Om morgenen den 9. april 1940, red kong Christian av Danmark ut gjennom porten på Amalienborg slott på sin morgentur, som vanlig. Det eneste som var annerledes, var at vaktposten ved porten bar tysk uniform.
Samtidig var hans bror, Kong Håkon av Norge, på vill og uorganisert flukt – i stor panikk, sammen med kongefamilien, Storting og styringsverk. Han roper et hysterisk og uansvarlig NEI i kaoset – nei til at Norge skulle la seg fredelig okkupere, et nei som skulle komme til å koste mange norske liv og bombede byer – et nei med svært liten positiv innvirkning på krig/okkupasjon i Norge. I ettertid er det sådd tvil om hvem som uttalte dette NEI, hvem som sa hva – om hva.
Jeg har aldri forstått hvorfor situasjonen utviklet seg så forskjellig med de to kongsbrødrene i disse to ganske like naboland. Men, da jeg så programmet «Kunst i Skandinavia» (BBC) på NRK TV forleden, forstod jeg at Kong Christian av Danmark husket sin historie, men det gjorde ikke Kong Håkon.
BBC forklarer hvordan Danmark fra midten av 1800-tallet, på vei mot høyromantikken, ville «stå opp og stige», noe som viser seg i nasjonalistiske trekk i kunsten, både ved den store billedhogger Thorvaldsen, og ikke minst i maleriet «Mor Danmark» – den nordiske heroine med dansk flagg og ild i blikket. Danske drømmere ville bevæpne henne med sverd, og sende henne ut i krigen, sier den dyktige programlederen på BBC. Holdningen blant disse ambisiøse og virkelighetsfjerne politikerne og ditto monark i Danmark styrte mot katastrofen: 1864. Et militært svakt Danmark går ut mot den preussiske store og velorganiserte hærmakt som de ikke har noen sjanse mot. 8000 unge danske menn mellom 15 og 20 år ble slaktet ned på 2 timer, sier skuespilleren som blir intervjuet av BBC, og som spilte hovedrollen i filmen om dette tragiske drama om ambisiøs konge og virkelighetsfjerne styresmakter. Danmark oppførte seg som «Keiseren uten klær» sier programlederen. Han sier videre at Danmark ble et lite og ubetydelig land etter dette dramaet, og det skulle ta Danmark mange år å finne svaret på spørsmålet: Hvem er vi som nasjon? Drenert for store drømmer og planer, skulle det ta mange år for Danmark å finne sitt nye selvbilde – noe som viser seg tydelig i den triste blå-grå kunsten som dukker opp på lerretene, som nå dreide seg om inadvendthet, tristhet, hjerte og hjem. Fra 1900 og utover, sier programlederen på BBC, gjaldt det for Danmark å holde seg utenfor trøbbel, og holde sitt lille hus i orden.
Da forstod jeg det: Kong Christian husket 1864, det gjorde ikke hans bror Kong Håkon. Og hvordan opplevde Kong Håkon det å sitte ved sin brors båre i København domkirke da biskopen av København sa i sin tale: «…..Og du, Kong Christian, som ikke forlod oss i nødens stund!»
For ikke å få samme knekk i selvbildet som Danmark fikk i 1864, har man i Norge omskrevet, glorifisert og forherliget historien om den hodeløse flukten til Konge, Storting og styringsverk den 9. april. Jeg tør nesten ikke gå og se denne filmen som er laget om «Kongens Nei» – for der slår de sikkert en skikkelig spiker i veggen for å henge opp det gamle bildet av denne ynkelige situasjonen, i et forsøk på å spikre versjonen fast for evig og alltid.
Da tyskerne hadde inntatt Norges hovedstad ved hjelp av et blæseorkester, måtte jo noen gå ut på trappen og spørre hva tyskerne ville, så de ikke kom til tomt hus. Det ble Quisling, militært utdannet, tidligere forsvarsminister, og som var vant til store krisesituasjoner da han for Folkeforbundet arbeidet i kjølvannet av den russiske revolusjon, i de store hungersnøddistriktene. Han ble den store syndebukken fra 9. april som de dasker på enda. Men, vi skal huske på at det norske flagget vaiet enda over Stortinget mens Quisling holdt i roret disse første dagene. Flagget ble tysk da Administrasjonsrådet tok over. Administrasjonsrådets formann skulle senere dømme Quisling til døden, merkelig nok.
Norge ville kanskje fått en dansk løsning, om ikke Blücher var blitt senket – «for der ombord var alle hodene som skulle lede okkupasjonsprosessen i Norge,» sa min historielærer på realskolen. Han føyde til at i Tyskland ble en ny ledergruppe rasket sammen i all hast og sendt opp for å erstatte «hodene på Blücher». Det fikk leie følger for Norge, for da kom Terboven, sa han.
Men, de leieste følgene for Norge fikk «Kongens Nei» – som kom på toppen av den store grad av ubegavethet hos norske styresmakter som hadde forsømt forsvaret over lang tid, som ignorerte alle meldinger om hva som var i emning, og som rotet det hele til etter at Churchill trykket på avtrekkeren ved å minelegge seilingsleden for Kiruna-malmen i norske farvann, slik at den tyske flåten skjøt ut gjennom de danske bælter og besatte 2 land på 1 natt, forøvrig en militær bragd uten sidestykke i verdenshistorien. Det var ikke Quisling som fikk tyskerne til Norge, det var faktisk Churchill.
Jeg ble født 4.mai 1945, og er 71 år nå. Jeg vet ikke om jeg orker å utsette meg for det pinlige med at filmen «Kongens NEI» sannsynligvis er et forsøk på å spikre fast det norske folks ønskebilde som de har holdt fast på siden min fødsel = 71 år.
Glærum 26. september 2016
Dordi Skuggevik
