På internet kan en nå lese utdrag av biskop Singsaas sitt brev om sin avgang som biskop av Nidaros, og en kan lese om det kommende kirkemøtet i Trondheim i slutten av januar.
Når biskop Singsaas nå går av, hvorfor er det da ikke en sak for Kirkemøtet å diskutere strukturendringer i Nidaros bispedømme i forhold til ny biskop, og at preses også er knyttet til Nidarosdomen og Nidaros/Trondheim, om enn på en merkelig løs og flyktig måte?
Problemet er nok at den lutherske kirken i Norge fremdeles er plaget av todelingen i lavkirkelig og høykirkelig struktur, om ikke formelt, så reelt. Dette ble i 1985 grundig påpekt til undertegnede av en luthersk professor og kirkeleder i USA: – I Norge befinner kirken seg i en todelt situasjon i ‘Low Church and High Church’, men det har vi heldigvis unngått i USA, sa han.
I Norge har bedehusmiljøene etterhvert solgt sine bedehus og overtatt kirkene. Etterhvert som Indremisjonen og bedehusfolkene har gått inn og overtatt kirkene, har de høykirkelige kirketilhørige forduftet fra gudstjenestene. Nå sitter man i kirkebenkene og spiser skuffkake, jabber og drikker kaffe, og de høykirkelige med sine sakrale behov befinner seg ikke vel med at kirkerommet er blitt et forsamlingshus. Flere av dem har konvertert til den katolske kirken, bl.a. undertegnede.
Dessuten har de lavkirkelige vunnet frem med sin definisjon av hva det vil si å være kristen. Deres etikett «personlig kristen» har i lengre tid avkristnet Norge, fordi de høykirkelige med sin bredere oppfatning av hva det vil si å være kristen, ikke har vært villige til å stikke hodet inn i den klaven hvor det står «personlig kristen». De har ikke vært villige til å forlate en objektiv tro, og gå over til bedehusets subjektive tro – med «Jeg og Jesus på et lite rom» – som pastor Egil Mogstad en gang sa.
Jeg underviste Statskirkens barn i kristendom i skolen i langt over 30 år, og på grunn av mine gamle elever, bekymrer det meg, at deres kirke nå befinner seg i en undervisningskrise, etter at kristendomsundervisningen forsvant fra skolen, og også en identitetskrise der det sakrale rom er invadert av kaffedrikking.
Så, hva har dette å gjøre med bispeskiftet i Nidaros og preses i den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge? Jo, det logiske ved biskop Singsaas sin avgang, ville være å befeste preses i Nidaros, og ta skrittet fullt ut til å benevne preses – erkebiskop, slik protestantene benevner sin sjefsbiskop i Sverige og i Finland. Erkebiskopen i Nidaros ville måtte ha en hjelpebiskop til å ta seg av selve Nidaros bispedømme. Det er nå dette må skje, når dagens biskop i Nidaros går av, ellers må en kanskje vente til neste biskop av Nidaros går av, og det kan bli mange år.
Men, hvorfor kommer det ikke til å skje? Det kommer ikke til å skje fordi kirkeledelsen er redd det vil komme til et endelig brudd mellom de høykirkelige og de lavkirkelige i Norge, mellom kirke og Indremisjonen, bedehusfolket, legmannsbevegelsen. Den «sørvestre luten» av Norge vil bryte ut. De vil bryte ut bare ved at tittelen erkebiskop blir introdusert, for den lukter det høykirkelig og katolsk av. Resultatet ved at dette ikke skjer, vil bli at de høykirkelige vil forsvinne ut av kirken, og vi vil se en konversjonsbølge over til den katolske kirken. Det må allerede være et svært tankekors for de lavkirkelige, at deres presteskole, Menighetsfakultetet – nå er delvis invadert av katolikkene, i og med at den katolske kirken nå har sin presteutdannelse under Menighetsfakultetets tak. Men mange fra det lavkirkelige landskapet, knyttet til Menighetsfakultetet, har allerede, merkelig nok, konvertert til den katolske kirken, bl.a. et par av professorene. Årsaken har vært presset fra deskriptiv moral mot kirkens teologiske lære og praksis, presset for å la praksis bestemme moralen, ikke omvendt. Siste offer for dette presset på personlig plan, er biskop Kvarme i Oslo, hvor norske medias revejakt har fått sitt – inntil nå, siste bytte.
Når en ser på kirkemøtets internetsider, ser en at den selvstendiggjorte lutherske kirken i Norge har svulmet opp med et voldsomt tallrikt kirkedemokrati og ditto byråkrati. Det vil komme til å koste så mye penger i hotellrom, reisegodtgjørelse og diett, at kirken vil gå ned på kne økonomisk – ganske fort. Jeg er redd den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge vil måtte gå gjennom en krevende og smertefull periode før den finner sin nye form, med eller uten erkebiskop i Nidaros. Den vil til og med risikere å gå i oppløsning, gå til grunne. Da hjelper det ikke at den norske lutherske kirken påberoper seg å være «Folkekirken».
Glærum, 20. januar, 2017.
Dordi Skuggevik
