Så vender en atter hjem til Norge fra utlandet, dessverre over Gardermoen. Jeg har tidligere ofte skildret traumet en får ved ankomst Gardermoen for å fly videre til annen destinasjon i gamlelandet. Med en time og 10 minutter fra landing til avgang for flyet til Trondheim, har jeg allerede forsonet meg med at jeg mister flyet, for her må en ta kofferten av båndet, passere tollen, ta heisen opp, stå i kø for ny innsjekking av bagasje, stå i den enorme køen i sikkerhetssjekken, og så gå helt til Eidsvoll før en kommer til den ytterste gaten der Trondheimsflyet alltid står. Idag – 3.påskedag 2017, er dessuten flyet fra Dublin en halvtime forsinket før avgang, og selv om det flyr inn et kvarter, så er nå klaringen på bare 55 minutter.
Det går rykter i gruppen om at det nå er en ny ordning der en slipper den gamle runden med kofferten og sikkerhetssjekken. Jeg spør en av flyvertinnene, men hun sier at den gamle ordningen er ikke endret. Etter en stund kommer hun likevel tilbake, og kan fortelle at vi nå bare kan glemme kofferten og gå rett i transfer. HURRA! Noen har sett lyset i gamlelandet! Det er bare jeg som får vite det, og de omkring meg. Det blir ikke opplyst over høytaleren.
Håpet stiger om å nå Trondheimsflyet, men i fin stil gjennom transferen befinner vi oss plutselig i et lite firkantet rom med én sølle sikkerhetspost. Køen baller på seg, og der står vi i en uventet blodpropp i transferløypa. Når jeg møter Gammel-Erik, så kaller jeg ham ved hans rette navn, så jeg banner så det lyser. Jeg får et skarpt blikk fra en av dem som var med til påskevigilien i Galway-katedralen, og blir på stedet klassifisert som en hyklersk katolikk, forstår jeg, uten rett til å bære korset i halskjedet. Betjentene på sikkerhetssjekkposten er polerte unge menn fra den delen av befolkningen vi kaller «våre nye landsmenn». De blir oppkjeftige og harde i kantene, og viser greit at de ikke har noe kurs i kundebehandling. Dama skal tas. Korset som en gang ble kjøpt mellom Betlehem og Jerusalem, og som ble velsignet i Gravkirken i Jerusalem, gjør det ikke bedre. Rammen piper. Jeg tar av brillene og gir dem til mannen. Men jeg tar ikke av korset. Ny gjennomgang. Da kommer det store pipet. Jeg tror det er glidelåsen av metall i skjørtet eller mitt nye tannimplantat med stål. Men Muhammeds sønn er ikke interessert i noen av delene. Han vil ha avstryk av fingrene mine med en papirremse som han setter i sprekken på en maskin. Han ber meg vente. Maskinen finner ikke noe suspekt. Jeg kan gå. Hva ventet fyren å finne? Rester av krutt? Rester av kokain? Trodde de jeg var rusa? Trodde de at flesket var en bombe? Jeg går så fort jeg kan, og håper jeg klarer å komme til Eidsvoll før flyet går. «Lo and behold!» – som amerikanerne sier: jeg nådde flyet! Denne gangen stod det ikke oppe ved Eidsvoll. Det ventet til og med 20 minutter over avgangstiden på de andre som ble stanset av den uventede og absolutt unødvendige blodproppen i systemet på Gardermoen. Og mirakel over alle mirakler: den siste kofferten på båndet på Værnes var kofferten min!
Det som gjør meg så eitrende forbanna i denne saken, er at det finnes smalhaua idioter i posisjon som kan bestemme noe så hypertoskete som å sette inn en sikkerhetssluse inne i transferen. Her går vi gjennom sikkerhetskontrollen i Dublin, og er fremdeles i sikkerhetsklarert sone når vi går gjennom tranferløypa over til innenlandsflyet, og så skal passasjerstrømmen bremses av dette fullstendig hensiktsløse opplegget. Hvor dumme kan folk bli? Resultatet er flyforsinkelser. FINN IDIOTEN! Sett ham på dør og fjern blodproppen!
Glærum 4. påskedag 2017.
Dordi Skuggevik
