Rett før jeg skulle slå av mobilen da jeg gikk på flyet onsdag i Las Palmas, og var på vei hjem, kom det inn en telefon med en opphisset stemme som fortalte at Deilig er jorden ikke kan synges på juleavslutning på Øye skole – der jeg i mange år var lærer. Etterpå har denne saken eksplodert på internett og i media – med VG i spissen. Det merkelige er at ikke Dagsrevyen har oppdaget saken. Eller vi skal kanskje heller si at det er interessant at NRK ignorerer saken der «kristendommen tas ut av jula» som én skriver.
Jeg gikk derfor på juleavslutningen idag – som Øye skole hadde i storsalen på det kommunale kulturhuset. Jeg visste ikke når dette begynte, men kom inn rett før det ble sunget en av disse sangene som er ny og litt mekka og som står seg en halv generasjon. Der ble det sunget både om Jesus og om julenatten. Jeg må si jeg ble ikke så lite overrasket over at de her sang om Jesus og julenatt, når skolen hadde vraket Deilig er jorden fordi den er for «forkynnende» . Ellers gledet jeg meg over hvor godt klassene sang, hvor ledig og avslappet de førte seg på scenen, hvor bra de utførte regi og koreografi, hvordan det var tatt i bruk moderne uttrykksformer med video, musikk, lys og lyd. Det var veldig morsomt å kjenne lukta av sagmuggen igjen – som gammel musikklærer ved denne skolen i mange år. Jeg bestemte meg for å gå på juleavslutningen hvert år heretter.
Men, det er trist at også her druknes alle andre lands juleuttrykk i den store amerikanske julesuppa og engelsken tar knekken på vårt språk. Jeg vil derfor foreslå at skolen gir et europeisk land til hvert klassetrinn neste år – der de kan bruke julerepertoaret fra forskjellige land – så det ikke bare blir Rock around the Christmas tree hele veien.
Da jeg kom inn, merket jeg at en gammel kollega som fortsatt jobber ved skolen, var stiv og streng – ikke hyggelig som han er til vanlig. Etter en stund kom han bort til meg og sa: – Dette er et lukket arrangement! – Jeg er lærer emerita ved Øye skole, sa jeg. Da sa han ikke mer. Han var selvfølgelig engstelig for hva jeg kunne komme på å skrive om svartelistningen av Verdens eldste julesang. Han er nok på sosiale media, og der hadde flere skrevet – bare vent til Dordi kommer hjem! (Han ventet seg sikkert det verste da jeg dukket opp..) Jeg pekte ellers på redaktøren for Trollheimsporten og journalisten fra TK og sa at jeg representerte også media – nemlig bloggen min www.dordis.no.
Så kom rektor Kåre Herrem sin tale til slutt. Og Herrem talte ganske lenge, selv om han ikke hadde så mye å si. Men Herren fikk ikke tale til oss. Da Herrem var ferdig med å tale, raste hele rausa ut gjennom dørene. Det var der og da regien av forestillingen krakka: Det ble ingen «clue» ikke noe punktum, ingen markering av slutten – slik alle forestillinger dramaturgisk skal ha. Det ble en raknet slutt – fordi ikke alle reiste seg og sang Deilig er jorden, slik at de visste hvorfor de nå fikk dra hjem til juleferie, slik at de fikk oppleve sitt eksistensielle ståsted – som ledd i slekters gang, mens tidene henruller.
Flere henvendte seg til meg for at jeg skulle «gjøre noe» eller «skrive noe». Jeg sa til dem at de burde få minst 1000 til å komme og stille seg opp foran Øye skole og avsynge Deilig er jorden – alle vers!
I videre sammenheng:
Hvis barna på Øye skole som kommer fra 10 forskjellige land skal kunne integreres i Norge, og finne et ståsted her – så må de ha noe å integrere seg i, ikke møte et tomrom, et vakuum! Og da må de kjenne grunnlaget for vår sivilisasjon de siste 1000 år – nemlig Kristendommen. Jeg sier KJENNE – ikke konvertere til Kristendommen. Her snakker jeg ikke om den subjektive bedehuskristendommen, men om den objektive kristendommen. Kjenner de ikke Kristendommen, vil de ikke forstå landets kunst, musikk, litteratur, tradisjoner, historie, væremåte etc. De vil ikke forstå hvorfor islendingene vedtok enstemmig på Alltinget å gå over til Kristendommen i år 1000 – og at de deretter alle gikk til Skòlholt og døpte seg samfengt i Skòlholtvatnet.
I Sovjet opplevde de etter 2-3 generasjoner med statspåført ateisme, at de unge ikke lenger kunne lese Tolstoj, Dostojevski og de andre store russiske forfatterne. De hadde ikke referanser til å forstå Russlands store litteratur – fordi de ikke lenger kjente til Kristendommen. Bibelhistorie ble gjeninnført i sovjetiske skoler. (Dette bør rektor Herrem merke seg.)
En annen historie som belyser det samme, ble fortalt meg av Ingeborg Grimsmos franske mann, Jean Gagneux:
Jean og Ingeborg ble skilt, og sønnen skulle være hos moren i jula for første gang. For Jean var det en meget trist tilstand, så han bestemte seg for å oppsøke en gammel kompis som hadde studert medisin sammen med Jeans første kone i Marseille. Kompisen var lett å finne, for han hadde vært helseminister i Algerie. Kan jeg komme til Algerie til deg i julen? spør Jean. – Nei, her vil jeg ikke møte deg, er svaret. – Vi kan møtes i Syd-Frankrike hvor min sønn studerer hos Jesuittene – på deres universitet. – Hvorfor studerer han hos Jesuittene? spør Jean. – Fordi han har ingen fremtid her i Algerie. Hans fremtid ligger i Europa, og skal han leve i Europa, må han kjenne Kristendommen. Derfor studerer han hos Jesuittene.
Dette svaret bør samtlige på Øye skole merke seg. Den tidligere algirske helseministeren sa noe annet også. Men, det er en annen historie.
På Øye skole har man bedrevet privatpraktiserende statspåført ateisme. Vi vet at venstreradikale og humanetikere søker seg til skolene våre, nettopp for å drive privatpraksis med statspåført ateisme. Nettopp for å kle Kristendommen av Norge. Men hva har de å gi barna i bytte for det de tar fra dem? – Den store tomheten. Nåtiden – uten fortid, uten fremtid, uten eksistensielt holdepunkt, uten eksistensielt ståsted, uten at de er en del av slekters gang mens tidene henruller. Disse avkristnerne tar på seg et stort ansvar – som sender barna ut i et ingenting.
Media spiller på lag med dem: Redaktøren i den lokale nettavisen – Trollheimsporten, skriver om skoleavslutningen og later som om mediastormen over svartelistingen av den gamle pilgrimssangen ikke har funnet sted. Det kalles manipulativ journalistikk – som humanetikere og kommunister er eksperter på.
Glærum, 20.desember – 2019.
Dordi Skuggevik
