Når en går nordover fra Place de l’Etoile og nedover Avenue Wagram, så kommer en til Place de Ternes. Tar en til venstre der, går Avenue de Ternes helt ut til Boulogneskogen og Neuilly sur Seine. Når en nettopp har begynt på Avenue de Ternes vestover, ligger markedet i rue Poncelet rett inn til høyre. Det er ikke så mye igjen av det nå, men da jeg var au-pair rett på andre siden av markedet, vinteren 1968/69, for 48 år (!) siden, da var markedet mye større enn det er nå, med mye mere liv og røre. Husmødrene var hjemmeværende, og de gikk hver eneste dag ut og kjøpte inn ferske råvarer til lunsjen og middagen. Min familie var teaterfolk, så de lå alltid lenge, så det var jeg som gikk ut og handlet. En stor opplevelse hver gang. Ble kysset behørig av vinhandleren hver morgen på begge kinn. Slakteren tok ut en halv okseskrott av kjølerommet og spurte hvilket stykke jeg ville ha, selv om jeg bare skulle ha en liten buklist til hunden. På trappen til Magasin Reunis stod en fyrrig mann kledd i hvitt og laget drops for hånd. Jeg stoppet alltid et par minutter og beundret hans swung og swish når han tok den flytende dropsmassen opp fra marmorplaten, trakk luft inn i den med stadige tøy over en stor krok, før han rullet ut pølsen som han klipte opp i rasende fart før den stivnet. Duften var gratis, og den var vindunderliiiiig! Men, man var som vanlig på slanker’n – og slunken var portemonnéen også.
Da jeg ankom Paris, hadde jeg reist fra en kjærest i Holland, og familien her skulle på helgetur – uten meg. Jeg fikk takværelset mitt, og levde den helgen på en kilospose salte peanøtter og en flaske rødvin. Kjærlighetssorgen åt meg opp innenfra, pengeknipen var ille og Paris var overveldende og fryktinngydende. Jeg oppsøkte den norske ambassaden og spurte meg frem til Ottar Odland som var korrespondent for NRK, og gjennom ham og familien ville jeg kunne finne fram til Ingeborg, en slektning hjemmefra som var gift langt ute i forstedene et sted. «Jeg legger et brev i postkassen til Vitaly,» sa jeg til Ottar Odland, «og sier at jeg er reist til kjæresten i Holland.» «Du må ikkje kaste vrak på eit år i huset til Georges Vitaly!» sa Odland. «Eg korresponderte med Vitaly då eg skreiv hovedoppgåva mi om fransk teater. Han er ein av dei store fornyarane av fransk teater etter krigen. Kom att i kveld, så køyrer vi ut til Ingeborg.» Slik reddet Ottar Odland og hans kone Berit året mitt i Paris. 33 år senere skulle jeg også levere min hovedoppgave i fransk teater ved NTNU, og fikk bruk for kopien av Odlands hovedoppgave. Men – jeg skrev hjem: «Jeg forstår godt at Bjørnson døde da han kom til Paris. Denne byen er til å dø av – av einsemd!» Jeg hadde lest et sted at Bjørnson lot seg soignere på en klinikk på Avenue Wagram, som jeg passerte to ganger daglig på vei til og fra kveldsskolen i fransk. Noen år senere skulle jeg selv bli soignert på en klinikk på Wagram – for vasculære problemer – blodstopp i leggen med ødelagt vene. Derfor visste jeg hva geriatrikeren på St.Olav mente da han diagnostiserte mannen min for vasculær demens i tidlig stadium. Kort sagt: trange årer!
Plutselig dukket Bjørnson opp igjen da jeg forberedte denne reisen til Rouen: en faksimile av en konvolutt som hadde omsluttet et av brevene med høyrøstet skriftlig æreskjelling mellom Strindberg og Bjørnson, hvor Strindberg hadde skrevet adressen til Bjørnson i Paris. Nå ja, det var Strindberg som kjeftet. Bjørnson fikk sine brev sensurert av Karoline, stod det i artikkelen om disse brevene som var gjenfunnet i Oslo, i Bjørn Bjørnsons reisekoffert, oppe på et loft. De var blitt solgt til en samler for 100.000 kr. «Ternes» stod det. Bjørnson hadde altså bodd i mitt kvarter, uten at jeg hadde oppdaget det! Ternes er 17. arondissement, stort sett – og det ligger nord for Avenue de Ternes. Jeg tydet Strindbergs håndskrift som rue Fourcroy, min gate! Der jeg bodde i nr.6. Men så så det etterhvert ut som det stod rue Faraday nr.15. Google viste meg at hvis jeg gikk fra markedets gate rue Bayen, nedover omtrent så langt som den går, så går rue Faraday inn til høyre nede ved der en krysser den gamle omkjøringsveien Boulevard Pereire. Jeg hadde aldri kommet på å gå ned rue Bayen, lenger enn til posthuset, som ligger der enda. Denne gaten ble nå i 2016 veldig interessant. En ny opplevelse av mitt gamle hjemsted i Paris. Huset hvor Bjørnson bodde, ligger i en av de siste husrekkene ut mot Neuilly og Boulogneskogen. Det er bygget i 1881, står det på fasaden, og er så langt en kommer vest i Paris, før en havner i Neuilly. Her kunne Bjørnson og hans Karoline vandre vestover til Île de Jatte, hvor impresjonistene malte disse vidunderlig selskapene i det grønne, som foregikk på evigvarende sommerdager, og ekteparet vandret sikkert også i Bologneskogen i alle årstider. De bodde både på landet og i byen. Helt perfekt plassering. Men, det var 5-6 km ned til Notre Dame og Latinerkvarteret. Om de kjørte hest dit, eller om metroen var kommet ut til dem enda, det vet jeg ikke. Det borgelige og standsmessige huset, som er likt alle andre hus i det indre av Paris, med sine smijernsbalkonger og rekkverk på de flotte fasadene, det huser fremdeles fine leiligheter, og – en etasje med gynekologisk klinikk, spesialisert i fertilitetsbehandling. Det siste trengte ikke ekteparet Bjørnson! Jeg fant ut at det er 620 skritt fra Bjørnsons dør til min dør i denne bydelen. Man skulle bli 71 år før man oppdaget det.
