biskoper tør lenger stå frem for å ytre noen mening eller vise til sine fagkunnskaper, for da kan de få samme juling som tidligere biskop Kvarme av Oslo fikk oppleve. Kristofobe media klarte nesten å begå medidrap på ham, og hvem av kirkens teologer tør da å stå frem og hevde sin fagkunnskap de har ervervet gjennom en svært lang utdannelse?

Amatørene på kontorer, i styrer og utvalg i Kirken viser oftere og oftere en ignorering av fagkunnskapen både innen teologien og ikke minst – kirkemusikken. Slik har ikke lenger domorganisten i bispedømmene noe han skal ha sagt ved tilsetting av organister i prestegjeldene.  Kirkevergene som er saksbehandlere, viser ofte en overraskende sterk maktbrunst i sin beriding av regelverket, og amatørene i utvalgene bøyer seg i støvet for dem.

Tilsettingen av de to siste organistene i Stangvik er eklatante eksempel på det jeg her har skrevet:

Organist Erling With Aasgård ville søke seg hjem for sitt neste – og kanskje siste, kapittel av karrièren som konsertorganist/kirkeorganist. Han hadde tenkt å etablere seg i den flotte, tomme prestegården i Stangvik. Vi som kjente ham, visste at det ville bli store ringvirkninger rundt Erling With Aasgård, hvis han fikk stillingen – der hovedkirken er konsertkirken for indre Nordmøre. Han hadde store meritter å vise til. Men nei, kirkevergen innstilte en annen, fikk ansatt ham i Stangvik – og bosatt ham i Rindal prestegård, og nå har hun fått ham ansatt som organist i Rindal. Hennes plan hadde mange trekk i løpet – og hun fikk det til. – Det ble kjent at hennes kandidat tidligere hadde vært gift med hennes venninne. Altså: kameraderi!

I tillegg kan vi regne med at det utenom sakspapirene ble muntlig hvisket om at Aasgård er alkoholiker – hvilket han IKKE er! Det har fagfolk slått fast! Det vet jeg. Det har gått mange rare rykter etter hans illebefinnende på orgelet under en konsert med Nidarosdomens guttekor i Oslo for en tid tilbake. – Jeg sa til kirkevergen i Rindal/Surnadal den dagen jeg konfronterte henne om saken, at de burde ha spurt Aasgård direkte, om hvordan denne situasjonen var.

Aasgård hadde dessuten ikke latt seg overkjøre som fagmann – av amatøriske kirkebyråkrater, da han var domorganist i Møre bispedømme, og det blir man ikke populær av hos kirkevergene.

Den som ble ansatt i Stangvik, i stedet for Aasgård – Bjørn Vevang, er en topputdannet organist med samme orgelprofessor gjennom 3 års studier i Paris, som Ole Karsten Sundlisæter, komponisten av Olavsoratoriet-2014, hadde hatt. Det var ikke noe å utsette på Bjørn Vevang – tvert imot! Men han hadde ikke samme fartstid som Aasgård. – Vevangs CV var langt kortere, selv om han også hadde vært domorganist – i København, i en kortere periode.

Da jeg konfronterte kirkevergen i Rindal/Surnadal forleden med denne saken, og sa at de burde be Aasgård om forlatelse for behandlingen han hadde fått, og tilby ham Stangvik som nå var ledig, fikk jeg vite at Ronny Kjøsen allerede var tilsatt. – Hvem er Ronny Kjøsen? spurte jeg.

Det hadde vært to søkere, og jeg har nå bragt på det rene at ingen av dem hadde kirkemusikalsk utdannelse. Stillingen burde vært utlyst på nytt, når Stangvik – av alle steder, ikke hadde fått noen kvalifisert søker til stillingen.

Jeg har idag googlet Kjøsen, og ser at han er flyttet ut av fjøsen – i Rindal, og har spredt seg over et vidt spekter av musikalske aktiviteter. Han har så mange ploger i jorden av så mange slag, at selv om han har gitt opp melkeproduksjon i Rindal, så må han være en av dem som snart får en helseregning på at han har gjort for mange diverse ting over en for kort tidsperiode. Det er sjelden å se en så sterk hyperaktivitet så godt dokumentert.

