Mari i Trollheimsporten spør om jeg vil skrive noe om «Kvinnedagen» . Takk for spørsmålet, så jeg blir nødt til å avklare mitt forhold til denne årlige merkedagen.
(Flere skriver idag på www.trollheimsporten.no – slå opp og les!)
Jeg er nå snart 75 år, og har faktisk levd ganske lenge før Feminismen oppstod som bevegelse, og før det ble noen «Kvinnedag». For å si det med én gang: – Jeg hadde aldri noe problem med det å være kvinne før Feminismen og Kvinnedagen kom på den offentlige agendaen. Ingen problemer hverken privat eller i utdannelses/arbeids/karrière-sammenheng. – men etter at Feminismen og Kvinnedagen hadde pågått en stund, begynte jeg å legge merke til at det var noe med mine kjønnsorganer som innvirket på de mest uventede forhold.
Jeg hadde liksom trodd at jeg var et menneske, en person, et individ – i de fleste sammenhenger – uavhengig av kjønn, men nå skulle kjønnet dras inn hele tiden. Det førte flere ganger til nye og rare forhold – på arbeidsplassen mest. Man var ikke lenger et subjekt, et menneske, en person – man var blitt et objekt preget av kjønnet. Dette gikk parallelt med seksualiseringen av alt og alle i samfunnet – især seksualiseringen av vennskapet, noe som ødela en svært verdifull kontakt mellom kvinner og menn på et langt videre og dypere plan enn bare seksualområdet. Jeg har skrevet om det flere ganger i diverse publikasjoner.
I tillegg kom det at aktivistene i Feminismen og bak Kvinnedagen var svært venstreradikale – inntil blodrød kommunisme. Det var noe militant, med anlegg for å ville styre oss andre, en slags ensretting med kime til despotisme som gjorde at jeg fikk motby for alle disse åpne gapene på marsjerende, mannhaftige kvinner som rakket med på alle de vidunderlige menn jeg kjente: far min, brødrene mine, onklene mine, fetterne mine, lærerne mine, kjærestene mine, sønnen min, nevøene mine, guttene i klassene mine – både da jeg selv var elev og da jeg senere ble lærer – og mine beste venner som alltid har vært flest menn.
Jeg trakk meg tilbake i sjokk og avsky, tror jeg. For meg ble både Feminismen og Kvinnedagen fremmedgjørende, en arena som ikke angikk meg. I tillegg kom de knallharde kravene om fri abort i en tid da ingen lenger trenger å få utført noen abort – hvis en gidder å bruke kunnskapen en nå har som gjør at uønskede svangerskap bør være en ikke-tilstand. – Og alle parolene om menneskerettigheter angikk aldri den ufødtes menneskerettigheter. Det hele ble svært grovt, inhumant – ja, umenneskelig, syntes jeg. Jeg kjente ikke igjen min milde mor i noen av disse knallharde damene i 8.mars-togene. Jeg får en stressreaksjon i hele kroppen bare noen sier: 8.mars.
Skal vi da innføre en mannsdag?
Nei, for all del – ikke det! Da vil vi få en ytterligere polarisering, tror jeg. Damene i 8.mars-toget må heller spørre seg om hvor det er blitt av alle mennene. Mennene er liksom forsvunnet inn i buskene og går etterhvert i ett med tapetet både her og der. Og damer får nå i stor grad tildelt jobber fordi de har rett type kjønnsorganer. Kvinner stiger frem og representerer yrker fordi de har riktige kjønnsorganer, også yrker som slett ikke er egnet for damer. Det verste er at alt kjønn nå er avlyst i Militæret: Rekrutter av begge kjønn losjerer nå tett sammen på samme rom hvor det nå lukter både fuktige sokker, svette og menstruasjon. Det er direkte latterlig!
«Våre unge menn i Norge har mistet sin maskuline ømhet, sin tendresse masculine» sa jeg for noen år siden til et par franskmenn som planla å bygge et kloster i Norge. «For å oppleve seg selv som menn, nå etter Feminismen, må de fremstå med bare den harde siden av mannen i seg, uten sin maskuline ømhet,» sa jeg til dem. «Derfor er det viktig med et kloster bare for menn oppe i skogen hos oss,» sa jeg. De skvatt til, for de visste at jeg hadde rett, enda de hadde ikke observert dette på dette tidspunkt, for de hadde enda ikke vært i Norge.
Kampanjen og prosessen med å fusjonere kjønnene i vårt norske samfunn er nå gått så langt at vi snart får et tvekjønnet individ hvor alle kan være gravide, og alle kan amme barn, og har de ikke en livmor, så blir det snart mulig å operere inn en livmor – leste jeg i avisen forleden. Var det det som var målet for alle 8.mars-togene? For å si det sånn: – Jeg er glad for at jeg snart rir inn i solnedgangen. Hypp-Hypp!
Så – hva synes jeg om «Kvinnedagen»? Jeg mener den her i Norge har overlevd seg selv og bør fjernes fra kalenderen før den utarter enda mer i retning av det skadelige. Amen.
Glærum, 8.mars – 2020.
Dordi Skuggevik
