Operapublikumet i Trondheim.

Det hadde kostet meg 1640 kr. å kunne innta plassen min i Olavshallen, på siste forstilling av Otello, bare for å få opplevelsen mye ødelagt av et publikum som ikke kan den ene grunnleggende regel for det å være publikumer: Du skal ikke produsere lyd! (Utenom applaus – og selvfølgelig latter, hvis forestillingen innbyr til det.) Publikum denne kvelden var svært ukonsentrert, og hadde ikke fokus på forestillingen, enda det skal godt gjøres å skape noe mer dramatisk og alvorlig enn det Shakespeare og Verdi her tar oss med inn i: Løgnen. Publikum var urolige, jabbet og snakket. Hver gang en akt sluttet bar det laus, og publikum klarte ikke å sette tann for tunge når neste akt begynte. De holdt det gående etter at orkesteret intonerte neste handling. Når dramaet i Otello virkelig drar seg til, og dirigenten stod klar for å sette handlingen i gang i siste akt, hvor Otello dreper Destemona, da måtte dirigenten reise seg og vise en åpen hånd mot publikum for å få dem til å holde kjeft. Det er ganske utrivelig å tenke på hva den utenlandske dirigenten kommer til å si om publikum i Norge, når han kommer hjem til utlandet.

Arrangørene av operaforestillingen i Olavshallen må ta sin store del av ansvaret for at publikum opptrer så ukultivert: De lar folk gå inn i salen med vinglass og halvlitere med øl i hånden, og skvalpe seg forbi dem som allerede har satt seg. Dette er et signal til publikum om at her er det tjomslig ja – her er det skikkelig «folkelig»! Her skal vi alle slappe av, ja! Hadde dette vært en konsert der DDE hadde stått og gaulet om rompa si – ut gjennom store høytalere, så skulle jeg ikke sagt noe. Da hadde det fått bli Olavshallens problem at folk søler ut setene i salen.

Jeg spurte dørvaktene i pausen om dette var vanlig praksis nå. – Ja, sa de – nye regler. – Det må være Trondhjems-regler, sa jeg, – for dette har jeg aldri opplevd noe annet sted noen gang. Men da jeg luftet meg om dette til et par fra Kristiansund, sa de: – Dette er da Opera! Dette gjør man i Kristiansund også nå! Dem tjene pæng på det sjø, arrangsjøran!

Da jeg flyttet til Trondheim i 1999 for en periode på 8 år, begynte mannen min og jeg å gå på TSO’s konserter, men vi sluttet ganske snart. Grunnen var alle armene som føyk opp i været med blå, lysende firkanter – for å «dokumentere», samtidig med at de måtte jabbe litt med sidemannen.  Det var så generende at det ødela opplevelsen. Nå forstår jeg at publikum har fått lov til å gå flere skritt videre i å ødelegge for andre i salen. Det blir ikke oftere at jeg gidder å kjøre inn fra Nordmøre og betale drivstoff, piggdekkavgift, parkeringsavgift, hotell og billett – for til sammen 1640 kr. bare for å få ødelagt både forestillingen og humøret.

Og til slutt: Parfymebomben kom også på konsert. Hun gikk forbi oss og satte seg heldigvis langt unna, så vi slapp å bli kvalm av hennes intense odør fra parfymen som var konsentrert og kraftig, etter mange år i en flaske hvor korken forlengst var blitt lekk. Når man setter seg tett sammen med andre i et publikum, skal man lukte nyvasket – men man skal ikke ødelegge konsertopplevelsen for andre med parfyme.

Det er arrangørens ansvar å oppdra sitt publikum, derfor må det igjen bli forbudt å la folk gå inni salen med mat og drikke, og det må stå en notis i programmet – ikke bare om å slå av mobilen, men også å slå av snakketøyet – og IKKE produsere annen lyd enn forventet av et publikum. Og: Pafymeforbud!

Glærum, 19.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

TSO’s første info-sekretær.