Hvorfor bryr jeg meg, jeg – som ikke har vært medlem av Den norske lutherske kirke siden 1984? Jo, fordi Kirken med stor K har gitt oss hovedrenningen i norsk kunst og kultur gjennom 1000 år, der innslagene i veven som har formet oss som nasjon, består av arkitektur, byggeteknikk, maleri, skulptur, litteratur, musikk, utdannelse, oppdragelse etc. – og det kan aldri, og skal aldri – bli ansvaret som ivaretas bare av amatørene i tilfeldig sammensatte kirkedemokratiske utvalg, for: Det angår oss alle! Og for å sitere Pater Olav Müller til slutt: «Gud er ingen demokrat!» Det er heller ikke kulturutviklingens iboende dynamikk!

Glærum, 12.okt. – 2020

Dordi Skuggevik

Jeg har lenge vært opptatt av de tomme prestgardene i Norge. Grunnen til at de står tomme, er at presten blir skattet ihjel fordi prestgarden regnes som «tjenestebolig» – ikke som vanlig utleiebolig.

En prest stod fram på TV for et par år siden og forklarte dette. Han hadde nominell husleie på 4.000 pr. mnd. – men så ble han skattlagt for «tjenestebolig» – slik at reell husleie ble 14.000. Det kan ikke en familie tåle, så resultatet er blitt at de flotte og ærverdige prestgardene er blitt stående tomme, dessverre, og prestfamiliene finner seg bolig et annet sted i prestgjeldet.

Siden det er organisten som leier og bebor prestgarden i Rindala pr.dato, regner jeg med at boligen da ikke blir regnet som «tjenestebolig» – og at han da betaler nominell husleie.

Prestgarden i Rindala bør sikres for kirkelig bruk – til undervisningsrom, møterom og kirkekafferom. Dessuten vil det snart bli bruk for kontorarealer, for en dag må det gå opp for folk i Rindala at de nå er flyttet over til Nidaros bispedømme, og til Trøndelag fylke, og at de ikke kan holde på med dette hybridopplegget med Surnadal, som tilhører Møre bispedømme og Møre og Romsdal fylke. Om ikke rindalingene tar affære sjøl, så vil de plutselig en dag våkne opp til at autoritetene i Trøndelag fylke og Nidaros bispedømme vil påføre dem endringene fra sentralt hold.

Samtidig vil det bli slutt på å sende sine videregående elever til Surnadal videregående skole og det vil bli slutt på å sende kulturskolelever til Surnadal. Da kan det også bli aktuelt med lokaler i den store prestgarden til kulturskolens undervisning, spesielt hvis organist Bjørn Vevang klarer å skaffe tilveie et skikkelig flygel i Rindal kirke, rett ved. Han bør vel få «amplei» som lærer i orgel og klaver i Rindal – heller enn å ha en bijobb i begravelsesbyrået!

Skolen slutter nå med å undervise kristendom slik det skal undervises, derfor må Kirken sørge for tilgang til egne undervisningslokaler, hvor Kirken selv kan undervise barn og unge. I Surnadal skjedde det i dette forholdet noe helt utilgivelig dumt da de rev gamle Øye skole ved Øye kirke. Der rev de undervisningsrom, kirkekafferom etc. Denne flotte trebygningen var dessuten bygd i samme nygotiske stil som kirken, og ville ha utgjort en flott og tjenlig del av kirkeanlegget.

Videre solgte Kirken v/Opplysningsfondet sitt –  forpakterboligen, fjøs og jord ved Øye kirke. Når Kirken hadde mistet muligheten til å overta gamle Øye skole, burde Kirken ha solgt prestgardsjorda og skogen, men beholdt bygningene, både fjøs og stue, og bygget dette om til en del av anlegget for sosiale aktiviteter og undervisningsrom. Bygget på Skei kan aldri erstatte de tapte mulighetene som her er nevnt!

– Men, i Norge har Kirken enda ikke forstått hvor viktig det er med sosiale rom og undervisningsrom ved siden av kirkebygget. Det forstod de norske emigrantene da de måtte bygge opp sin egen kirke fra grunnen av i sitt nye land USA, uten noen stat å støtte seg på. Derfor finner vi alltid et hus for sosiale aktiviteter ved siden av de norskamerikanske kirkene i USA, og ved alle katolske kirker.

