Norske media er hverken dyktige på å se sammenhenger eller til å se ting i historisk perspektiv. Slik har de heller ikke sett at Sandberg er havnet i den klassiske honningfellen, selv om denne honningfellen er både så klassisk, og så inntil det primitive – lett å se.
På russerevyen da jeg var russ i 1964, handlet ett av innslagene om den britiske politikeren Profumo og Christine Keeler, det alltid gyldige eksempel på nettopp – en honningfelle: halvgammel politiker sjarmeres av ung kvinne som tapper ham for politisk informasjon.
Opplegget med Sandberg må være et langsiktig spill fra Irans etterretningstjeneste. Den unge damen er nok blitt opplært og finsiktet over tid, og Sandberg har hele tiden vært en løsmunnet, umiddelbar og naiv hurragutt som har vist seg som en tydelig inngangsport for en honningfelle-spion, og i dette spillet – regjeringens svake ledd.
- Ble hun Miss Iran på vanlig måte? Folk som kjenner til Iran sier at det kan ikke være mulig, fordi hun ikke besitter den skjønnheten de fleste iranske kvinner har. Altså: Hun ble Miss Iran som ledd i opplegget.
- Var det tilfeldig at hun ble bosatt i Sandbergs hjemmemiljø i Trøndelag? Neppe.
- Var det tilfeldig at hun tok de norske fosterforeldrenes etternavn? Neppe. Med norsk etternavn ville hun fremstå som trolig halvt norsk, og lettere vinne tiltro i norsk miljø. En må spørre seg om hvordan det gikk til at et norsk fosterforeldrepar gav fra seg familienavnet sitt til en 17-årig asylant fra et skummelt utland. Norsk naivitet og prektighetsbehov?
- Hennes åpne søknad til Fiskeridepartementet om å få jobbe der, med hennes eget forslag om å bli statsrådens assistent og tolk – den søknaden er så lite sofistikert at folk i departementet burde høre klokkene ringe. Men, kanskje virket søknaden så naivistisk og så primitiv at de tok den for god fisk uten baktanke?
Damen kom seg i alle fall innpå statsråden etter en lengre innledning både geografisk og sosialt. Disse honningfelle-spionene blir grundig opplært i forførelsens kunster og i selve gjennomføringen i sengehalmen. En mann som Sandberg, i hans alder, og som befinner seg i en skilsmissesituasjon, vil falle som en moden plomme for dåreblikket fra Persia.
Jeg spurte en norsk person med erfaring fra det iranske miljøet i Norge om han trodde damen er spion. Han svarte med å si at iranere i Norge som pleier nærkontakt med den iranske ambassaden i Oslo, er livsfarlige for andre iranere her i landet. – Ja, hun er spion, konkluderte denne personen. Vi kan da tenke oss hvilken suksess det ville være for denne damen, og opplegget bak henne, å kunne flytte inn i tjenesteboligen for en norsk statsråd. Hun ville kunne melke ut et bredt spekter av opplysninger for fremmed, fiendtlig makt over tid.
Heldigvis begynte det å lukte temmelig råttent av denne sengehalmen, selv om norske media brukte lang tid før de oppfattet femtekolonisten i denne historien. Femtekolonister/intern-spioner finnes det mange og diverse av i den flyktningestrømmen som har fosset opp gjennom Europa de siste årene. Når denne unge damen som har forført statsråd Sandberg, nå mister grepet i all offentlighet, kan vi borge på at hun er én av mange. At hun ikke er blitt tatt av etterretningstjenesten før, og ikke er blitt avslørt av norske media, bør for Norge være en skandale av samme kaliber som Profumo-skandalen i England i 60-årene. Forstemmende!
På det personlige plan har Sandberg fått seg en «helsereise» i Iran av klasse. Det var lett å se ved hjemkomsten. Vi får håpe at for ham personlig er hans persiske netter med sin persiske katt verdt prisen: Å bli en kassert politiker og en latterliggjort godfjott for ettertiden.
Regjeringen bør bli sittende etter denne lærepengen. Den halvgamle mannen som falt for det persiske sløge blikket vi kunne se på TV, det er ikke verdt en regjerings fall. Det som imidlertid bør få grunnen til å skjelve under regjeringen, er det faktum at regjeringen har tolerert at statsråd Sandberg, på eget initiativ, har deltatt på Irans ambassade med å feire Irans nasjonaldag, og slik gi sin støtte til et av historiens verste totalitære skrekkregimer. En så toskete statsråd kan ikke en regjering overleve. Dessverre.
Glærum, 13.aug.-2018
Dordi Skuggevik
