I julenummeret av St.Olav katolske tidsskrift for religion og kultur, som tidligere bar den mer dekkende tittelen katolsk kirkeblad, drar en polsk kvinne som ikke frekventerer den katolske kirken – rasismekortet overfor nordmenn: Er polakker «hvite nok» for nordmenn, er den retoriske overskriften – der St.Olav har spandert 6 sider i juleheftet på en ikke katolsk-praktiserende dame fra Polen som bor i Norge, og som har bodd i Norge siden 2004. Hun har holdt ut «rasismen» vår i 18 år, så kan det da ha vært så forferdelig?
Når hun skriver at hun ikke går i den katolske kirken, er hun meget atypisk for sine polske landsmenn i Norge, som er den språkgruppen i den katolske kirken i Norge som det tas absolutt mest hensyn til:
- De får som eneste språkgruppe egen spalte på eget språk på den katolske nettsiden katolsk.no
- De får messer på eget språk i alle kirker.
- Det er svært mange polske prester ansatt i den katolske kirken i Norge.
- Til og med den nye biskopen i Trondheim snakker et idiomatisk, flytende polsk, enda han er norsk.
Da denne biskopen hadde møte/høring med vår menighet i Kristiansund, kom det frem ganske klart at andre språkgrupper, her: spansk, synes katolikker fra Polen er forfordelte og bortskjemte, fordi de tas mye mer hensyn til enn andre språkgrupper i kirken.
Hvis damen hadde vært katolsk kirkegjenger her i Norge, ville hun straks ha fått et stort sosialt nettverk, hun ville lært norsk fort hvis hun gikk på de norske messene og ikke på de polske, hun ville følt seg både velkommen og assimilert i sitt nye land. Dette gjelder jo alle fra Polen som insisterer på å segregere seg fra andre nasjonaliteter – med egne messer på polsk og med polske prester. Men – da skal vi samtidig ha i hodet at den polske nasjonen alltid har måttet kjempe for å overleve som nasjon.
Jeg har jobbet med norsk utvandring til USA. Der lærte jeg at det var i de sist ankomne av innvandringsbølgene at folk ble hundset, mobbet, oppjult, fikk ting kastet etter seg. Jeg lærte også at det er først 3. generasjon i en innvandret familie som blir integrert og som takler språk og levemåte. Uansett tidligere utdannelse og erfaring – måtte alle begynne i et yrke som ikke var avhengig av språk, til de hadde lært seg språket. Det tok 3 generasjoner, for innvandrerne klumpet seg sammen. Slik er det stort sett her i landet idag også.
Ewa Sapiezynska, som er sosiolog, har skrevet bok: Jeg er ikke polakken din.
Slik hun nå går ut i intervjuet i julenummeret for katolikker i Norge sitt kirkeblad, tror jeg dessverre at det skaper en ytterligere motvilje mot polakker fra andre nasjonalitetsgrupper i de katolske menighetene her i landet: – Får polakkene aldri nok? Skal de nå også klage? Det blir dessverre reaksjonen. Forøvrig stiller jeg et spørsmål ved at redaksjonen av St.Olav trykker en så politisk ladet artikkel i St.Olav – i det heletatt.
Beklager forøvrig at jeg ikke klarte å få på plass prikker og streker over bokstaver i hennes navn som skal ha det. Polske navn er vanskelige for oss ikke-polske. Det er en kjensgjerning – ikke rasisme.
Glærum, Luciadagen -2022.
Dordi Skuggevik