Dessuten har vi nå det forholdet i Norge, at indremisjonsfolket selger sine bedehus og overtar kirkene. Kirkene blir omgjort fra sakrale rom – dit folk gikk for å møte Gud, til forsamlingslokaler der folk går for å møte hverandre i stedet for Gud, og der folk sitter og snadrer i kirkebenkene mens formkakesmulene sprer seg på gulvet til lukten av kaffe – mens Gud gjemmer seg i veggene! – Jaja, resultatet er at de gamle «høykirkelige» nå forlater de «lavkirkelige» og trekker over til Den katolske kirke – eller forsvinner ut i tomrommet hos «Humanetikerne».

Prestgarden i Rindala er et særdeles flott bygg, flott plassert i forhold til Rindal kirke, med stort potensial til å skape rom for et blomstrende kirkelig liv. Å selge denne flotte låna til en organist  – eller noen annen privat person som forsvinner fra bygda igjen om noen år, det blir ganske hodeløst – ja, simpelthen tåpelig! Ja, trist! Jeg håper Riksantikvaren vil forhindre slik hodeløs gjerning. Jeg sender dessuten dette skrivet til den nye preses i Den norske lutherske kirke – til betenkning, fordi dette gjelder nesten alle prestgarder i Norge nå. Preses har ingen tid å miste i denne saken.

Glærum 10.10.2020.

Dordi Skuggevik

Rindal skoles katolske rektor 1987-89.

Da jeg satte meg til skrivebordet idag, kom plutselig kjøttmeisen min og satte seg i sjasminen utenfor vinduet og så inn. Jeg har ikke sett ham siden i vår. Han har vært her i mange år. Det må være samme kjøttmeishannen, for han har hatt samme oppførsel i alle år.

Han vet alltid hvor jeg er i huset. Er det ikke noe på matbrettet på altanen, og jeg fremdeles ligger i senga og glor om morgenen, så står han i lufta og flagrer med vingene og ser inn gjennom soveromsglaset.

I dag dukket han opp utenfor skrivebordsglaset. Det var tydelig at nå var tiden kommet for at gamle latsabber vil ha servert solsikkefrø uten at de trenger å gjøre noen innsats for føda.

Jeg la ut et par kløvde epler, med tanke på den gamle svarttrasten min, som har vært her i mange år og vintre, og så la jeg ut et par gamle kakskalker av hæmbakakakåinn min. For å være sikker på at «Spikkjinn» skulle bli fornøyd, strødde jeg over havregryn – for huset har enda ikke anskaffet solsikkefrø for sesongen. Men tror du han var fornøyd? Nei! Han visste utmerket godt at jeg nå satt inne i stua i cowboy-TV-stolen min med tekppen, så han satte seg på lista under vinduet i altandøra og så klagende på meg. Så dro han til med flagre-med-vingene-oppvisning utenfor de store altanvinduene. Da det ikke hjalp, forsvant han, etter å ha prøvd seg på et tørt havregryn, som ikke falt i smak.

Ja-ja, jeg hadde ikke tenkt å starte fugleforingen før jeg kommer hjem fra årets Las Palmas-opphold innunder jul, men jeg må nok til pers. Nytt av året skal bli at jeg går ut med noen solsikkefrø i handa. Kanskje jeg kan trene husfuglen min i å spise av hånden? Min tippoldefar Sivert i Oppigard, foret spurvene med havregryn som han strødde oppover hele armen – og der satt de og koste seg.

Nei, se der: Nå ankom gråsporven! De har okkupert sjasminen siden i fjor. Jeg har i mange år trodd at de var utdødd!  Det blir nok fest med havregryna, nå da.

Og dermed går vertinnen ut i bilen og kjører til nærmeste utsalg for solsikkefrø. Noen må gi seg – og det bli’kje spikkjinn, nei!

Glærum, 9.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Takk for all deltagelse ved min sønn, Magne Arnfinn Skuggevik, sin bortgang.

I en krevende tid, har jeg ikke maktet å takke hver især for gode hilsener på FB, telefonsvarer (som ikke virker på mobilen min), telefoner, brev, kort, blomster, gaver til minnekonto etc. Ber om forståelse for det.

Idag – 5.10.20. overfører Surnadal Sparebank 53.100 kr. til CANADIA BANK i Phnom Penh, Cambodia. Pengene går til en landsbyskole ved Sihanoukville, der regn og flom har ødelagt bygningene, og til privatundervisning for barna som pr. idag ikke har noe skolebygg.

