Vi går inn til den tredje av de fem store orkesterkonsertene på årets klassiske musikkfestival (Nr.34) i Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas. Vi ser frem til å oppleve den store Pinchas Zukerman, men vet ikke om det blir violin med Beethoven eller bratsj med Bartok. Opplysningene om det har skiftet de siste dagene. Dessuten dirigeres det 170 år gamle philharmoniske orkesteret i byen av sin nye sjefsdirigent – Karel Mark Chichon. Den forrige – Pedro Halfter, løftet dette orkesteret etter håret, og det skulle vise seg at den nye dirigenten fører orkesteret inn i nye høyder. Der sitter vi da, og ser frem til det hele, når denne kvinnestemmen, først på spansk, så på engelsk, forteller oss ting som vi ikke oppfatter. Men, vi forstår at Zukerman har fått sykdomsforfall. Og når den nyskrevne konsertouverturen er over, den unge komponisten har vært oppe og tatt applaus – så vet vi ikke hva som skal skje, men det skulle komme til å skje svært mye! Bom-bom-bom-bom – det er Beethoven som er på vei inn på scenen, violinisten er av dem hvor violinen er blitt en kroppsdel, og med antydning til pukkelrygg og med et uvanlig fotarbeid for en violinist – bærer det løs med en Beethovens violinkonsert vi ikke har trodd eksisterte. Med konsertsesongen da Trondheim Symfoniorkester satte opp denne konserten 3 (tre!) ganger på sesongprogrammet sitt – friskt i minne, orket man ikke tanken på å være med på denne dauspillingen av Beethoven oftere, men EUREKA: Beethoven fremstod ikke bare som ny – men gikk over i en hittil ukjent dimensjon! Man hadde ikke tidligere forstått hvilket arbeidsstykke denne konserten utgjør for solisten, og denne solisten gav alt han hadde – i tillegg. Flagoletter flagret opp til oss øverst og bakerst – og de fineste pianissimi i de øvre sjikt av skalaene nådde oss i himmelske høyder. Ut på dypet bar det også, for det er jo der Beethoven til vanlig regjerer. Da solisten var klar for ekstranummer, kom dirigenten og satte seg øverst og bakerst i orkesteret. Det har jeg aldri sett en dirigent gjøre før. Bachs partita for soloviolin i d ble spilt på en måte Bach aldri hadde tenkt seg at det skulle gjøres. Jeg tippet at violinisten må ha vokst opp med de vidunderlige sigøynerviolinene i Ungarn, og at det var det som befruktet Bachs partita, men samtidig syntes man å ha oppfattet at solisten hadde et russisk navn. Den mest eksekutive av oss gav seg ikke før hun i pausen hadde skaffet seg greie på hvem dette var – og navnet var: Sergej Krylov. Google utroper ham idag på nettet til «Verdens beste violinist»! Hvor stor flaks kan en ha her i verden! På Youtube kan en bivåne ham der han tar selveste Bachs Toccata og Fuge i d inn i sitt instrument og sitt musikalske idiom og gir et ekstranummer som virkelig tar tak i sjela til dem som er tilstede. Orkesteret sitter stive og klumsa av opplevelsen. Tja – hvorfor skal nå organistene ha denne indrefileten for seg selv alltid – der oppe på galleriet?! Men at dette svære Bach-verket kan fremføres som en partita for solo violin, det er det da vel ingen som hadde forestilt seg!
Krylov vokste oppi Moskva, med en far som var en renomert violinmaker, og en mor som var pianist. Så han har nok bøyd ryggen lenge over violin-kroppsdelen sin, og la oss håpe at han vil fortsette med det – lenge! Han minnet om disse gamle felespillerne i folketradisjonen som er vokst sammen med både instrumentet og tonen.
Etter pausen var det full rafting ned Victoria-fallene så solen glitret i kaskadene – i etterklangen av Beethoven og Krylov: Richard Strauss med Don Juan, Rimskij-Korsakov med Spansk capricio – før det store orkesteret kastet seg ut i ikke mindre enn to ekstranummer: Først et fyrrig verk over et tema som en vet hva er – men ikke husker – og deretter en overgiven utgave av Milhaud: Le Boeuf sur le toît (Oksen på taket). Skal si det ble litt av en tyrefekting! En uvanlig spenst og ansats med hele det store orkesteret! En forstod jo da at denne konserten var en kjærlighetsakt mellom orkesteret, den nye sjefsdirigenten og Las Palmas-publikumet som denne kvelden hadde kjøpt seg Fisherman’s Friend og klarte ikke å hoste!
Las Palmas – dagen derpå: 27.januar – 2018
Dordi Skuggevik
