22.juli i år, befant jeg meg på det katolske leirstedet Mariaholm i Østfold. Ved slutten av Laudes, før frokost, sa Fr. Erik Ruud: – Idag skal alle landets kirkeklokker ringe 5 minutter kl.12. Også her. Det ble gjort. Det var med stort alvor vi hørte klokken klinge utover Øyeren.
Ved messen kl. 18 om kvelden, gjaldt alle forbønnene før nattverdliturgien – 22.juli. Fr. Erik Ruud hadde nok selv skrevet dem, med stor klokskap. Forbønnene inkluderte også attentatmannen fra 22.juli for 10 år siden – at han måtte innse rekkevidden av sin illgjerning, at han måtte komme til forsoning med seg selv og verden, og bli rehabilitert i samfunnet. (Jeg kan ikke gjengi denne forbønnen korrekt – bare etter hukommelsen – innholdet av den. )
Avisen «Driva» værer blod:
Onsdag 28.juli gir avisen «Driva» ros til det som er skjedd på Sunndalsøra i anledning 10-årsminnet, men fredag 30. juli trykker «Driva» den rene revejakten på politikere i Surnadal kommune som ikke har sørget for en offentlig sorgmarkering ved 10-årsmarkeringen for attentatet i Oslo og på Utøya: Nanna Ranes begår et revolverintervju i beste NRK-stil, der varaordføreren, i anledning ordførerens ferie, legger seg flat på vegne av kommunen.
Kirkene ikke nevnt:
Det merkelige er at kirkenes ringing 22.juli overhodet ikke blir nevnt, hverken på Sunndalsøra eller i Surnadal, mens det nevnes at Domkirken i Molde har hatt en markering, etter initiativ fra Fylkesmannen/Statsforvalteren. Kirkene burde ved denne anledning ha vært åpne og tilbudt folk et stille rom, med anledning til å tenne lys. Men – journalistene begge datoer er sannsynligvis av dem som deltar på å kle Kristendommen av Fedrelandet, så Kirkens trøstende rolle på slike dager skal usynliggjøres. Og hva har en da? – Jo, en traurig sementtrapp foran inngangen til Kommunehuset…
Hvor lenge skal man sørge offentlig?
I USA er det i snitt 2 masseskytinger pr. uke, utført av frustrerte personer. Her i landet har vi hatt én. Hvor lenge skal man sørge offentlig? Skal Surnadal kommune nå – etter revolverintervjuet til Nanna Ranes, føle seg forpliktet til offentlig markering hvert år fremover?
«La de døde begrave sine døde,» står det i Bibelen. Arnulf Øverland, kommunist og Arbeiderpartiets huspoet, har skrevet: «Ingen kan resten av livet, stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer, året har mange dage.» Er det å anbefale at man hvert år skal rive opp igjen sårene hos dem som mistet sine? Og de skadete, som etterhvert har klart å komme seg videre, skal de hvert år tas med tilbake til start? Jeg tror man bør være forsiktig med stadige nymarkeringer, selv om det ligger nær å utnytte tragedien politisk. Det er i så fall det verste.
Jakten på «kommende ekstremister»:
I «Driva» og flere steder dukker det stadig opp at vi nå får en heksejakt på mulige kommende ekstremister. Man skal «track them down» – som amerikanerne sier – spore dem opp, og ta dem før det smeller.
Så – hvorfor smeller det? Det smeller fordi at det ikke er lov å diskutere ubehagelige forhold. Det frie ord blir fratatt dem som lufter kontroversielle syn på hete og vanskelige saker og forhold, som f.eks. innvandring, islamisering etc. Hvis det ikke kan være tillatt med fri ordveksling i slike saker, uten knebling, diabolisering og utestenging – da kommer det til å bli snakket med kuler, krutt og granater. Det blir eksplosjon, i stedet for diskusjon og dialog. Å nekte folk det frie ord, fører til en totalitær stat, der alle må gå gjennom samme meningskorridor. Noen finner seg ikke i det, og da smeller det – igjen!
Glærum, 31.juli – 2021.
Dordi Skuggevik