Mange takk.
Dordi Skuggevik

I det katolske bispedømmet som omfatter Møre og Trøndelag – Trondheim katolske stift, ligger 3 av de 5 kirkene i Møre og Romsdal – i Kristiansund, Molde og Ålesund. De 2 andre ligger i Levanger og i Trondheim.

Ved vigslingen av den nye katolske biskopen i Trondheim, Dom Erik Varden, i Nidarosdomen lørdag 3. okt. gjorde nordmøringene seg sterkt gjeldende, for av de 3 hovedelementene i kirkemusikken denne dagen – to kor og orgelet, hadde nordmøringer ansvaret for 2 av dem! Men så skal vi også huske på at nordmøringene sang sine messer i kirkehus der ute ved Frei og Averøya 40 år før Olav Tryggvason slo opp teltet sitt på Moster – og «lot synge messe», som Snorre skriver. Snorre skriver også, noe omskrevet av meg i librettoen til oratoriet «Olav den Helliges dåp» (2014): – «Men trønderane dro ut til Møre. Tre kyrkjer dei brende, 3 prestar de drap!» – Kristendommen landet på Nordmøre, sa pater Olav Müller.

I stedet for innleid ekstern organist, som den katolske kirken flere ganger har brukt ved sin Olsòk-messe i Domen, bemannet domorganist Magne Harry Drågen selv Steinmeyerorgelet denne dagen. Han er fra Averøya på Nordmøre, der Gange-Rolv kom fra, selv om sunnmøringene stadig prøver å gjøre ham til sunnmøring fra Giske…!

Domorganist Drågen spilte kororgelpulten i en subtil akkompagnering av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunnivae som er utviklet av og dirigert av Anne Kleivset fra Halsa på Nordmøre – det før-trønderske Halsa! I dette gregorianske koret, som i verdens gregorianske kretser går for å være et av de 2-3 beste gregorianske kvinnekor i verden idag, synger det dessuten to damer fra Nordmøre: Marit Løfaldli fra det før-trønderske Rindal og Elisabeth Silseth fra det før-romsdalske Eide på Nordmøre.

Vi kan her bemerke at det var 4 nordmøringer som tok med seg den aldrende prest og musikolog Asbjørn Hernes, tidligere prest også i Stangvik på Nordmøre, til Påske i Solesmes-klosteret vest for Paris, Påsken 1984. Det er her kunnskapen om, og det klingende resultat av – den gregorianske sangen fra 1000-tallet er forsket frem igjen fra 1830-årene, og hvor Asbjørn Hernes studerte i begynnelsen av 1950-årene. Det ble tre av disse nordmøringene som initierte den nye bølgen med interesse for, og kunnskap om, den gregorianske sangen idag: Anne Kleivset med koret Schola Sanctae Sunnivae, Henning Sommerro med komposisjoner basert på gregoriansk repertoar og undertegnede, som stiftet og drev Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae i 15 år med spesialiserte 4-dagers kurs for leg og lærd med instruktører fra Choeur Grégorien de Paris og som oversatte Dom Cardine sin bok: «Det første året med gregoriansk sang» – utgitt av universitetet i Trondheim. Det som står igjen etter disse anstrengelsene i Norge, er Anne Kleivsets gregorianske kor, professorstillingen ved NTNU som idag bekles av professor Roman Hankeln, Sommerros komposisjoner og en stor skare fra «Trondheimskursene» i gregorianikk – dere flere deltakere studerte gregorianikk i Paris og Solesmes senere.

Det er idag to norske kor som gjør seg gjeldende på verdensbasis: Schola Sanctae Sunnivae og Det norske jentekor. Det merkelige er at begge kor har dirigenter fra det førtrønderske Halsa på Nordmøre: Anne Kleivset og Anne Karin Sundal. (Bemerkning fra musikkritikeren Ole Dahl Rossbach.)

Jeg vil spesielt berømme Sunnivaenes helgenlitani denne dagen – det gikk så det plistra! – som vi sier på Nordmøre. Vakkert! Elegant! Musikalsk! Bispekandidaten som lå utstrakt på magen på gulvet foran kortrappen i denne delen av seremonien – må ha fått seg et uventet kick. Her var det full fart fremover! «Det er en iboende jubel i alt som finnes! Det er håp for enhver,» sier bispekandidaten i et intervju med Petter T. Stocke-Nicolaisen, som er gjengitt på katolsk.no. Jeg har aldri hørt en slik iboende gregoriansk jubel noen gang, som i dette helgenlitaniet denne dagen.

