Ved ankomst Las Palmas gjelder det bestandig å kaste seg over konsertannonsene, finne nærmeste billettluke og råle med seg flest mulig billetter. Alt av musikk er av klasse i denne gamle kulturbyen, konsertlokalene lige så. Motto: Gå på alt du kan! Så: Rett til nærmeste konsertlokale. Heldigvis er drosjene mange og billige!
En av billettene til konsert midt på dagen i dag, lørdag 19.nov. var ikke helt til å forstå. Den viste både Ungdomsorkesteret og noe om guitar. Skal si det ble guitar! 44 guitarister kom inn på podiet i kammersalen, som ligger to nivåer under vestibylen for storsalen i konserthuset lengst sør på Canteras. En sky av musikk løftet seg opp. Og – få om noen kammersaler i verden har slik akustikk som denne salen. En tone kan pensles helt ut i det uhørlige, og likevel høres. Til gjengjeld må en holde for ørene når det klappes. Den hyperaktive fotografens lange objektiv hørtes ut som et treskeverk – og damen med dropset i celophan klarte å bli solist i det vakre og lavmælte stykket i overgangen fra renessanse til barokk. Men, opplevelsen av musikk og musikere på denne konserten gjorde alt annet irrelevant. Her kom de frem – solister med og uten orkester, kvartetter, sopran med hele orkesteret, timple – den lille miniguitaren med den store stemmen – som er canariernes nasjonalinstrument, og som her klarte å spille opp mot tutti.
Til slutt kom en eldre mann med utslått grått hår og flippskjegg opp og ble behørig beblomstret. Han brøt ut i lange poetiske verbaliteter som aldri tok slutt. Vi visste ikke om han ville bryte ut i en begeistringens steppeseanse med de spisse, blanke skoene, eller om han ville går direkte fra fysisk tilstedeværelse og transfigureres opp i den rene ånd – foran øynene på oss. Meget poetisk, selv for den som ikke forstår spansk. Litt forstod jeg: – Guitaren er den rene kultur, sa han, og guitarens fremtid står på spill. Guitaren må forsvares mot mikrofonen, sa han. Det siste støtter jeg fullt ut! Det skulle vise seg at han var komponisten som hadde skrevet ut arrangementene for dette stororkesteret av 44 guitarer, samt levert egne komposisjoner: Blas Sanchez.
Det var det som slo meg da disse unge, men også noen aldersstegne guitarister, la hendene på instrumentet: Sjelen lå i de grader åpen for oss, og dette sjelens instrument i den spanske verden ble en forlengelse av deres sjel. Det gjorde veldig inntrykk.
Et par ganger før i livet har jeg møtt den spanske guitaren i en bølge og en sky av musikk. Første gang var i februar 1987, i det amerikanske colleget i Vatikanet, der 30-40 prester fra Sør-Amerika lot oppstige en sky av musikk fra guitarer, mandoliner og en del uidentifiserbare strengeinstrumenter. Hjemveen var så sterk at vi ville alle gråte.
En sensommersøndags ettermiddag da det begynte å skumre, gikk vi i gatene ved katedralen i Santander i Nord-Spania. Plutselig kom 40-50 menn og kvinner i moden alder ut av en gate, steg opp på den høye og brede kirketrappen, hvor de så satte seg, og sang oss inn i natten med en sky av strengemusikk dertil.
Siden har jeg opplevd dette på Gran Canaria på Hellig-Tre-Kongers-aften, hvor en stor flokk godt modne kvinner og menn danner baktroppen i opptoget med St. Nicholas som strør gaver ut – og de spiller på sine strengeleker og synger i kor med flotte stemmer. Spanjolene kan synge! – Dessverre er disse gruppene som synger og spiller på sine mandoliner og guitarer og timpler nå forsvunnet. Døde – ganske enkelt?
Forklaringen kommer etter konserten idag, når jeg prøver å få vite hva som egentlig foregår i Auditorio Alfredo Kraus disse dagene. Jo, det er et pilotprosjekt, en aksjon for å få tilbake den klassiske, akustiske guitaren som er i ferd med å forsvinne ut av spansk folkekultur. Flere musikkinstitusjoner er gått sammen om disse «guitarens dager» i Las Palmas. Auditorio Alfredo Kraus, det «superiore» musikkonservatoriet i Las Palmas, det profesjonelle konservatoriet, musikkskolene i Las Palmas, i Ingenio og i Teror. Profesjonelle, studenter, elever og lærere fyller orkesteret og deltar i midre grupper ned til solister.
Den som hørte Rolv Lislevand i Nidarosdomen på Barokkfest i februar, vet hvor mye musikk som kan komme ut av en guitar. Det er ikke lite!
Skal vi spå at dette pilotprosjektet med tiden vil gjøre Las Palmas til en renessanseby for den klassiske, akustiske guitaren – med en egen festival? Ja!
Las Palmas, 19.nov.2016
Dordi Skuggevik