På Google map oppdaget jeg parken Square Olave et Robert Baden Powell – rett ved Bjørnsons adresse. Fotoet viste at parken er beplantet med bjørker. Jeg trodde straks at Bjørnson hadde en finger med i spillet med «Olave» – siden han var den som fikk Olsòk-feiringen i gang igjen, men der gikk det for fort med konklusjonene: Olave var Baden Powell’s 32 år yngre kone, som var sammen med ham i å grunnlegge speiderbevegelsen. Og parken ble ikke anlagt før i 1979. Hun døde faktisk ikke før i 1977. Han i 1941. Her fikk jeg også vite at han var intet mindre enn – general!
Jeg hadde tatt hotell rett ved, som også er rett ved Kongresspalasset, dette store tårnet der Avenue Ternes slutter, for der er det flybussholdeplass. Dessuten var det kort vei å gå over den voldsomme ytre ringveien og over til Neuilly, hvor jeg enda en gang hadde den store glede og opplevelse å spise lunsj hos moren til Jean Pascal, han som har deltatt på absolutt alle mine prosjekter i gregorianikk i 30 år i år. I tiden da pengepungen var meget slunken, bodde jeg også der flere ganger, en gang sammen med Henning Sommerro og Anne Kleivset. Colette Ollivry bar inn store fat med god mat til alle gregorianere fra mange land etterhvert som de dukket opp – fra Belgia, fra Korea, fra Baltikum, fra Columbia, Uruguay, Tsjekkia, Omsk i Russland, Madagaskar etc. I dag er det kaningryte, med et stort fat av alskens høstens rotfrukter i kuber, bakt i ovnen og med hennes legendariske epleterte til dessert. Alt er dagens innkjøp på markedet i Neuilly. I Frankrike er det så greit: Kommer det besøk, så kommer de til måltidet, og når man har spist, så takker man for seg og går. Man sitter ikke og drøler og lurer på når en skal gå. Det var litt underlig denne dagen. Det er første gangen jeg sitter ved bordet her etter at Victor, husherren, døde. Han var adskillig eldre enn sin kone, og var virkelig en flott representant for de franske gentils hommes – de franske gentlemen. Han døde i sitt hjem, med kone og sønn tilstede. Det var en måte å død på som stod i stil med hans liv.
Jean Pascal spaserte meg tilbake til hotellet via en litt annen rute enn jeg kom. Jean Pascal sang hertugen i Olavsoratoret. Han er dr. i matematikk, og forsket i 20 år på bæreevnen i flyvinger, før han brøt tvert av, dro 4 år til Tallinn, hvor han underviste fransk språk og litteratur på universitetet, lærte seg estisk – og oversatte 30 bøker fra estisk til fransk. Det har han fått alle priser og ordener for i Estland. Han har, etter oppholdene i Estland, bygget om et av kleskapene i leiligheten han har lenger borte i gangen, til sauna. De som er så heldige å bli invitert på middag hos ham – med innlagt sauna, har et minne for livet! Senere i høst skal han til Quebec og undervise i å synge gregoriansk sang. Det har han gjort mange ganger i Norge – og i mange andre land. Noen kan det meste! Han er forøvrig den eneste jeg har opplevd med et sterkt angrep av flyskrekk. Etter det mistet jeg en del tillit til fly, især airbussene….
Første kvelden i mitt gamle kvarter rakk jeg også et møte med en av «guttene» som nylig giftet seg. Hans kone var på jobben, dessverre. Jeg har med nesten – den vanlige bryllupsgaven – som har pleid å være en sukkerklype «for å sukre de matrimoniale morgener», men nå må man forhåndsbestille sukkerklyper i Norge, så det ble sukkerskje – med krøll på og et lite blad av gull i enden av skaftet. Smukt! Den nyslåtte ektemann er meget overrasket og glad. – Siste kvelden har jeg ikke overskudd til flere rendez-vous, så jeg inntar fransk bondekost på bistroen på hjørnet. Blodpølse og potetstappe og øl. Yes! Det er også fransk kjøkken. Det dype Frankrike!
Bussen fra flyplassen til Gare Saint Lazare tok 2 ½ time da jeg kom. Tilbake tar det ½ time med shuttle fra hotellet. Man er nå i den alder at man forsoner seg med at dette var kanskje siste gang her i dette mitt gamle kvarter i Paris, mitt andre hjemsted. Det blir ikke lettere med årene å transportere sitt jordiske hylster. Men-men: Det burde jo vært en minneplate på fasaden der Bjørnson bodde. Det ser etterhvert ut til å være en ganske aktiv geskjeft i mitt liv, dette å minne folk på hvor vi kommer fra, slik at vi skal vite hvor vi skal gå…..så kanskje det blir en tur til avdukningen?
Glærum, 30.okt. 2016
Dordi Skuggevik