Forsamlingen forøvrig fikk seg et «kick» og reagerte med et beundrende gisp da den nyvigslede bispen takket til slutt. Med tanke på alle som fulgte begivenheten strømmet til mange skjermer, takket han på 5 språk med perfekt uttale: Norsk, engelsk, fransk, tysk og polsk! Han snakker førøvrig også russisk – og har undervist i syriske språk i Roma!

Bak Schola Sanctae Sunnivae satt undertegnede «gregorianske kårkjerring» og hadde en flott dag der jeg kunne synge med koret når tutti-partiene kom. Vidunderlig! Dessuten har man jo sunget 4 år i Nidaros domkor og 2 år i Nidaros oratoriekor, og det er alltid en opplevelse igjen å synge i Nidarosdomens akustikk, hvor det du synger plukkes rett fra leppene av dette fantastiske rommet.

Den katolske sognepresten som nok har vært pott og panne i opplegget for bispevielsen, Egil Mogstad, er også 1/4 nordmøring: hans farfar var fra en av husmannsplassene under Nistua Mogstad. Jeg fulgte Egil Mogstad dit en gang, og Per Nistu’n Mogstad viste oss plassen som nå er nedgrodd av olderskog. Men, navnet er fra Nordmøre!

Ved siden av meg ved søndre vegg i koret – «Østskipet», satt det en ung mann med navn og røtter fra Nordmøre, og som denne dagen var brannvakt: Gunnar Halle. Hans foreldre bor nå i Rø’grenda på Kvanne, og han har jobbet som sommervikar på kirkegårdene i Surnadal i sommer, og ble Pinsedag i år både døpt og konfirmert og tatt opp i Den katolske kirke i St. Olav katolske domkirke i Trondheim av biskop Eidsvig. I vår lille «busk-katolikk-menighet» på Skei, har vi hatt den store glede at Gunnar tar på seg oppgaven som lektor når han er på messene på Menighetshuset på Skei. Han har en stemme og en diksjon som mange kan misunne ham! Om kort tid vil han bli å finne i Kongens garde ved Slottet!

Nidarosdomens guttekor som alltid synger som engler, og som kan å oppføre seg, takket være Bjørn Moes’s kyndige ledelse, ble også akkompagnert av Domorganist Drågen, men da utgangsmusikken skulle spilles, gikk Drågen til hovedspillpulten vest i Domen og la til med en skikkelig fransk, stor orgelsymfoni hvor det var lett å forestille seg Atlanterhavets voldsomhet på Averøya og Hustadvika – der Gange-Rolv vokste opp! YES! – dere sunnmøringer!

Lesere anbefales å oppleve på nettet (katolsk.no) både den 2 ½ times bispevigslingen fra Nidarosdomen lørdag og den 1 ½ times høymessen fra St.Olav katolske domkirke idag – søndag, der den nye biskopen inntok sin domkirkes alter med 3 andre biskoper tilstede. Det må nemlig 3 biskoper til for at en bispevielse skal bli gyldig, så biskop Kozon  av København, leder av Den nordiske katolske bispekonferanse, hadde måttet utstå en ensom tilværelse i Trondheim i Corona-karantene, for å kunne delta! Imponerende!

Det hadde vært stor ommøblering av Domen før vi kom. Det vi til daglig kaller «Østskipet», er egentlig koret. Det er stort i Nidarosdomen, for før de fleste sangerne og de fleste av prestene døde av Svartedauen i 1349, og det norrøne målet med dem – både muntlig og skriftlig, var det mange sangere i Nidarosdomen – de fleste fra Island, så koret var stort. Vi hører nok ekkoet av dette store musikalske «førsvartedauiske» musikalske kraftsenteret i de religiøse folketonene fra Nordmøre. Det ble nødvendig å introdusere orgelet i liturgien etter mannefallet i skaren av korsangere da Svartedauen hadde feiet over dem.

Denne dagen var korene satt opp slik de ble satt opp i store katedraler: antiphonalt = på hver side av kordelen av katedralen. Nidarosdomens guttekor langs nordre vegg, Schola Sanctae Sunnivae langs søndre vegg. Det var ingen overraskelse, siden Egil Mogstad, i mange år – Nidarosdomens stjerne-guide, nok har hatt det meste av regien på alt som skulle skje under bispevigselen. Siden deltakerantallet var begrenset til 200, var de fleste plassert i vifteform under tårnfoten, og Vestskipet var omtrent folketomt. Det skapte litt forvirring blant folk både under inngang – og ikke minst under distribusjonen av Communionen/nattverden – men det ordnet seg. Folk fant frem – etterhvert.

Den store overraskelsen under den 2 ½ times praktmessen i Nidarosdomen, kom da den nyvigslede biskop Erik gikk for alteret og intonerte nattverdsliturgien, med armene bredt ut mot nattverdsscenen i Vigelands Emmaus-scene der Kristus bryter brødet med sine reisefeller – og blir gjenkjent: Den nye biskopen åpenbarte en stor sangrøst med rom, klang, brillians og flott diksjon  – som ikke virker tillært, men opprinnelig. Når han talte, hadde også talestemmen samme rom og klang. En nordmøring ville ha sagt: – Na ny’ biskopen va’ go’ te’ å møss’!

Jeg satt slik at jeg så – på nært hold, Den norske lutherske kirkes nye preses – Olav Fykse Tveit, og Nidaros biskop Herborg Finnset. Nidaros biskop emeritus, Tor Singsaas, var også til stede. Ved slutten av nattverden, som ikke er felles for katolikker og protestanter, ble det klart at disse kirkelederne nok ikke var blitt informert om at de kunne delta med å gå frem og få velsignelsen av celebrerende prest/biskop, så den nyvigslede biskop Erik gikk ned til dem og gav dem velsignelsen. Det var et bevegende øyeblikk som minnet alle om den smertelige kirkelige splittelse de siste 500 år. (Jeg håper alle oppgir alle planer om å feire Reformasjonens 500-årsjubileum!)

Det var svært interessant å sitte så nær innpå de lutherske kirkelederne, for det var tydelig at de hadde helt nye opplevelser i Norges nasjonalhelligdom, og nok gjorde seg mange og nye tanker om hva de denne dagen var med på. Jeg regner med at begge vil ha et personlig tankemessig etterarbeid som det vil ta en tid for dem å gjennomleve. Det vil nok dra etter seg for dem over lang tid. Så skal de jo også leve i samme kirkehovedstad som den nye biskop Erik i lang tid fremover. Jeg regner med at det skal bli spennende, berikende og konstruktivt for begge parter – for jeg husker veldig godt da pave Johannes Paul II ikke fikk feire messen med sine i Nidarosdomen i 1989, men måtte bruke en gymsal på NTH den gangen…  Flere norske biskoper boykottet i tillegg den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen, men biskop Bremer satt på første benk i NTH’s gymsal! Jeg så ham, for jeg stod i koret ved alteret i gymsalen. «Biskop Bremer er en hellig mann,» sa pater Olav Müller. Jeg siterte det til Bremer da jeg traff ham utenfor Nidarosdomen om morgenen dagen for Pave-besøket. Bremer lo litt og sa: «Det var jo ikke særlig luthersk da!» Mange i Den norske lutherske kirke har nok skammet seg lenge etter det. Men, ting har endret seg fort, i økumenisk retning. Heldigvis. Sankt Johannes Paul ble nok ikke helgenkåret uten årsak…

Jeg husker også veldig godt at da «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse 1997», ved Olsòk i dette 1000-årsjubileet for Trondheim by skulle avsluttes med Completorium i Nidarosdomen, og påfølgende Vigilie (nattmesse) nede på Marinen ved Nidelvens bredd etterpå, så mottok jeg en fax fra den gang kapellan i Nidarosdomen, Tor Singsaas, senere biskop i Nidaros, hvor han skrev at vi bare kunne glemme å fremføre gregoriansk sang i Nidarosdomen. Det ble for «katolsk» for ham, forstod jeg. Men da trådte formannen i foreningen Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae inn på banen, rektor ved Katedralskolen – Schola Catedralis Nidrosiensis, Kristofer Grendahl, og sa: – Får vi ikke synge gregoriansk Completorium i Nidarosdomen under «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse», så kan Nidarosdomens guttekor bare glemme å få gratis øvingslokaler her på Katedralskolen! – Dermed gikk Domens dører opp…

Det hører med til historien at da det store festivalkoret på 130 der både professor Albarosa fra Det pavelige musikkinstitutt i Roma, og professor Griesheimer – professor i middelaldersang ved Luther College i Decorah, Minnesota, stod i koret, var ferdig med sitt Completorium denne Olsòk-natten, kom kapellan Singsaas bort til meg, tok hånden min og sa: «Takk ska’ du ha, Dordi.» Den slags «omvendelse» står det respekt av.

Men – tidene forandrer seg: Idag er domprosten i Nidaros medlem av Schola Sanctae Sunnivae, og hun stod i koret mens bispevigslingen gikk sin gang. Denne dagen bar hun ikke korkappen, men prostens arbeidsantrekk: svart dress med romerkrage. – «Den gregorianske sangen er Økumenikkens sakrament,» sa den irske katolske presten Rory Mulligan fra prekestolen i Stavanger domkirke, da det gregorianske kurskoret sang ved en større jubileumsfeiring midt i 90-årene. Jeg gikk sist inn i prosesjonen, men de siste skal blive de første, så jeg ble stående fremst da vi kom på plass. Biskop Bue kom på plass ved siden av meg – han dro bispekåpen over korkappen min, husker jeg. Da vi stemte opp Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda – Ljoset yver landet dagna, kjente jeg at bispen dro inn været i et dypt andedrag. Så sterk var opplevelsen hans av den gamle gregorianske Olavshymnen.

Etter festivalen/konferansen i 1997 i Trondheim fikk undertegnede festival- og konferanseleder den gangen brev om at hun var blitt ridder av Den franske kulturorden «Artes et Lettres».  Det er ganske pussig, at det er Frankrike, og ikke Norge som påskjønner slike historiske gjennombrudd i dette vårt land. Frankrike sendte sin ambassadør til åpningen av «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse» den gangen i 1997.  Han kom, så, hørte – og: påskjønnet!

Også 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Rouen i 2014 ble en stor sak i Frankrike, mens det ble totalt ignorert og usynliggjort av Adresseavisen i Olavs by, selv om det var det største fransk-norske kulturelle samarbeidsprosjektet noen sinne. Adresseavisen har slik berøvet Møre og Trøndelag kunnskapen om dette store Olavsjubileet. Men heldigvis: «Tidens Krav» i Kristiansund/på Nordmøre – v/Ole Dahl Rossbach, skrev om det, så nordmøringene ble orientert!

Det merkelige er – at begge de kirkelige bokhandlene i Trondheim nekter å selge undertegnedes bok om det store Olavsjubileet-2014, der veien til Stiklestad begynte for Olav. Hvorfor de ikke vil selge den? Jo, sier de – det er fordi boken er gitt ut på et «egenbokforlag» d.v.s. den er ikke redigert av en ekstern redaktør. Innholdet av boken er tydeligvis sekundært for disse menneskene. Trøsten er at St.Olav katolske bokhandel i Oslo selger den – og alle nettbokhandler, men jeg forstår ikke at de kirkelige bokhandlene i Trondhjem gjør felles sak med Adresseavisen i å holde kunnskapen om jubileet skjult for befolkningen i Møre og Trøndelag. Trønderavisa på Steinkjer derimot, anmeldte boken på grunnlag av å ha lest trykkerifila mens boka var i trykken. De bad om det. Adresseavisen anmeldte ikke boka nei. De holdt seg hard! Men i St.Olav – katolsk kirkeblad, ble boka anmeldt av selveste preses i Det norske akademi: Nils Heyerdahl.

Hva er det med Trondhjem?  Trondhjem er en liten by der mange vil være store. Det er kanskje der det stikker?

På bakgrunn av disse ganske nylige kirkehistoriske hendelser i Nidarosdomen, var det helt overhendig å sitte i Nidarosdomen lørdag 3. oktober og oppleve at en ny katolsk biskop av Trondheim stift kunne bli vigslet i Olav den Helliges gravkirke – og å høre de fantastiske musikalske innslagene fra kor, blåsere og orgel – der 2/3 av lederansvaret var lagt til nordmøringene! YES!

Se ellers bilder og linker på www. trollheimsporten.no – Bildene er tatt av Jan Erik Kofoed, 3/4 nordmøring! Han stammer fra der omtrent hvor trønderne brente kirkene i Håkon den Godes tid.

Glærum, 4.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Nordmøring!